Kunsten å le av kvinner

FRIPENN: Stryk fedrelandet og glem frasene om norske mann i hus og hytte. Det er Mor Norge som stiger frem, stylet, innbitt over landet, med de tusen hjem.

Se min kjole, eller hør på hva jeg sier? Her skjærer det seg ofte for journalister og satirikere.
  • Sven Egil Omdal
    Sven Egil Omdal
    Journalist
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over åtte år gammel

Vi lever i en kvinnestat. Fra oktober vil landet ha kvinnelig statsminister. Hun vil regjere med støtte fra tre andre partier, hvorav to ledes av kvinner. LO styres av en kvinne. Det samme gjør NHO. Jeg har ikke sjekket dem alle, men tviler på om noe land noen gang har hatt mer demokratisk makt samlet i mykere hender.Allerede der tenker jeg nakkehårene reiste seg. Er det ikke passe sexistisk å trekke inn ordet mykere i en omtale av kvinner med makt? Sannsynligvis. Makt trumfer kjønn. Det er ingen grunn til å tro at Kristin Skogen Lund lar en slags genetisk medfølelse løpe av med seg når Arbeidsmiljøloven nå skal svekkes. Så vi lar ordet ligge, og leter etter et bedre. Spotte, for eksempel. Hvordan bør disse kvinnene spottes? Verbet er veloverveid, jeg kommer til det. Først et lite tilbakeblikk:

Valgnatten gikk det visst helt galt. Bård Tufte Johansen skrev på Twitter at Siv Jensen var iført en kjole med bilde av hundepeniser. Nettopp det vi skal leve av når oljen tar slutt. Erlend Loe fikk tilsvarende assosiasjoner: Siv Jensen i dildokjole med innøvd latter blir for sterkt. Tar kvelden. Blir fire års satirefest.

Dagen etter skrev Loe en ganske vittig beklagelse, mens Bård Tufte Johansen holdt kjeft i både sosiale og usosiale medier. Men festen er jo ikke over selv om to av deltakerne er blitt edru. Hvis den skal vare i fire år, må vi menn finne ut hvordan vi skal oppføre oss, og hva satire er for noe. Tafse på damene skal vi jo ikke. Men kan vi le av de rareste kjolene deres, eller humre litt når Venstre ønsker sin leder velkommen på scenen til tonene av Big Fat Blonde? Velkommen ut i minefeltet, mannfolk.

Ordboken definerer satire som vittig spott. Ethvert politisk system trenger spottegjøker som får oss til å le av makthavernes pompøsitet, dumheter og generelle arroganse. Men du må være mann for å tro at noen av disse egenskapene er kjønnsbestemt. Og hittil har det dessverre stort sett vært menn som har hatt ansvaret for satiren og medienes framstilling av politikere. Resultatet er ikke oppløftende.

En kvinnelig politiker vil oftere bli vurdert som person, som moderlig, myk eller jernhard, mens en mannlig politiker oftere blir beskrevet som et sett av meninger, en posisjon eller strategi. De som vil ha bevis for det, kan følge forskningen til blant andre Ingrid Dahlen Rogstad ved Institutt for samfunnsforskning. Jern-Jens finnes ikke, ingen diskuterer kroppen til Trond Giske på Facebook.

Noen kvinnelige politikere, som den nylig avgåtte australske statsminister Julia Gillard, har vært utsatt for grov, seksualisert sjikane. Motstandere tegnet henne med påmontert dildo, uten kjole. Hun ble offer for det reneste griseri, også fra mannlige konkurrenter. Slikt er enkelt å fordømme.

Kvinnelige politikere har også redusert tabbekvote. Den svenske medieforskeren Tobias Bromander har undersøkt 92 politiske skandaler fra 1997 til 2010 og konkluderer med at kvinnene gjennomgående får tøffere omtale og oftere blir utsatt for krav om å trekke seg. Behøver vi nevne Åslaug Haga, Manuela Ramin Osmundsen eller Gerd-Liv Valla? Det er ikke oppsiktsvekkende progressivt å be om likebehandling her.

Men mottrekket er selvfølgelig ikke en fredningsbestemmelse for kvinner i politikken. Heller ikke et allment, fromt ideal om bare å tale vel om hverandre. Det gjør de ikke engang i bispekollegiet. Politiske ledere skal utsettes for den vittige spott, og den skal rive så det kjennes. Alt annet er norsk revy, hvor det ikke er sagt en farlig ting siden den tyske okkupasjonen.

Når kvinnene styrer landet må de også finne seg i at satiren blir kraftig. I 2005 klaget Venstrekvinnene Dagbladet inn for Pressens faglige utvalg. Finn Graff hadde tegnet Erna Solberg som en gris som ble tatt bakfra av en lystig Carl I. Hagen. Ettersom Per Edgar Kokkvold, utvalgets daværende sekretær, mener at det ikke skal være noe tak, men bare en vid himmel over politiske karikaturer, nådde klagen ikke fram.

Til Erna Solbergs ros skal det sies at hun tok tegningen på en måte som allerede da viste at hun kjenner maktens pris: Jeg er ikke spesielt prippen av meg, og har ikke problemer med slike tegninger (…) Selv tåler jeg å bli tegnet som en gris, sa hun. Hun så jo også at Carl I. Hagen måtte tåle å bli tegnet som en kåt råne.

Det er også naivt å tro at ingen kritikk skal være personlig. Satiren kan konsentrere seg om politikernes meninger og bare det, den dagen politikerne selv slutter å regissere seg selv. Jonas Gahr Støre drar fotografene med seg ut i naturen for å vise hvor kjernesunn han er. Hadia Tajik dropper et møte med kultureliten for å posere i svært kledelige, dildofrie, kjoler for bladet Stella. Det ligger video på Youtube som viser hvordan hun sminkes og pusses, kles på og stilles i flatterende motlys. Skal vi ikke kunne gjøre narr av slikt, vi som er fornøyde med å finne en ren truse hver morgen og ikke kan reddes av selv den beste stylist?

Men slike knefall for intimitetstyranniet gir likevel ikke frikort til å redusere kvinner til kjønn, kropp og følelser, slik den politiske humoren altfor ofte gjør. Det er minste motstands vei, og den fører bare til ganske triste steder. På den fire år lange satirefesten bør vi spotte kvinnenes makt, ikke deres utseende. Siv Jensen skrik var politisk relevant, som et ledd i Frps interne primalterapi. Kjolen var i verste fall en avsporing for folk som ser hundepeniser ved høylys dag.

Følg på twitter.com/svelle

Fem siste fra Omdal:

Les også

  1. Regnbueflagget på seiersmasten

  2. Barn på flukt? Bur dem inne!

  3. Nøytral journalistikk og andre livsløgner

  4. Fru Hansen på Tveita

  5. Ingen er så trygg for fare

Publisert:

Fripenn

  1. – Når våre nye koloniherrer tvinger NRK til å følge deres avtaler også på ideenes marked, er det kulturministerens fordømte plikt å gripe inn.

  2. – Vi bare finner oljen, synderne er de som bruker den

  3. – Jo, jeg er optimist, men ikke på autopilot

  4. Feiginger blant oss

  5. Erna Solberg igjen kåret til Norges mektigste kvinne

  6. Trenger små politikere hjelp for å komme seg opp?

  1. Fripenn