En usedvanlig dårlig idé

Neste uke innfører Dagbladet.no journalistikkens g-punkt. Ett følsomt trykk på en liten knapp og leserne kan nyte en førsteside uten Anders Behring Breivik.

Publisert: Publisert:

Den terrorfrie sonen på DB.no er et dårlig tilbud om å velge vekk journalistikkens viktigste legitimitet: De vesentlige nyhetene.

  • Sven Egil Omdal
    Journalist
iconDenne artikkelen er over åtte år gammel

Kommentar : Mange har fått nok journalistikk om 22. juli, i følge en fersk måling skal det visstnok gjelde to av tre nordmenn. Noen gruer seg slik til rettssaken som starter mandag, at de flyr landet. Dagbladet tilbyr en alternativ løsning: Ved å trykke på en knapp øverst på DB.no genereres en ny forside, uten stoff om massakren og rettsstatens oppgjør med drapsmannen.

Meldingen fra avisens sjefredaktør utløste svært forutsigbare reaksjoner. Noen kvikke hoder ville ha et tilsvarende filter for flåttvarsler, nakne kjendiser og latterlig optimistiske værmeldinger, mens Rune Krumsvik, professor i pedagogikk ved Universitetet i Bergen, formulerte teknologioptimistenes begeistring: ” Ideen bak er at folk kan velge selv hva de vil lese. Sånn sett så er det en veldig god ide. Det at leserne kan velge selv er et sentralt poeng i web 2.0 og web 3.0. Og særlig i følsomme temaer, så kan det være en god ide”, sa han til Dagbladet.

Det Dagbladet gjør, er å tilby en uvesentlighetsknapp

Når en professor i pedagogikk bruker ordet ”idé” tre ganger i løpet tre setninger, er det selvfølgelig fordi han kjenner repetisjonens betydning for innlæring. Vi må alle forstå at slik vil fremtiden bli: Med enkle knappetrykk kan vi få den virkelighet som behager oss. Slik blir web 7.0, eller i hvert fall ganske sikkert web 8.0. Pussig nok synes også redaktørforeningens generalsekretær, Nils E. Øy, at Fri-oss-fra-Breivik-knappen er, ja akkurat: ”.. en kjempegod ide og et bra tilbud til de som har vondt når de ser bilder av eller leser om Breivik. Løsningen viser hvilke muligheter som ligger i internettmediene”. I foreningens kommende handlingsprogram vil det formodentlig bli lagt stor vekt på knappenes overtakelse av de funksjoner som redaktørene hittil har skjøttet så analogt og hjelpeløst.

Det er vondt å skuffe de begeistrete idéskaperne, men filtrering ble ikke oppfunnet på desken i Dagbladet tirsdag i denne uken. Filtrering er journalistikkens grunnleggende funksjon og har vært praktisert i flere hundre år, både i papir 1.0 og papir 2.0. Kjernen i all mediekritikk, fra de første gretne brev til redaktøren av Norske Intelligenz-Sedler og til spalter som denne, er diskusjonen om hvilke filtre som benyttes, og hvordan.

Når informasjonen innhentes, passerer den en rekke filtre. Journalistens kunnskaper, ideologiske ståsted og språklige ferdigheter er noen av dem. Mediets politiske og kommersielle profil er andre. Filtrene er aldri like, nettopp derfor trenger vi en så variert presse som mulig. Før i tiden, i papir 4.2 tror jeg det var, kjøpte de som ville lese om orgasmens mysterier Dagbladet, mens de som ville lese om den religiøse ekstasens mysterier, kjøpte Vårt Land. I dag er disse filtrene ikke like distinkte.

For de allmenne nyhetsmediene har ”vesentlighet” vært filteret med sterkest faglig legitimitet. Dagbladets redaksjon er naturlig nok ekstremt lei av alle beskyldningene om at de bryter med vesentlighetskravet. De forsvarer seg tappert ved å vise til den pågående satsingen på ”nyheter”. Når journalister bruker det ekstremt upresise begrepet ”nyheter”, ligger det som en uutalt forutsetning at nyhetene er vesentlige. Jonas Gahr Støres habilitet eller jordskjelvet i Japan er vesentlig, Kathrine Sørlands strippetips er det ikke. Dagbladet skriver om begge deler, og bør nok fortsette med det, men det er førstnevnte avisen selv er mest stolt av.

Det enkelte mediums fragmentering er også gammelt nytt. Sporten ble tidlig utskilt i egne seksjoner til glede både for de som søkte denne informasjonen og de som enklest mulig ville unngå den. Radioen splittet seg i kanaler med ulik profil lenge før NRK delte lytterne i ungdom, intellektuelle og folk flest. Nettet videreførte denne utviklingen eksponentielt. Alle fikk tilgang til millioner av publikasjoner. Det ble nødvendig med nye filtre. Nyhetsaggregatorer av ulikt slag har lenge latt leserne ”velge selv”. De fleste av disse digitale innsamlingsmaskinene fungerer med positive kommandoer; man velger til de kildene som er interessante. Dagbladets knapp er en negativ applikasjon, som velger fra alle saker som er tagget med visse stikkord. Det nye er ikke seleksjonen, men at en redaktør tilbyr leseren å velge bort det han selv har definert som det aller vesentligste.

I stedet for å begeistres, burde Nils E. Øy forstå at knappen er et symbol på redaktørens delvise abdikasjon. I et univers hvor Behring Breiviks handlinger kan være et perverst utslag av ekstrem informasjonsfiltrering, trenger vi ikke flere muligheter til å velge bort informasjon som uroer og utfordrer. Ingen norske medier har sterkere enn Dagbladet fremholdt nettopp uro og utfordring som sin raison d’etre.

Uansett hvor lei vi måtte være av Anders Behring Breiviks tomme ansikt, eller hvor vondt det måtte gjøre å gjenoppleve skrekken på øya, er rettssaken dette tiårets mest vesentlige nyhetssak. Den er viktigere enn terroren, fordi det er gjennom oppgjøret med gjerningsmannen at samfunnet viser seg sterkere enn kreftene som forsøkte å skade det. Det Dagbladet gjør, er å tilby en uvesentlighetsknapp, et filter som tar vekk det aller viktigste og skaper et nyhetsbilde hvor det sekundære blir det primære. Det er ikke en god idé.

Publisert:

Fripenn

  1. – Jo, jeg er optimist, men ikke på autopilot

  2. Kritiserer mediene for å spre virusfrykt: – Det blir et folkehelseproblem i seg selv

  3. Derfor vil NRK at du skal logge inn

  4. Omdal: «Det er om natten håpet blir født»

  5. «Hårreisende uakseptabelt» sier Nettavisen-sjef om Faktasjekk-jobbing for Facebook

  6. Faderen, sønnen og avisens ånd

  1. Fripenn