Den gode vert

«Så flott, da kommer dere på besøk til oss i høstferien! Vi gleder oss til å vise dere rundt i Birmingham, Alabama.»

Ketil Solvik-Olsen har flyttet til USA med kone og barn.
  • Ketil Solvik-Olsen
Publisert: Publisert:

Skriver fra USA: Ketil Solvik-Olsen vil fremover formidle sine inntrykk og opplevelser fra USA i Magasinet. Dette er hans første kronikk i serien:

Noenlunde slik inngikk vi byttehandelen med gode venner, en vakker sensommerdag. Min kone hadde bare få uker tidligere fått endelig bekreftelse på tilbudet som barnelege ved det store barnesykehuset i Alabama. Der vi i Norge snakker titalls pasienter på en avdeling, har sykehuset i Birmingham hundretalls. Tenk hvilke erfaringer. En slik mulighet kunne vi ikke si nei til.

Nå måtte planer realiseres raskt. Vi skaffet oss leilighet i Birmingham, tok kontakt med lokale skoler. Jeg varslet damene som styrte min arbeidshverdag, regjeringen og landet. Og siden huset vårt her hjemme i Norge skulle leies ut, trengte vi et sted å bo de få ukene til vi skulle dra over Atlanteren.

Løsningen ble en kjellerstue i huset til et vennepar i Oslo. Ja, det var i alle fall det da. «Bare noen få uker. Vi skal ikke være til bry. Og så kan jo dere komme på besøk til oss i høstferien, så får vi gjengjeldt gjestfriheten.» Ja, avtalen kom i boks. That’s what friends are for.

Husvertene drar, vi blir

Det føltes unektelig litt surrealistisk, den oktoberdagen i Oslo, den første dagen i høstferien. Der stod vi på trappen og vinket våre gjestfrie venner farvel. Vi skulle ingen steder. De skulle derimot til Birmingham, Alabama. De hadde jo booket flybilletter for lenge siden. Det var før vi visste at vi kom til å bo i kjelleren deres i nesten tre måneder. Hver dag ventende på et arbeidsvisum som tok lenger tid enn advokatene på sykehuset hadde regnet med.

Ketil Solvik-Olsen og kona Tone i starten av en gallamiddagen på Slottet, da han var samferdelsminister.

Jeg måtte konstatere at jeg var vertskap for et besøk hvor jeg ikke kunne være tilstede. Ikke engang husly kunne jeg stille opp med. Riktignok hadde vi fått tilgang til leiligheten vår i Birmingham, men uten møbler. Og uten senger, ingen overnatting. Men våre venner kunne melde om fint vær, et hyggelig nabolag, fin skole.

Kanskje var det meningen at det ble slik. Vår Herre ville holde meg igjen i Norge til KrF fikk ferdigstilt sitt internseminar om meningen med deres politiske liv. Kort tid etter fikk vi i alle fall papirene til å starte et nytt kapittel i vårt liv.

Nå sitter jeg her i Alabama. Løftet ut fra en hverdag med kontinuerlig rekke av tidsfrister og pågående prosesser. Møter og reiser, diskusjoner og grubling. Til plutselig kunne styre hverdagen helt selv og reflektere litt over valgene man har tatt. Vi har nok godt av det av og til, selv de av oss som konkluderer at man en gang i fremtiden ønsker komme tilbake til det man har drevet med før. Det skader likevel ikke å ta en pause, få nye impulser, utvide horisonten.

Paradoksene i The Deep South

På leting etter spennende historie, er Alabama et godt sted å være. The Deep South. Et arnested for sørstatenes løsrivelse fra Unionen og den påfølgende borgerkrigen i 1861-65. Og et arnested for borgerrettighetskampene som preget USA et århundre senere. De ser selv paradoksene i sin historie.

En 17 år gammel borgerrettighetsaktivist i Birmingham blir angrepet av politihunder en maidag i 1963.

Birmingham – en by preget av store kontraster og synlige tegn av pågående omstilling. En by som vokste så raskt etter den ble grunnlagt i 1871, og skapte så mye rikdom, at den ble omtalt som «the Magic city». Velstand og investeringer drevet av nær tilgang til kull og jernmalm, sentrale ingredienser til stålindustrien. Og som nær kollapset rundt 100 år senere da de mange «små» stålverkene gradvis ble utkonkurrert fra store og mer konkurransedyktige stålverk fra andre steder i verden.

En by hvor man lenge tok det som en sannhet at bysentrum skal dø ut fordi folk heller vil bo i forstedene. Og hvor det er nabolag der over 15 prosent av husene står tomme, fordi folk har gitt opp og flyttet. Men som også nå ser at det spirer og gror igjen. Igjen fylles mange tomme skyskrapere og forlatte kvartaler i sentrumskjernen med driftige håndverkere som fikser, og gründere med nye drømmer. Det er tegn til at byen har et liv også etter kontortid.

De gjestfrie menneskene

Og mennesker. Mennesker så gjestfrie at man skal ha god tid når man møter fremmede. For her unnviker man ikke blikket når man møter ukjente mennesker. Et «hei» kan fort bli til en samtale. 57 minutter er rekorden så langt. Ikke verst for en tidligere veldig sjenert, fortsatt litt introvert jærbu. Det er så mye spennende, så mange historier som kan fortelles. Historier som er viktige for de som bor her, men som også vi andre kan lære av og ta med oss på livets vei. Jeg bærer fortsatt med meg formaningen jeg fikk i 1989, da jeg som utvekslingsstudent reiste til USA for første gang. «It’s not right, it’s not wrong, it’s just different.»

De neste ukene skal det feires jul, kjøpes bil, tallerkener, spisebord m.m. Lokale vaner og uvaner skal læres eller forstås. Kart og gatenavn skal leses og læres. Sosiale nettverk skal bygges. Jeg har lært nok om byen til å glede meg – dette er spennende.

Jeg skulle ønske jeg fikk gode venner på besøk. Jeg har så mye jeg vil vise frem. Jeg kjenner noen i Oslo, med en tom kjellerstue. Kanskje de er klar for en ny tur, denne gang med vertskap.

Publisert:

Skråblikk fra USA

  1. Godt nytt for Erna Solberg

  2. «Jeg skulle ønske at mediene ga et mer nyansert bilde av Trump»

  3. Man føler seg plutselig fattigere. Husleie og matutgifter er økt med 25–40 prosent i løpet av få uker

  4. Takk og pris for internett - får bare håpe at PC-en har virusbeskyttelse

  5. Donald Trump er blitt president Anti-Virus. Han skal redde USA

  6. «Uvanlig at en president snakker nærmest ondskapsfullt om sine konkurrenter»

  1. Skråblikk fra USA

Mest lest

  1. To langrennsløpere har avgitt positiv koronaprøve før OL

  2. SUS: Sju koronapasienter på respirator

  3. Nye karanteneregler gir enorm hurtigtestpågang

  4. De har vært gift i 70 år: – Jeg tror vi holder oss godt for vi er så gode for hverandre