Hvem var Claus von Stauffenberg?

KRONIKK: Hvem var den aristokratiske offiseren som plasserte en bombe i Hitlers møterom 20. juli 1944, og som ble arrestert samme kveld og senere henrettet? Var Stauffenberg demokrat? Var han antisemitt? Ennå diskuterer historikerne.

Claus von Stauffenberg til hest som offiser i Stauffenberg-enes familieregiment, 17. rytterregiment.
  • Håkon C. Pedersen
    Håkon C. Pedersen
    Forfatter, Randaberg
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over åtte år gammel

Claus von Stauffenberg, eller Claus Philip Maria Schenk Graf (grev) von Stauffenberg, som er hans fulle navn og tittel, er i dag blitt behørig hyllet – og naturligvis mest i Tyskland – ved minnemarkeringen 20. juli, som organisatoren og den drivende kraft bak det tragisk mislykkede attentatforsøket mot Hitler 22. juli 1944. Men som vi skal se, hersker det en viss uenighet blant historikere om Stauffenbergs grunnleggende ideologiske motivasjon.

Som storparten av konspiratørene, var han opprinnelig sterkt tilhenger av Hitlers mål om å få gjenreist Tyskland etter det vanærende Versailles-diktatet i 1919. Men han reagerte tidlig på den diktatoriske nasjonalsosialistiske ensretting og brutalitet han var vitne til; først ved bokbålet 10. mai 1933 på Opernplatz i Berlin (nå Bebelplatz); så ved den tiltakende kirkelige ensretting og krenkelse av kirkens uavhengighet – Stauffenberg var bekjennende katolikk; så ved De lange knivers natt i 1934.

Claus von Stauffenberg var oberst i generalstaben og tett på Adolf Hitler. Her helt til venstre i hovedkvarteret mens kontreadmiral Karl-Jesko von Puttkamer hilser på Der Führer.

Et helt avgjørende vendepunkt for hans motstandsvilje ble Krystallnatten i november 1938, da 7500 jødiske butikker, hjem og nesten alle 195 synagoger systematisk ble herjet og brent, et hundretalls jøder myrdet og 30.000 ble internert i konsentrasjonsleirer. Han deltok imidlertid som del av den 6. panserdivisjon i inntoget i Sudetenland, og under felttoget i Polen i 1939. I et brev herfra hjem til sin hustru karakteriserer han polakkene som «tvilsomt pakk», og deres land okkupert av «jøder og krysninger» (hvilket foranlediget en tabloid Dagblad-journalist ved 60 års attentat-markeringen 20. juli 2004 til å karakterisere ham som «nazisten Stauffenberg»). Det er heller ikke tvil om at begge de konspiratoriske Stauffenberg-brødrene, Bertold og Claus – som mange andre nazi-opposisjonelle – var «antisemitter» i et visst omfang. De mente at jødene var fremmedelementer Tyskland som burde segregeres og kontrolleres, enskjønt de var sterkt imot voldelig sanksjoner mot dem; voldsanvendelsene mot jødene burde straffeforfølges, mente de. Under et Gestapo-forhør 16. oktober 1944 skal brødrene Bertold og Alexander ha innrømmet at de hadde «grunnleggende bifalt» nasjonalsosialismens raseprinsipp, men at de hadde ansett det som «overdrevet og urimelig». Dette tiltross for at denne tredje broren, historikeren Alexander, var gift med en «halv-jøde», Melitta Schiller, som hadde jødisk mor, og at både han og naturligvis også broren Claus derved hadde mange venner innen det jødiske samfunnet.Under felttoget i Frankrike tjenestegjorde Stauffenberg i generalstaben og ble tildelt Jernkorset av første klasse 31. mai 1940. Han deltok aktivt i Oberkommando des Heeresunder angrepet på Sovjetunionen sommeren 1941, men i en tale til 40 stabsoffiserer i oktober 1942 talte han om at det hat de tyske troppene hadde sådd i øst var så stort at «våre barn en dag vil måtte høste fruktene av det». Ifølge Stauffenberg-biografen Joachim Kramarz klarte Stauffenberg å etablere et omfattende militært samarbeid med nordkaukasiske styrker «kjempende entusiastisk på tysk side», med front mot det historisk forhatte og brutale stalinistiske diktaturet i regionen. Han fikk således sommeren 1942 etablert et russisk propagandasenter for rekruttering og trening av et rent russisk armékorps, og i 1943 var det lykkes Wehrmacht å få mellom 130.000 og 150.000 overløpende røde armésoldater inkorporert i sine kompanier. Denne rekrutteringskampanjen reddet utvilsom livet til tusentalls russiske fanger – hvilket skal ha vært et av Stauffenbergs hovedmotiver for kampanjen – men hvor mange russere som deretter falt i krigshandlinger på tysk side, og i et felttog med feil retning, forteller biografiene lite meningsfullt om.

Claus von Stauffenberg hylles i år (2014) med en egen utstilling i Det militærhistoriske museum i Dresden.
Under sitt tre måneder lange sykehusopphold ble han overbevist om at Gud hadde spart hans liv for et høyere formål, som var å befri Tyskland og Europa fra det nazistiske tyranni.

1. januar 1943, en måned forut for det definitive nederlaget ved Stalingrad, ble han forfremmet til oberstløytnant og overført til Afrikakorpset under Erwin Rommel. Under felttoget i Nord-Afrika ble han 7. april 1943 såret, mistet venstre øye, høyre hånd, samt to fingre på venstre hånd. For dette ble han 14. april 1943 dekorert med Sårmerket i gull, og Det tyske kors i gull tre uker senere. Under sitt tre måneder lange sykehusopphold ble han overbevist om at Gud hadde spart hans liv for et høyere formål, som var å befri Tyskland og Europa fra det nazistiske tyranni.

Kritikere, som Jacob Pemberton, hevder imidlertid at det var først etter de åpenbart katastrofale følgene av Hitlers dilettantiske strategiske ledelse av Sovjet-felttoget, som Stauffenberg hånte og var sterkt kritisk til, og som førte til det endelige tyske nederlaget ved Stalingrad (31. januar 1943), at Stauffenberg ble aktivt Hitler-opposisjonell. Det skjedde i midten av 1942; da begynte han å sende de første av mange brev til høytstående tyske offiserer og oppfordret dem til å motarbeide regimet.

Les også

Verdenskrigen som akkurat ikke ble avverget

Stauffenberg var informert om og støttet kupp-planene i 1938, men da dette feilet (som følge av München-forliket), anså han, som så mange andre offiserer – også innen konspirasjonen, at den første og øverste plikt for enhver soldat var å kjempe, og kjempe for seier. Kampen mot regimet måtte vente til denne seieren var vunnet. Det var først etter at tysk seier ikke lenger var mulig at Claus og broren Bertold bestemte seg for å slutte seg til konspirasjonen. Stauffenberg var opprørt over de forbryterske overgrepene han var vitne til under felttoget i Russland, i Polen og generelt overfor jødene, men de influerte ikke hans måte å tenke på før i 1942. Det var imidlertid ikke forbrytelsene som sådanne som fikk konspiratørene til å aksjonere mot nazi-regimet, hevder kritikerne, men at forbrytelsene skadet Tysklands rykte. Ifølge historikeren Peter Hoffmann skal Stauffenberg ha anklaget Hitler for å ha «nedverdiget det tyske folks gode navn og rykte gjennom brutale massemord». De synes altså ikke å ha vært ansett som forbrytelser per se. Hoffmann siterer også en ytring fra kuppforsøkets administrative leder, generaloberst Ludvig Beck, selve kuppdagen: «Det viktigste nå er at aksjonen mot dette kriminelle regime skulle komme fra det tyske folk.»

Stauffenbergs aristokratiske elitisme eksponeres av hans kritikere i fatale utsagn som det følgende: «Vi benekter den løgnen at alle mennesker er like, og aksepterer den naturlige rangering.»

Kritikken av konspirasjonen går også tildels på dens demokratiske sinnelag. Dr. Carl Friedrich Goerdeler, den mest aktive og kompromissløse antinazisten blant konspiratørene, og nominert som rikskansler i den tiltenkte postnazistiske regjeringen, aksepterte aldri fullt ut Weimar-republikken, hevdes det. Han støttet faktisk aldri det parlamentariske demokrati, men foretrakk oligarkiet; det opplyste, elitistiske fåmannsvelde; enskjønt han var sterkt for lov og orden, for det frie marked, samt for de basale tanke-, tale- og pressefriheter. Abwehrs nestkommanderende Hans Oster (som lekket datoen for det forestående angrepet på Danmark/ Norge 9. april 1940) skal ha uttalt at det kun var «med tungt hjerte» og etter «de vanskeligste indre kamper» at offiserskorpset klarte å overvinne seg selv til å tjene Weimar-republikken; de anså den som «overdemokratisk». Stauffenbergs aristokratiske elitisme eksponeres av hans kritikere i fatale utsagn som det følgende: «Vi benekter den løgnen at alle mennesker er like, og aksepterer den naturlige rangering.»

Den forvirrende tvetydighet

Det første forsøket på statskupp fant sted allerede i 1938, men kollapset etter München-forliket. Dette kuppet var grundig planlagt med den konspiratoriske generalstabsjefen Franz Halder som administrator, og det hadde av flere grunner langt bedre muligheter for å lykkes enn 20. juli-attentatet i 1944. Det som imidlertid forvirrer oss er at de fleste av de samme generalene og deres medsammensvorne som anså Hitler som en psykopatisk og uberegnelig despot, og en ødelegger av Tyskland og Europa, samtidig kunne kjempe, i rollen som pliktorienterte, apolitiske soldater, for et seirende – de facto – nazi-Tyskland. Stauffenberg ble en del av dette paradokset.

Abwehr-sjefen Wilhelm Canaris var blant dem som tydelig led under denne dobbelte lojalitet. Den spionasje- og sabotasjeorganisasjonen han ledet, var alltid i forkant av alle Wehrmachts brutale overfall, samtidig som han lot sine betrodde medarbeidere varsle Vestmaktene om dem, og samtidig som han selv tildels førte direkte, formalt landsforræderske, kapitulasjonsforhandlinger med sine respektive motparter. Han kunne fortvilet utbryte: «Vi er alle skyldige, alle! Vi vil alle måtte bøte!»

Jødespørsmålet og udemokratiske holdninger

Konspirasjonens antisemittisme à la Stauffenberg og Goerdeler er et annet av disse paradoksene. Sistnevnte mente at jødene var fremmede elementer innen det tyske samfunnet, og at de – uten voldsanvendelse – burde bli anvist egne kolonier i Canada eller Syd-Amerika (med unntak for varighet av borgerskap og militærtjeneste). Dette er den samme Geordeler som allerede i 1933–34 kom i konflikt med nazistene angående begynnende trakassering og mishandling av jødiske forretningsfolk, og som i 1937 trakk seg som overborgermester i Leipzig etter at statuen av den jødiske komponisten Mendelsson Bartholdy ble fjernet. Zygmunt Bauman kommenterer slike paradokser i sin gjesteforelesning ved universitetet i Oslo i 1997 («Holocaust som gjenferd»), der han poengterer at det er «enormt viktig å godta og huske at mange erklærte antisemitter tappert nektet å samarbeide med Holocaust-maskineriet, mens det i overgripernes rekker var fullt av lovlydige borgere og disiplinerte funksjonærer, som tilfeldigvis heller ikke hadde noe spesielt imot jødene».

I filmen «Valkyrie» spiller Tom Cruise rollen som Claus von Stauffenberg, som mislyktes i å drepe Adolf Hitler med en bombe i en «gjenglemt» veske under bordet i Førerens møterom.

Det er i det hele tatt et bemerkelsesverdig motsetningsforhold her, mellom de diffuse antisemittiske strømningene innen de forøvrig svært lite homogene antinazistiske motstandsgruppene på den ene side, og på den annen side disse gruppenes og enkeltpersoners livsfarlige bestrebelser på å redde jøder unna Himmlers dødsleire. Canaris, stabssjefen Hans Oster og hans nære medarbeider riksrettsdommer Hans von Dohnanyi er her konkret mest kjent for Abwehrs hemmelige operasjonsplan U-7, der 13 forfulgte jøder ble smuglet over til Sveits, idet Canaris hadde fått Himmler til å tro at dette var Abwehr-agenter som skulle smugles inn i USA forkledd som jødiske flyktninger. Den (ca. 40-tallige) kristeligsosialistiske såkalte Kreisaukretsen, ledet av pasifisten Helmuth James grev von Moltke, utarbeidet et politisk manifest for det postnazistiske Tyskland, der like rettigheter for alle borgere, uavhengig av «rase» og religiøs tro, var et sentralt anliggende for gruppen. Flere av disse kretsmedlemmene hjalp jøder å flykte, noen med forgreninger til Norge og Danmark. Én av dem, oberstløytnant Theodor Steltzer, var transportoffiser i den tyske generalstaben i Norge 1940–1944, underordnet general von Falkenhorst. Her i Norge kom Steltzer i kontakt med motstandsbevegelsen via motstandsmannen Arvid Brodersen. Steltzer bidro til at nærmere 1000 jødiske flyktninger ble reddet over til Sverige via hjemmefrontens transportorganisasjon. Hans Olav Brevig har skrevet en meget interessant bok om emnet, «Oberstløytnant Theodor Steltzer, tysk motstandsmann i Norge».

Endelig: Konspirasjonens illiberale og tildels oligarkiske og udemokratiske holdninger på den ene side, og på den annen deres bestrebelser på en multipolitisk regjeringsdannelse i det postnazistiske Tyskland. I deres «offisielle» ministerliste finner vi nesten alle politiske avskygninger, med sosialdemokratene Julius Leber og Wilhelm Leuschner i de viktige postene som henholdsvis innenriksminister og visekansler. Her manglet bare kommunistene, men Stauffenberg insisterte på at også disse måtte være med.

Sammenbruddet

Da sjefen for hjemmehæren, og Stauffenbergs overordnede, generaloberst Fromm – ved en fatal teknisk flause – fikk telefonisk kontakt direkte med general Wilhelm Keitel, Hitlers høyre hånd, og ble meddelt at Hitlers var kommet nærmest uskadd fra attentatet i «ulveskansen» i Rastenburg i Øst-Preussen, skiftet han side, fra å være passivt, men positivt innstilt til attentatforsøket, til å bli mot-revolusjonær. Fromm ble imidlertid først arrestert og internert av Stauffenbergs offiserer, men snart befridd av major Otto Ernst Remers tropp. Generaloberst Ludvig Beck erklærte at han som leder av sammensvergelsen aktet å ta konsekvensen av situasjonen, og han fikk tillatelse til, ærefullt, å skyte seg selv. Men han bommet, og måtte støttes av en av Stauffenbergs offiserer, muligens av Stauffenberg selv. Froom nedsatte en militær standrett som dømte fire av de tilstedeværende offiserene til døden: General Friedrich Olbricht, dennes stabssjef oberst Albrecht Mertz von Quirnheim, Stauffenberg og hans adjutant, premierløytnant Werner von Haeften. Disse ble alle ført ned til Bendlerblokkens gårdsplass, og skutt i lysskjæret fra billykter, Stauffenberg ropende: «Es lebe unser heiliges Deutchland!» (Leve vårt hellige Tyskland!).

Redsler og vanvidd

For de fleste av de øvrige konspiratørene hadde Hitler foreskrevet en særdeles langsom og pinefull død, et moderne korsfestelsesdrama. En jernskinne i tre meters høyde gikk fra vegg til vegg, og der hang åtte kroker som løp på ruller: Disse forræderne skulle henges som slaktekveg. Selve hengningen var djevelsk arrangert. Tynne stålwire ble lagt om halsen på dem, og med bakbunde hender ble de heist i været og langsomt kvalt. Under dette ble de filmet i skarpt projektørlys av Ufa-fotografer som måtte bæres ut etter hvert som de besvimte. Samme kveld de første ble hengt, nøt Hitler filmopptaket av deres pinefulle død.

Man har estimert at omlag 4980 tyskere ble torturert og henrettet etter 20. juli-attentatet, hvorav 15 oberstløytnanter, 17 oberster, 13 generaler, 1 feltmarskalk og 9 grever.

Med sin «Sippenhaft» – et «kollektivt anvar for medlemmer av snikmorder— og sabotørfamilier» – ville Hitler straffe konspiratørene i annet og tredje ledd. Hele familier ble enten utryddet, eller deres barn ble tvangsadoptert. Barn, barnebarn, søsken, foreldre, i tillegg til hustruene og deres foreldre igjen, deres søsken, søsknenes barn og barnebarn, osv. til det absurde. Claus von Stauffenberg var gift med baronesse Nina von Lerchenfeld og hadde fire barn, Bertold, Heimeran, Franz-Ludwig og Valeria., og hustruen gikk gravid med den femte, Constanze. De yngre barna ble anbrakt på et barnehjem, og ble gjenfunnet i Harzen unde navnet Meister. Barna over femten år ble anbrakt i konsentrasjonsleir, der Constanze ble født. Det var planen å henrette moren og de eldste barna, men den ble oppgitt, idet britiske stryrker var like ved.

Man har estimert at omlag 4980 tyskere ble torturert og henrettet etter 20. juli-attentatet, hvorav 15 oberstløytnanter, 17 oberster, 13 generaler, 1 feltmarskalk og 9 grever.

Hva kunne ha skjedd?

Men kanskje kunne dette forsøket ha lyktes om britene og amerikanerne hadde støttet konspirasjonen slik de gjorde med alle andre motstandsbevegelser i Europa. De kunne ha mildnet sine krav fra «betingelsesløs kapitulasjon» til «betingelsesløs kapitulasjon sålenge Hitler er i live». Mange av de vaklevorne generalene som sviktet i kuppforsøkets kritiske fase, ville da kanskje ha støttet det. 2. verdenskrig ville ha endt 10 måneder tidligere, og livet ville ha blitt spart til de 10 millioner som ble drept i Europa mellom 20. juli 1944 og 8. mai 1945 i denne mest ødeleggende krig i menneskehetens historie.

Reaksjonene

Vestmaktenes mest konkret befatning med kuppforsøket var å utstede et direktiv etter katastrofen, utstedt av president Roosevelt, om «absolute silence» overfor konspirasjonen: Intet måtte nevnes om at det noensinne hadde eksistert en motstandsbevegelse i det nazifiserte Tyskland, et direktiv som sto ved makt også under okkupasjonen av Tyskland. Britisk og amerikansk presse kommenterte det mislykkede attentatet i spottende vendinger. Som New York Times når avisen karakteriserer konsipatørene som «gangsters of a lured underworld», og som The Herald Tribune i dette: «Let the generals kill the corporal or vica-versa, preferebly both». «The generals who set themselves up as pretenders did so as champions not of liberty but of militarism», skrev London Times. John W. Wheeler-Bennet konkluderte i en redegjørelse for statsministeren og utenriksministeren at britene var «better off than if the plot 20th July had succeeded and Hitler had been assassinated». Hårreisende feilvurderinger!

Noen kilder:

  • Joachim Kramarz: «Stauffenberg: The Architect of the Famous Conspiracy to Assassinate Hitler» (1965)
  • James P. Duffy og Vincent L. Ricci: «Target Hitler» (1992)
  • Klemens von Klemperer: «German Resistance Against Hitler: The Search for Allied Abroad 1938–1945» (1992)
  • Herbert Molloy Mason Jr.: «To Kill the Devil: Yhe Attemts on the Life of Adolf Hitler» (1978)
  • Michael Baigent og Richard Leigh: «Stauffenberg &The Mystical Crusade Against Hitler» (2008)
  • Jacob Pemberton: «20th July: The Politics of a Coup» (2002)
  • Peter Hoffman: «The history of German Resistance» (1977)

Håkon C. Pedersen er pensjonert ingeniør fra Rosenberg Verft, forfatter og skribent. Han har skrevet den svært godt mottatte «Eksistensfilosofi, religion og humanisme» (Commentum Forlag, 2011) og «Opprørerne i Hitlers borg» (Commentum, 2006), samt flere kronikker i Aftenbladet om ulike emner. Red. anm.

Publisert:
  1. Håkon C. Pedersen
  2. Adolf Hitler
  3. Andre verdenskrig
  4. Historie

Mest lest akkurat nå

  1. Fiskepiren stenges, ventende henvises til kjøpesentre: Uverdig, mener varaordfører i Suldal

  2. Mopedulykke i Eigersund - lettere skadet

  3. - Jeg har vært mer lettet enn glad i dag

  4. Regjeringen flytter strømstøtten en måned fram - og vurderer å begrense strømeksporten

  5. Det er kult å bo i London, men det koster skjorta

  6. Guardiola sammenligner Haalands mentalitet med Messis: – Jeg er veldig glad på hans vegne