Nye bilder av afrikanske kvinner

Før var de på bilder fra misjonsmarken, travelt opptatt med huslige sysler. Nå har de inntatt podiet som doktorander og opponenter i akademias mest fornemme ritual, doktordisputasen.

Publisert: Publisert:

Doktorandene Helen Nkabala Nambalirwa (t.v.) og Christine Mbabazi Mpyangu fra Uganda er framstående eksempler på den nye tid i Afrika, der kvinnene også erobrer posisjoner i akademia. Foto: Misjonshøgskolen

  • Knut Holter
    Professor og senterleder, Senter for misjon og globale studier, VID vitenskapelige høgskole
iconDenne artikkelen er over syv år gammel

PÅ STABSROMMET på Misjonshøgskolen henger det to malerier. Det ene er malt av den gassiske kunstneren Radrenoa for om lag hundre år siden, og motivet er to kvinner som sitter på golvet med håndvevene sine. Det andre er nyere og malt av Stavanger-kunstneren Reidar Berge. Også her er motivet fra Afrika, noen unge kvinner og et lite barn. Felles for de to maleriene er deres fokus på kvinner i antatt typiske scener fra dagliglivet. Kvinnene portretteres som flittige og omsorgsfulle, og de reflekterer slik sett både tradisjonelle afrikanske kvinneidealer og misjonærenes og de afrikanske kirkenes sosiale konstruksjon av den kristne, afrikanske kvinne.

Som afrikanske kvinner har de to unge forskerne klart å utvikle et materiale som mange av oss andre i akademia neppe hadde vært i stand til.

I OVERGANGEN mellom november og desember fikk vi imidlertid se noen nye bilder av afrikanske kvinner på Misjonshøgskolen. To unge kvinner fra Uganda – begge lektorer ved det prestisjefylte Makerere University i Kampala – forsvarte sine doktorgradsarbeider. De to har vært knyttet til et større forskningsprosjekt ledet av Misjonshøgskolen og Makerere University, men med deltakere også fra Tanzania og DR Kongo. Prosjektet har hatt sitt hovedfokus på hvilke roller kirker og religiøse organisasjoner spiller – og kan spille – når jenter og kvinner som har vært barnesoldater skal tilbakeføres til samfunnet.

Bruk av barnesoldater er noe vi kjenner fra en rekke konflikter de siste tiårene, både i Afrika, Asia og Sør-Amerika. Det forskningsprosjekt de to doktorandene har vært med i har i særlig grad sett på bruk av barnesoldater hos den såkalte Lord’s Resistance Army i Nord-Uganda. Dette er en rebellgruppe som under ledelse av Joseph Kony har kjempet mot regjeringen i Kampala, og som i sterk grad har brukt religion både for å beskrive det samfunn de hevder å ville etablere og for å legitimere sine ugjerninger. Forskningsprosjektet har da særlig sett på situasjonen for de mest sårbare blant barnesoldatene, nemlig jentene og de unge kvinnene. Den ene av forskerne, Helen Nkabala Nambalirwa, har undersøkt den religiøse retorikken som de kvinnelige barnesoldatene har vært eksponert for, og har vist hvordan rebellgruppen ved hjelp av religion lyktes i å skape en intern aksept for sine mål og handlinger. Den andre forskeren, Christine Mbabazi Mpyangu, har undersøkt hvilke roller tradisjonelle og kristne ritualer mer positivt spiller og kan spille i prosessen av tilbakeføring av de kvinnelige barnesoldatene til samfunnet.

Les også

Rop etter "divine intervention"

Les også

Jakta på eit nytt kjetteri

TO UNGE AFRIKANSKE KVINNER sto altså nylig på podiet på Misjonshøgskolen og forsvarte den forskning de har gjort de siste fem årene. Det norske disputasregimet er en nokså krevende øvelse, med langvarige faglige samtaler mellom doktorand og to (eller flere) opponenter, og det hele foregår i godt besøkte, åpne samlinger. I Nambalirwas og Mpyangus tilfeller var også førsteopponentene ved de to disputasene afrikanske kvinner, Madipoane Masenya fra Sør-Afrika og Alcinda Honwana fra Mosambik (nå USA), internasjonale kapasiteter innenfor sine respektive forskningsfelt. Til sammen viste da disse fire aktørene i førjulstidens doktordisputaser at bildene av afrikanske kvinner på Misjonshøgskolen er i ferd med å endre karakter. Gamle tiders misjonsbilder av kvinner opptatt med huslige sysler suppleres av bilder av doktorander og opponenter i akademias mest fornemme ritual, doktordisputasen.

DETTE GIR ANLEDNING TIL et par refleksjoner. For det første er det klart at de to afrikanske forskerne har utvidet tolkningsperspektivet innenfor sine respektive fagfelt, henholdsvis bibelvitenskapen og religionsvitenskapen. De to avhandlingene er blitt til i skjæringspunktet mellom humanistiske og samfunnsvitenskapelige fagtradisjoner, og det dreier seg her ikke om den type forskning som foretas i et lukket laboratorium med steriliserte instrumenter, men snarere en forskning som skjer i møtet mellom et nærmere definert materiale, et knippe fagtradisjoners tolkingsmodeller og forskerens egne anliggender og erfaringer. Nettopp som afrikanske kvinner har de to unge forskerne klart å utvikle et materiale som mange av oss andre som befolker akademia – privilegerte hvite menn, middelklasse og middelaldrende – neppe hadde vært i stand til. Og videre, nettopp som afrikanske kvinner, med sine faglige anliggender og sosiale og kulturelle erfaringer, har de vært i stand til å gi viktige impulser inn mot tolkningen av et slikt materiale.

FOR DET ANDRE kan de to doktordisputasene som fant sted her i byen – og de fire afrikanske kvinnene som der spilte hovedrollene i akademias dramatisering av den faglige samtalen – forhåpentligvis utfordre våre stavangerske bilder av afrikanske kvinner. Dette er bilder som fra gammelt av har vært preget av misjonens historiske konstruksjon av den kristne, afrikanske kvinne. Men i senere år er nok bildene vel så mye preget av medias fokus på noen av afrikanske kvinners mer ekstreme erfaringer, det være seg katastrofereportasjer fra krigs— og sultområder eller den lokale pressens fokus på et (til dels) afrikansk prostitusjonsmiljø i trappene utenfor Rosenkildehuset.

Vi ser med andre ord nye tider og nye bilder. Bilder av afrikanske kvinner som står i første rekke i samfunnet.

Publisert: