En mobber og mobbeoffers bekjennelse

Jeg har en datter i skolealder og er livredd for at hun, som jeg, skal bli et mobbeoffer. Men minst like viktig er det å passe på at hun ikke blir en mobber.

Publisert: Publisert:

Gunnar R. Tjomlid ble mobbet, men deltok også selv i mobbing. Nå forstår han mer, og det er det viktig for ham at datteren også skal gjøre. Foto: Privat

  • Gunnar R. Tjomlid
    IT-ekspert, forfatter og foredragsholder
iconDenne artikkelen er over fem år gammel

Gunnar R. Tjomlid.

DET ER RART MED DET. Vi som er blitt mobbet, er ofte de flinkeste til å fornekte at vi er blitt mobbet. Jeg har aldri tenkt så mye på at jeg ble mobbet før en venn av meg fortalte at søstra hans, ei jente som gikk i klassen min gjennom hele grunnskolen, hadde sagt til ham at jeg ble mobbet.Jøss, tenkte jeg da jeg hørte det. Opplevde hun det som at jeg ble mobbet?

Og når jeg er helt ærlig med meg selv, så ble jeg nok det. Litt av og på. Det var gode og dårlige perioder på skolen. Men jeg ble mobbet.

DET STARTET I BARNESKOLEN. Et av de klareste minner jeg har fra skolegården i Sirdal var en periode en klassekamerat insisterte på å ri meg som en hest. Gang på gang. Tvang meg til å stille meg på alle fire så han kunne sitte på ryggen min mens jeg gikk bortover skolegården. Gjerne på ruglete is dekket med grus. Jeg husker hvor vondt det var. Grus og is skar inn i knær og håndflater. Men jeg smilte, tror jeg. Lot som ingenting.

Vi hadde det gøy i skolegården. Skikkelig gøy. Jeg hatet hvert minutt.

Det var likevel milevis vondere inni meg. Ydmykelsen var det verste. Det å krype på alle fire mens jentene i klassen så på. Blir harselert med på den måten. Bli tråkket på. Fornedret.

Men jeg lo med. Jeg var selvsagt kul nok til å være med på spøken. Viste ingen at jeg holdt på å dø inni meg. Han skulle ikke få meg til å vise sann nedverdigelse. Så jeg smilte.

Vi hadde det gøy i skolegården. Skikkelig gøy. Jeg hatet hvert minutt.

OPPOVER I KLASSENE fikk jeg alltid høre at jeg var tjukk. Teite briller hadde jeg også. Tenkte ikke på det som mobbing, men i ettertid vet jeg at det ødela meg litt innvendig. Jeg fikk høre dag etter dag at jeg var stygg. At jeg aldri hadde sjans på jenter.

Ungdomsskolen var også ille for noen av mine klassekamerater. Slengbemerkninger til noen utvalgte, i timer og i friminutter. Uskyldig erting. Trodde vi. Det føltes uskyldig. Men hvert ord må ha truffet dem som knyttnever i ansiktet i en så sårbar alder. Ydmyket for resten av klassen.

Det bare var sånn. Ingen vonde hensikter, jeg fulgte bare spillereglene.

Jeg var også en mobber. Tror jeg. Ikke fordi jeg ville noen noe vondt. Men fordi jeg var en del av flokken. Jeg skjønte at noen i klassen var annerledes. Av en eller annen grunn var de annerledes. Man skulle liksom ikke like dem. Derfor likte heller ikke jeg dem. Jeg visste ikke helt hvorfor. Det bare var sånn. Ingen vonde hensikter, jeg fulgte bare spillereglene.

Det var feigt av meg. Men samtidig ikke, for jeg skjønte ikke at det burde være annerledes.

DA TRENGS DE VOKSNE. Lærerne. Foreldre. De som forstår hva som foregår. De som kan sette ned foten og rydde opp. Fortelle oss hva som er galt. Be oss endre oppførsel. Forklare at det kan føles vondt for andre. Verne de som utsettes for mobbingen. Snu urett til rett.

Men det forutsetter at de ser hva som skjer. Det gjør de ofte ikke. Uskyldig lek kan så lett være tildekket fandenskap.

FØRSTE ÅR PÅ VIDEREGÅENDE gikk greit, så vidt jeg husker. Men andre skoleår forsvant en del av mine venner, og noen eldre sirdøler dukket opp i vår klasse. Da startet et virkelig helvete.

Jeg tror aldri jeg sa det til noen. Ingen visste.

Det jeg husker fra andre år på videregående var at jeg ikke ville gå på skolen. Jeg gruet meg til hver dag. Hatet å møte opp. Jeg visste at hver dag ville bli en ny ydmykelse. Og jeg var mer sårbar enn noensinne. Hormoner og kviser. Forelskelser og kjærlighetssorg. Usikkerhet og annerledeshet.

Jeg likte ikke kroppsøving i utgangspunktet, og da hjalp det heller ikke at jeg gjerne endte opp naken og alene i garderoben etterpå fordi de andre hadde stukket av med klærne mine mens jeg dusjet. Det var ekstra «moro» når de attpåtil åpnet garderobedøren og ropte på jentene i klassen.

Det finnes nesten ikke noe verre for en usikker, småfeit tenåring med kviser. Det er ikke rart jeg heller ville gjemme meg bort på rommet mitt enn å gå på skolen. Men jeg tror aldri jeg sa det til noen. Ingen visste.

Ensomhet er ikke så verst hvis man bare bruker tiden til noe fornuftig.

Det var den harde mobbingen. Men det fantes også en mer subtil mobbing. Den type mobbing jeg selv var med på. Rope ut navnet til en sårbar jente i klassen med en rar stemme. Se henne bli flau. Gjøre henne usikker. Ydmyket.

Så uskyldig. Så meningsløst. Så vondt. Så potensielt dødelig.

JEG VAR PÅ ÉN ENESTE FEST i løpet av hele videregående. Det var en fest etter russedåpen. Praktisk talt obligatorisk. Bortsett fra det satt jeg alene mesteparten av tiden. Jeg programmerte, leste bøker, komponerte musikk, skrev dikt og dyrket ensomheten.

Det var egentlig ikke så verst. I voksen alder har jeg høstet fruktene av det. «Du er heldig som kan så mye», sier andre. Vel, jeg kan mye fordi jeg satt dag ut og dag inn og lærte meg selv nye ting og jobbet intenst med det for å bli bedre.

Ensomhet er ikke så verst hvis man bare bruker tiden til noe fornuftig. Det var den beste skole jeg kunne få. Ensomhetens universitet.

JEG HAR SELV EN DATTER i skolealder nå, og jeg er livredd for at hun skal bli et mobbeoffer. Både hennes mor og jeg er flinke til å følge med og prate med henne. Høre hvordan hun har det. Lese henne og følge med.

Jeg føler meg fortsatt spedalsk. Jeg har det fortsatt best alene.

Men minst like viktig er det å passe på at hun ikke selv blir en mobber. Fordi mens vi alle er flinke til å passe på at ikke våre barn blir mobbet, er vi kanskje ikke alltid like flinke til å passe på at våre barn mobber. De kan nemlig være mobbere uten å vite det selv.

Så jeg vil jevnlig ta den praten med min datter. Forklare henne at det å holdes utenfor gjengen, det å bli ertet, det å få slengbemerkninger sendt mot seg, er vondt. Fryktelig vondt.

MEN JEG OVERLEVDE. Ikke bare det, men jeg vant. Sårene gror aldri. Jeg unngår speil som pesten. Jeg føler meg fortsatt spedalsk. Jeg har det fortsatt best alene. Men jeg overlevde.

Og jeg vant.

  • Dette er en forkortet versjon av en tekst fra Gunnar R. Tjomlids blogg, Saksynt . Les den fulle versjonen her .
    Les Aftenbladets artikler om mobbing
Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. Fem nye smittetilfeller i Stavanger tirsdag - nok en smittet fra busstur

  2. – Et slag under beltestedet fra Høie

  3. Følg med på nyttår rundt i distriktet på våre webkameraer

  4. Etter 19 år med dårlige vaner, har Ole Klemetsen fått nok. Nå starter han på et nytt prosjekt.

  5. TV-duell i USA natt. Aftenbladet rapporterer hele natten

  6. Ansatt ved intensivavdelingen smittet - smittekilden er usikker