Sørgebånd i Aldriland

Hva brast så høyt? Det var Norge av din hånd, Gerhard Heiberg. Og forhåpentlig også stormannsdrømmen om å bringe det olympiske flagget tilbake til Oslo.

Publisert:

Gerhard Heiberg og de andre IOC-medlemmene er livredde for at verden utenfor skal forstyrre deres forretningsidé. Foto: Eeg, Jon

Sven Egil Omdal
Journalist

Braket vi alle hørte sist mandag, var Norges medlem i den internasjonale olympiske komité som kolliderte med virkeligheten. Heldigvis kom virkeligheten best fra sammenstøtet.

Selvfølgelig må Heiberg ha lov til å karakterisere sine landsmenn som arrogante. Som han selv sier: «Jeg kan ikke skjønne at dette er noe nytt. At nordmenn er arrogante har jeg sagt i mange sammenhenger.»

På dette punkt er det balanse i regnskapet, vi er mange som har karakterisert Gerhard Heiberg også, og det har vel hendt at vi har brukt hardere ord enn «arrogant». Vi må tåle at han tar igjen.

Tidenes minefelt

Men da Heiberg forsøkte å forsvare IOCs kritikk av de svarte sørgebåndene på de norske landslagsdraktene, krysset han en grense. På den andre siden lå tidenes minefelt. I Tromsø satte kulturredaktør Lasse Jangås i Nordlys seg til tastaturet og han hadde virkelig ikke vottene på. «Hvordan våger du og IOC å kalle det «upassende» å hedre en nylig avdød bror og treningskamerat på en så verdig og ektefølt måte?» skrev Jangås – og folk leste. De leste og heiet og delte. Hittil er kommentaren delt 94.200 ganger på sosiale medier. Ingen annen artikkel er delt så mye verken i år eller i fjor, antakelig heller ikke noe tidligere år. Det var Folkets Røst som lød fra Tromsø, og den var usedvanlig klar.

Det var som om noen skulle tatt opp situasjonen i Syria med Peter Pan. Det går bare ikke.

Jangås tok ikke bare for seg det meningsløse forbudet mot å vise sorg, et forbud IOC selv satte til side da Juan Antonio Samaranch, ringenes herre, mistet sin kone under lekene i Sydney i 2000. Da ble det olympiske flagg firt på halv stang. Mesteparten av kommentaren handlet om det meningsløse i å håndheve forbud mot de små ytringene og samtidig overse den gigantiske uretten som OL-arrangementet i Sotsji hviler på.

Skrikende misforhold

Det er dette skrikende misforhold mellom idrettens interne millimeterjustis og dens omfattende eksterne hykleri som er blitt så sørgelig tydelig de siste månedene. Og fordi en elite i Oslo trassig forsøker å presse gjennom en søknad som et klart flertall (overveldende i store deler av landet) er imot, har denne motsetningen blitt ekstra interessant for oss nordmenn.

Lasse Jangås er ikke den eneste som har påpekt hvor underlig det er at Norge skal bruke 40, 50, 60 eller hvor mange milliarder det nå blir til slutt, på et arrangement styrt og eid av en organisasjon som strider mot alt vi skal feire i dette grunnlovsjubileumsåret.

Et sannhetens øyeblikk

Noen ganger kan små hendelser skape stor innsikt. Den lille, men følelsesmessig tunge konflikten om sørgebåndene var et slikt sannhetens øyeblikk. Det oppfattet Gerhard Heiberg, dessverre for ham, et døgn eller to for sent. IOC følte vel at de hadde stått stormen av. Så snart ilden var tent, ville det bli slutt på alt maset om Putins propagandaleker. Folk vet jo at de må – for en stund – glemme alle arbeiderne som ikke har fått lønn, hvis de skal kunne glede seg over akrobatikken i slopestyle-bakken. De vet at de må legge til side kunnskapen om korrupsjonen som har drevet kostnadene til nesten ufattelige høyder, hvis de skal klare å tenke at polsk seier på damenes 10-kilometer gir grunn til bekymring. Og de må akseptere at det ikke blir noe Gay Pride-opptog på skistadion for å kunne leke at curling betyr noe som helst.

Men nettopp derfor, fordi lekene er en 16 dager lang flukt fra virkeligheten og inn i et Aldriland hvor ingen blir voksne og eskapisme er den rådende ideologi, måtte IOC utstede en reprimande når noen viste en ekte følelse som brøt med det olympiske designprogrammet. Det var som om noen skulle tatt opp situasjonen i Syria med Peter Pan. Det går bare ikke.

Frykten for virkeligheten

Kanskje vi som delte både indignasjonen og artikkelen til Jagnås, og jeg var absolutt blant dem, skal hisse oss ned litt og forsøke å forstå hva som lå bak reprimanden. Den var ikke først og fremst et utslag av ufølsomhet, men et tegn på den dype frykten for at det virkelige livet skal trenge seg inn i den regisserte og kunstige virkeligheten som lekene er. Det går en linje fra sørgebåndene i Sotsji til premieutdelingen på 200 meter under sommerlekene i Mexico by i 1968.

De er derimot livredde for at verden utenfor skal forstyrre deres forretningsidé.

Bildet av de to svarte amerikanske sprinterne Tommy Smith og John Carlos som løfter hver sin knyttede og behanskede hånd mot nattehimmelen i protest, mens den amerikanske nasjonalsangen ble spilt og Stars and Stripes ble heist, er fremdeles et ikon for mange svarte amerikanere – og hvite med. Et halvt år tidligere var Martin Luther King jr. myrdet, en måned senere skulle Richard Nixon bli valgt som president. Det var mørke tider i USA, mange slet med tunge følelser og de to tok med seg sinnet og sorgen inn på stadion.

Reservatet

Det er slike scener som skremmer vokterne av den olympiske ild. Jeg tror ikke Heiberg eller de andre IOC-medlemmene er bekymret over at utøvere viser medfølelse når en av dem mister en bror. Men jeg tror heller ikke at de er spesielt opptatt av den olympiske fred som FN har vedtatt for de dagene lekene i Sotsji varer. De er derimot livredde for at verden utenfor skal forstyrre deres forretningsidé.

Denne idéen har som en av sine forutsetninger en allmenn aksept av at idretten er et reservat i samfunnet hvor politikk ikke finnes. Denne forestillingen er selvsagt en hallusinasjon som ikke står seg mot den enkleste påvisning av fakta, men det er likevel den som gjør det mulig å få både demokratier og diktaturer til å konkurrere om å få finansiere stormannsgalskapen.

Det var denne illusjonen som brast sist helg – og Gerhard Heiberg gjorde vondt verre da han påsto at det var den kjente norske arrogansen som manifesterte seg i de små sørgebåndene. Men når trollspeilet først har revnet, kan vi jo lettere se hvor absurd det er å gi ansvaret for byutviklingen i Oslo til IOC.

Følg på Twitter.com/svelle

Fem siste Fripenn-kommentarer fra Omdal:

Publisert: