Sjørøvere i paradis

Skatteparadisene er ikke en eksotisk utvekst i økonomiens ytterkant. De er globaløkonomiens sentrum.

Publisert: Publisert:

"Både bananer og brus er ofte innom et skatteparadis," skriver Benn Folkvord. Foto: Jonas Haarr Friestad

  • Benn Folkvord
    Professor i rettsvitenskap, Handelshøgskolen UiS
Denne artikkelen er over syv år gammel

benn folkvord.jpg

Fem siste fra Liv og levebrød-serien:

Noen tror man utelukkende finner sjørøvere i dyreparker eller ved kysten av Somalia. De virkelige sjørøverne finner man i skatteparadisene. Mange er de også. Både skatteparadisene og sjørøverne.

Skatteparadisene er ikke en eksotisk utvekst i økonomiens ytterkant. Ikke bare er de i sentrum, de er sentrum. Studier har vist at mer enn halvdelen av all internasjonal omsetning går via et skatteparadis. Boligen din er stappfull av slike ting. Både bananer og brus er ofte innom et skatteparadis. Av de hundre største europeiske selskapene har 99 datterselskap i skatteparadis. Mange mener at skatteparadisenes rettssystemer er basert på et konsept om å øke egen rikdom ved å underminere andre lands rettssystem.

Etablerer selskap i skatteparadis

Det hele er i prinsippet ganske enkelt: Opprett en rekke selskap hvor du eier og kontrollerer alle. Ett av selskapene etableres i et skatteparadis hvor det praktisk talt ikke er skatt. Deretter selger man varer billig til selskapet i skatteparadiset. I samme øyeblikk kjøper man samme vare tilbake dyrt. Voila! Du har høyt overskudd i skatteparadiset (hvor det ikke er skatt) og underskudd i Norge (hvor det som kjent er skatt).

Selv om både selskapsstrukturer og måten salgene foregår på i praksis er atskillig mer sammensatte og komplekse, er disse vanligvis likevel varianter over dette enkle prinsippet. Varene eller tjenestene som selges, er naturligvis aldri fysisk i et skatteparadis, de videreselges i samme sekund som de er kjøpt. Altså rene papirsalg.

Verden er ikke fullt så enkel. Det er bare denne kronikken som får det til å virke slik.

Man kan prøve å gjøre noe med problemet, men lett er det ikke. Uoversiktlige selskapsstrukturer, lite og ingen informasjon kombinert med begrensede ressurser og kompetanseutfordringer hos ligningsmyndighetene er noe av forklaringen. På fransk har man et eget ord for fenomenet: Saucissonage. Virksomheter er så oppsplittet i selskap at det minner om en oppkuttet pølse. En multinasjonal virksomhet kan for eksempel ha salgsselskap i Irland, transportselskap på Cayman Island, administrasjon på Jersey, forsikringsordninger på Bermuda – mens Panama kan brukes for å flytte valuta.

Man vet lite sikkert om hvor mange norske virksomheter som benytter seg av skatteparadis. Nylig traff jeg en skatterådgiver. Han kunne stolt meddele at firmaet han jobbet for, hadde satt ny rekord; de hadde etablert et selskap med 14 underselskap. En utbetaling fra det nederste selskapet går altså via 14 ledd og kanskje via 14 land før det kommer til den endelige mottakeren.

Floskelaktig påstand om risikospredning

Verden er ikke fullt så enkel. Det er bare denne kronikken som får det til å virke slik. Rådgiveren som hadde stiftet 14 underselskap, kan ha hatt mange gode og helt legitime grunner for å gjøre det. At det er noe floskelaktig over begrunnelser som risikospredning og effektive incentivstrukturer, gjør ikke disse mindre sanne. I de aller fleste tilfeller er det god grunn til å ha omfattende selskapsstrukturer.

Moraliseringen fører sjelden noe godt med seg. Bono forlangte på sitt særegent selvfornøyde vis i 2006 at vestlige skattebetalere måtte bidra med mer utviklingshjelp. Samtidig flyttet man U2s finansielle imperium til Nederland for å unngå skatt. Driver man virksomhet, tilpasser man seg skattereglene, det er tross alt lovgivers oppgave å lage lover. At norske regler på mange områder er naive og nærmest inviterer til tilpasninger, får Finansdepartementet ta på sin kappe.

Starbucks har ikke betalt skatt på tre år

Det får altså være en slags trøst at man stort sett sliter med skatteparadis i resten av verden også. Eksempelvis har Starbucks hatt suksess i England. Etter at de solgte sin første kaffe i 1998, er det åpnet 735 nye Kaffeutsalg. Ifølge Reuters har selskapet ikke betalt skatt de siste tre årene. For investorene er selskapet en suksess. Engelske avdelinger betaler dyrt for bruk av Starbucksnavnet til avdelinger i skatteparadis. Slikt blir det ikke overskudd av, i hvert fall ikke i England. Det kunne vært fortalt mange andre historier. For eksempel om Facebook og Google.

Journalister med god tid kunne sikkert fått både en og to saker ved å grave i multinasjonale selskap i Norge. Også vi har selskaper som sier én ting til investorene og en annen til ligningsmyndighetene.

Publisert: