En levelig klode er vår høyeste rett

FRIPENN: Det er regjeringens ærlige mening at Stortinget oppførte seg som hodeløse høns da de grunnlovsfestet at vi alle – og våre etterkommere - har rett på en levedyktig klode.

«Det beste ville selvsagt være at regjeringen og stortingsflertallet selv innså at vår tids største utfordring krever vår tids mest effektive tiltak – litt som den samme regjering behandler pandemien», skriver Sven Egil Omdal. Foto: Ørn E. Borgen

  • Sven Egil Omdal
    Sven Egil Omdal
    Journalist
Publisert: Publisert:

Staten har valgt en stusslig strategi i kampen for å hindre at Høyesterett gir klimaet en høyst påtrengt seier. Denne uken gjentok regjeringsadvokat Fredrik Sejersted overfor rikets høyeste domstol det han påsto allerede i tingretten: Miljøparagrafen gikk under radaren da Grunnloven ble revidert i 2014. Hadde Stortinget ment alvor, ville de debattert saken grundigere.

Aldri meningen?

Da Erna Solberg talte til Høyres landsmøte i 2013, bare noen måneder før hun overtok regjeringsmakten, sa hun at klimautfordringen er «vår tids største utfordring». Det er ikke akkurat noen overveldende honnør til bevissthetsnivået i den lovgivende forsamling når regjeringsadvokaten forsøker å skape inntrykk av at Grunnlovens vern om klimaet ble vedtatt mens delegatene spilte Candy Crush eller oppdaterte fantasy-laget.

Selv om paragraf 112 åpner med å slå fast at «enhver har rett» til en natur der produksjonsevne og mangfold beholdes, var det aldri meningen å etablere en rettighet, påsto Sejersted. Høyesterettsjustitiarius Marie Øie har åpenbart litt større tiltro til de folkevalgte. Hun spurte Sejersted hvorfor staten mener at Stortinget ikke ville skape eller videreføre en materiell rettighet, når det faktisk står i forarbeidene at formuleringen i paragraf 112 «skal leses som en rettslig forpliktelse».

Arbeiderpartiets Jette Christensen, som var saksordfører da den nye formuleringen ble vedtatt, avviser også at hun ledet en misforståelse. Paragrafen ble til «for å etterleve prinsippene om å iverksette adekvate og nødvendige tiltak for å sikre miljøet», sier hun til NRK. Oversatt fra stortingsk til alminnelig norsk: Formuleringen er alvorlig ment, og ble vedtatt mens representantene var ved full bevissthet.

Strategien

Men Sejersted har flere forsvarslinjer: Staten har uansett ikke en plikt til å ivareta miljøet, bare en forpliktelse til å prøve å gjøre det, hevder han. Med andre ord stort sett som dagens politikk: Klima- og miljøministeren arrangerer konferanser, lager fine trykksaker og gir litt penger til tiltak i andre land, og statsministeren sier noen gode ord i nyttårstalen, mens oljeministeren deler ut nye oljelisenser og får finansministeren med på tidenes gavepakke til olje- og gassnæringen.

Det er ikke så vanskelig å se regjeringsadvokatens strategi: Først forsøke å svekke inntrykket av at klimaparagrafen er ment som den står. Når domstol etter domstol slår fast at Stortinget nok mente å etablere en rett, forsøker han å begrense begrepet så mye som mulig. Et levelig klima er ennå ikke en menneskerett, sa Sejersted. Miljøorganisasjonene skal ikke kunne vinne i domstolen det de taper i departementet.

Utenfor grensene

Men ser vi utenfor grensene, er det klare tendenser til at domstolene tar klimatrusselen mer alvorlig enn regjeringene. For et år siden avgjorde høyesterett i Nederland at regjeringen der måtte iverksette «akutte tiltak» mot klimaendringene. Begrunnelsen var at det nettopp er en menneskerett å få redusert klimagassutslippene.

Høyesterett i Irland slo i sommer fast at den irske regjeringens plan for å redusere utslippene er altfor vag og ikke oppfyller kravene i landets egen klimalov.

Skulle de norske dommerne være enige med de nederlandske og irske, er regjeringens tredje forsvarslinje at det ikke er letingen som skaper klimaproblemene, men forbrenningen. Dette er jo en bærebjelke i argumentasjonen når oljenasjonen forsøker å framstå som klimanasjon: Vi bare finner oljen, synderne er de som bruker den. Det er som å høre Tom Lehrers satiriske mesterverk om ansvarsfraskrivelse; sangen om han som utviklet nazi-Tysklands dødelige raketter og som siden ble amerikansk romforsker: «Once the rockets are up, who cares where they come down? That’s not my department, says Wernher von Braun».

Nachspiel-løfte

Hvem sitt departement er det å redde klimaet mens det ennå er tid? Cathrine Hambro, som representerer Greenpeace Norden og Natur og Ungdom i søksmålet, sa i retten at klimaendringene er en umiddelbar trussel og at Norge er i posisjon til å redusere dem på det aller beste tidspunkt: Før utslippene finner sted.

Sejersted finner paradoksalt nok støtte i den irske dommen. Indirekte slo domstolen fast at retten til et trygt klima er en individuell rettighet, en rett for hvert enkelt menneske, en menneskerett.

Sejersted hevder at miljøorganisasjonene ikke er gyldige saksøkere. Bare individer har menneskeretter. Saken burde derfor vært fremmet av en som har lidd skade av klimaendringene og som kan påvise at skaden skyldes norsk oljepolitikk. Han har kanskje ikke lest Erna Solbergs kronikk i VG, der hun skrev at «Greta Thunbergs sinne er berettiget, og vitenskapen hun viser til er korrekt. Vi som er politiske ledere i dag må ta ansvar på vegne av både hennes og fremtidige generasjoner». Fremtidige generasjoner kan ikke saksøke, vi må gjøre det på deres vegne når de politiske lederne svikter, og da er det mest praktisk at miljøorganisasjonene gjør det.

Det er ingen grunn til å ønske seg høyesterett som et slags politisk overhus. Det beste ville selvsagt være at regjeringen og stortingsflertallet selv innså at vår tids største utfordring krever vår tids mest effektive tiltak – litt som den samme regjering behandler pandemien. Men når de tvert imot later som om grunnlovens formulering har omtrent samme status som et nachspiel-løfte, er det godt å ha domstolenes prøvingsrett.

Følg på twitter.com/svelle

Publisert:

Fripenn

  1. – Vi bare finner oljen, synderne er de som bruker den

  2. – Jo, jeg er optimist, men ikke på autopilot

  3. Klimasplid i FNB: – Jeg håper at FNB kan bli det partiet som ser denne galskapen

  4. – At Norge åpner stadig nye oljefelt kan ikke forsvares, og særlig ikke i et klima­rett­ferdighets­perspektiv

  5. Frankrike dømt til å gjøre mer for klimaet

  6. «Klimasøksmålet i strid med bærekraftsmålene»

  1. Fripenn
  2. Fripenn
  3. Rettigheter
  4. Høyesterett
  5. Regjeringsadvokaten