Kampen om forskningsmidlene

Norges Forskningsråds utnevninger til Senter for fremragende forskning (SFF) er et lotteri. Å være banebrytende og nyskapende på høyeste nivå kan være en ulempe.

Publisert: Publisert:

"De beste fagfolkene i verden innen det aktuelle temaområdet sto bak vår søknad. Vi mener alle at den er fremragende", skriver Terje Aven om søknaden om å bli Senter for fremragende forskning som ikke nådde opp i Forskningsrådet. Foto: Pål Christensen

Terje Aven
Professor i risikoanalyse- og styring, UiS

Terje_Aven_13_.jpg

Fem siste i Liv og levebrød-serien:

NORGES FORSKNINGSRÅD har nylig utpekt 13 nye sentra for fremragende forskning (SFF). Vi gratulerer! Universitetet i Stavanger (UiS) fikk ingen. Ingen av disse 13, og ingen av de 29 som gikk til finalen. Vi er selvsagt skuffet. Vi sendte inn tre søknader, og én av disse var innenfor risikoområdet med undertegnede som prosjektleder.

Det handler om hvem som har vært heldige i «trekningene» av bedømmere.

Det er nå på sin plass å gjøre noen refleksjoner. Var ikke vår søknad eller vårt team fremragende nok? Norges Forskningsråd sier jo at kriteriet for utvelgelse primært er vitenskapelig kvalitet og fagmiljømiljøets kompetanse. Var kvaliteten og kompetansen hos oss svakere enn hos de som vant? Dette er naturlige spørsmål å stille etter den prosessen som ble vært kjørt for å plukke ut de 13 miljøene.

LA MEG MED EN GANG si det klart og tydelig: De 13 som er valgt, er utvilsomt sterke miljøer og fortjener støtte. Poenget er bare at det samme kan en si om mange titalls andre miljøer som har søkt. Forskjellene er umulige å måle objektivt. Utvelgelsen er å sammenligne med et lotteri, noen trekker gulloddet, andre ikke. Det handler om hvem som har vært heldige i «trekningene» av bedømmere. Det er der nøkkelen ligger i forhold til å forstå utvelgelsesprosessen.

La meg forklare.

FØRST ER DET TRE FAGFOLK som vurderer søknaden. De gir en score på en skala fra 1 til 7, og for å være med videre må i realiteten alle tre være meget begeistret, og uten en god 6-er er en ute (vår søknad innenfor risiko fikk score 6+, og vi har forstått det slik at den var nær ved å gå til finalen). Så går tre vitenskapelig komiteer gjennom alle søknadene, en innen tekniske fag, en innen samfunnsvitenskapelige fag og humaniora og en innen biovitenskap. De sammenholder alle søknadene innen sitt område og velger ut de som de mener er best.

Les også

UiS nådde ikke opp blant de fremragende

For å bli valgt ut må «alle» bedømmerne finne søknaden topp og gi den topp score, inkludert de fagpersonene som er i den vitenskapelige komiteen. Og alle som har forsket på høyt nivå og publisert vitenskapelige artikler, vet hvor avhengig en er av hvem disse bedømmerne er. Det er sjelden at tre eller flere bedømmere synes et arbeid er fremragende forskning. To bedømmere kan for eksempel vurdere arbeidet som banebrytende og eksepsjonelt originalt, mens de andre slakter det. Slik er det bare. Jeg opplever dette hele tiden.Jeg pleier å si: Hvis alle bedømmerne applauderer, kan arbeidet ikke være grensesprengende, det kan ikke være viktig. Men Forskningsrådets evalueringssystem krever at alle jubler. Skal du da lykkes, må du være heldig i trekningen av bedømmere, du må unngå de kritiske som finnes der ute. Og noen er selvsagt heldige. Tenk deg 100 søknader som alle er like gode. Blant disse er det kanskje 10 prosent som trekker gulloddene og får topp score alle steder. De er vinnerne. De var ikke bedre enn de andre, men heldige.

DETTE ER STERKE ORD, og jeg kan bli beskyldt for å være en dårlig taper. Det er jeg imidlertid ikke. Mitt poeng har jeg målbåret i mange sammenhenger lenge før denne søknaden ble sendt inn.

Å FÅ ET SFF er viktig for UiS, og jeg har arbeidet hardt og målrettet for å få frem et internasjonalt sterkt miljø og en sterk søknad. De beste fagfolkene i verden innen det aktuelle temaområdet sto bak vår søknad. Vi mener alle at den er fremragende. Det er, mener vi, lite å hente i å lete etter forklaringer i vårt team eller mangler i søknaden. Det er ikke der hunden ligger begravet. Prøver vi å møte noen bedømmeres anbefalinger, vil disse kunne bli fornøyd, men andre bedømmere vil kunne oppfatte dette som et steg i feil retning. Så vi er like langt.

Les også

Er UiS inne i en blindgate?

Vår søknad var spesielt vanskelig å vurdere. Den utfordrer eksisterende tankegang innen risikofaget, og det er motstand hos en del fagfolk. Søknaden er også flerfaglig, primært teknisk, men også med elementer fra samfunnsvitenskapen. I tillegg kommer at vårt fagfelt er nytt og ukjent for de som sitter i de vitenskapelige komiteene. Disse problemene kom tydelig fram i søknadsprosessen, da Forskningsrådet først plasserte søknaden vår under det samfunnsvitenskapelige området med primært bedømmere derfra, for så etter vår klage å oppnevne nye bedømmere fra det tekniske området. Her fikk vi topp score fra én bedømmer som deler vår forskningsfokus, men negativ vurdering fra en som står i opposisjon til vår tenkning. HVA GJØR VI SÅ? Konkurransen for å bli et SFF øker. Det blir flere og flere søkere. Gitt dette og de forhold som er nevnt ovenfor, må vi spørre oss selv om det er riktig å forsøke igjen. Det brukes betydelig ressurser på disse søknadene.

Jeg mener svaret er ja. UiS må bare fortsette å søke, men vi må ikke begrense oss til noen få søknader (tre denne gang). UiS bør ha et mål neste gang å sende la oss si opp mot 10 søknader. De skal alle holde høyt nivå, men først med et slikt antall kan en regne med at «lykkehjulet» (bedømmerutvalget) slår ut positivt på minst én av disse. Dermed får UiS sitt senter (sine sentra).

SAMTIDIG MÅ DET ENKELTE FAGMILJØ ikke tenke på SFF som et mål i seg selv. Det er et blindspor. Et mål hvis tilfredsstillelse ligger i vilkårlighetens sfære skal ikke fokuseres for sterkt. Sett fra den enkelte fagpersons ståsted og hans/hennes fagmiljø er et SFF ikke avgjørende for ens faglige og vitenskapelige utvikling og vekst. Sett fra utlandet er det ingen som bryr seg om en kommer fra et SFF eller ikke. Det som teller, er at du publiserer på det høyeste nivået, men det er også selvsagt viktig å ha penger for det gir muligheter for å initiere og gjennomføre aktiviteter. Mange forskere rundt omkring i verden har lite ressurser. Med moderate budsjetter, langt mindre enn hva et SFF gir, kan en få til spennende og viktige forskningsaktiviteter dersom engasjementet og driven er der. En trenger ikke et SFF for å sikre aktivitet på det høyeste nivået internasjonalt. Der er vi allerede.

Publisert: