Derfor løper jeg ikke til jobb

Om familielivet og den lange veien til jobb.

Denne artikkelen er over seks år gammel

RUSHTIDSTESTEN:

Visst er det herlig å være ferdig med treningsøkta før klokka 09, selv om jeg måtte stå opp før fuglene fiser.

Visst er det herlig å løpe av gårde i mørket når bakken er tørr og vinden så godt som fraværende, og i hvert fall i ryggen.

Visst er det herlig å reise fra bleieskift og barnehagelevering, fra matpakker, smuler og oppvask.

Mandag 1. desember klokken 7.30 løp jeg til jobb. Nesten 14 kilometer, fra Sandnes til Stavanger. Forholdene var ypperlige. Jeg hadde flaks!

Noen steder løp jeg forbi biler som snirklet seg sakte av gårde. Inni satt trøtte tryner.

Da følte jeg meg sprek.

På Lura kikket jeg inn vinduer og så trøtte arbeidsfolk drikke sin morgenkaffe i møterommene. I buss-skurene ventet kalde elever på stappfulle busser.

Jeg var gjennomvarm og våken.

På Hinna var stuene pyntet til jul. På kjøkkenbordene sto tente lys.

Jeg var halvveis og gledet meg til frokost nummer to.

I Hillevåg veltet hillevågslukta mot meg.

Da satte jeg inn et ekstra gir og roste meg selv.

Likevel blir det lenge til jeg løper samme strekning på ny. 14 kilometer er for langt. 4-8 kilometer er mer enn nok for den som vil løpe til jobben.

Men uansett avstand så krever det mye planlegging skal jeg droppe bilen og ta joggeskoa fatt.

Jeg må stå opp ekstra tidlig og en stor familie må klare seg uten mor i morgenstellet. Jeg må pakke klær, toalettsaker, ytterjakke, sko og ellers det som trengs på jobb. Alt utstyret må være på plass i garderoben dagen før.

Planleggingen er faktisk bøygen. Den fysiske anstrengelsen er vi mange som kan klare, og helsegevinsten er vi mange som kan trenge — men logistikken er det som knekker nakken på enhver familie i tidsklemma.

For glemmer jeg hårbørste eller tørre sokker, er dagen ikke helt den samme. Derfor løper jeg ikke til jobben.