Oss torturister imellom

— Sven Egil Omdal i Stavanger Aftenblad kaller meg for «Den vennlige fascisten».

Publisert:

Peder Nøstvold Jensen, alias Fjordman. Forfatter Simen Sætre beskriver ham som «en mild person med en hard kjerne. En idealist. En som vil godt, men som kanskje vil det for sterkt». Foto: Scanpix

Peder Jensen

Peder Jensen - alias Fjordman - svarer Aftenbladets Sven Egil Omdal i dette innlegget.

Skribent Sigve Indregard omtaler meg som «Den siviliserte fascist» i sin anmeldelse av Simen Sætres biografi om meg («Fjordman. Portrett av en antiislamist»), mens kommentator Sven Egil Omdal i Stavanger Aftenblad kaller meg for «Den vennlige fascisten». Jeg er altså stadig fascist, men biografien om meg må ha hatt en slags positiv effekt, siden jeg nå er blitt en vennlig og sivilisert fascist.Omdal hevder at jeg har «forsøkt å flykte fra ansvaret, landet og oppmerksomheten». Han bruker ordet «ansvarlig» flere ganger om meg i forbindelse med Breiviks massakre. Jeg konfronterte ham direkte på Twitter om hva han mente med «ansvar» her. Han svarte ikke.

Les også

Den vennlige fascisten

Jeg stakk ellers ikke av. Faktisk gikk jeg, på tross av at jeg ikke hadde gjort noe kriminelt og ble utsatt for ganske kraftig demonisering, rett inn i løvens hule og meldte meg frivillig for norske politimyndigheter ikke mindre enn to ganger, på et tidspunkt da verken politi eller presse ante hvem jeg var.

Fordi han misliker meningene mine

Omdal sammenligner meg videre med «torturisten som spiller Chopin og er glad i sin hund». Sven Egil Omdal har vært leder for Norsk Journalistlag i tillegg til Pressens Faglige Utvalg (PFU) og var tidlig i 2013 nevnt som en mulig kandidat til å bli ny generalsekretær i Norsk Presseforbund, selv om denne prestisjefylte jobben ikke gikk til ham. Denne ledende personligheten i norsk presse synes altså at det er ok å sammenligne folk han aldri har møtt med smilende torturister som lytter til klassisk musikk, mens de drar ut neglene på andre mennesker eller driver med lignende aktiviteter. Dette får han publisert i en av landets største aviser, utelukkende fordi han misliker meningene til en bestemt person.

Reiser prinsipielle spørsmål

Jeg begynner å bli såpass vant med at de villeste påstander publiseres om meg at jeg ikke lenger tar slikt særlig personlig, men eksempelet reiser noen prinsipielle spørsmål. Når dette er nivået de etablerte massemediene selv legger seg på, med hvilken rett kan de da kritisere debattene på uavhengige nettsider for å være usaklige, personfokuserte eller hatefulle?

Publisert: