Litt ekstra suppe, fru Johnsen?

KRONIKK: 10–60 prosent av pasienter som innlegges i sykehus, er underernærte. Verst rammet er de eldre, og tilstanden forverres ofte når de kommer på sykehus.

Dessverre viser det seg at vi bør bekymre oss for maten når spesielt våre eldre er i helsevesenets varetekt, konstaterer ernæringsfysiolog Elisabeth Lind Melbye.
  • Elisabeth Lind Melbye
    Elisabeth Lind Melbye
    Professor i ernæring og forbrukeratferd, Norsk hotellhøgskole, Universitetet i Stavanger
Publisert: Publisert:
  • Denne kronikken ble først publisert i 2015.
icon
Denne artikkelen er over syv år gammel

I MEDIENE SÅ VEL SOM I MEDISINSK LITTERATUR kan vi lese at underernæring er et betydelig problem i norsk helsevesen.

To eksempler:

  • 13. mars hadde Aftenposten et oppslag om en 73 år gammel pasient som døde på Akershus universitetssykehus (Ahus) som følge av alvorlig underernæring.
  • En uke senere kunne vi lese om 80 år gamle Anna Catharina som falt mellom alle stoler i forhold til medisinsk ansvar og behandling, inkludert ernæringsbehandling.

Vi tenker at slikt ikke skal forekomme i verdens rikeste land, men realiteten er at det gjør det. Studier viser at 10–60 prosent av pasienter som innlegges i sykehus, er underernærte. Problemet synes særlig stort blant eldre pasienter, og tilstanden forverres ofte under sykehusopphold.

Det kan være flere grunner til dette, blant annet infeksjoner, faste i forbindelse med undersøkelser og kirurgiske inngrep og dårlige måltidsrutiner, men også sviktende oppfølging med tanke på ernæringsstatus.

UNDERERNÆRING ER EN DIAGNOSE med potensielt svært alvorlige konsekvenser da alle kroppens organer og vev påvirkes. Foruten økt risiko for infeksjoner, redusert muskelkraft, redusert sårheling, slapphet, forvirring, mistrivsel og depresjon, har underernærte pasienter betydelig økt riskiko for å dø – rett og slett fordi manglende tilførsel av energi og næringsstoffer over tid gjør at kroppens vitale funksjoner ikke lenger kan opprettholdes.

De fleste av oss tenker nok at vi ikke trenger å bekymre oss for noe så banalt som tilstrekkelig næringstilførsel når mor, far eller andre av våre kjære er i helsevesenets varetekt. Vel, det viser seg dessverre at det bør vi bekymre oss for.

For det første bør vi bekymre oss for all (unødig) lidelse mangefull ernæringsoppfølging fører med seg for den enkelte pasient og hans eller hennes pårørende. For det andre bør det bekymre oss at sviktende ernæringsrutiner koster Norge mange hundre millioner kroner hvert eneste år.

HVORFOR ER OPPFØLGING av ernæringsstatus og forebygging og behandling av underernæring mangelfull i norsk helsevesen?

Hva om fru Johnsen har tygge— og svelgeproblemer og trenger mat med tilpasset konsistens?

Svaret er manglende kunnskap. Norsk helsepersonell er ikke i tilstrekkelig grad i stand til å identifisere underernærte pasienter og pasienter med ernæringsmessig risiko. Som en naturlig følge av dette, blir det vanskelig å iverksette målrettet ernæringsbehandling.

Tenk deg følgende utsagn: «Gi gamle fru Johnsen en ekstra «slump» med kjøttsuppe i dag – hun ser litt tynn og skranten ut!»

Jeg vet om mange som ville gjøre nettopp det – og med de aller beste intensjoner. Men hva om fru Johnsen har tygge- og svelgeproblemer og trenger mat med tilpasset konsistens? Hva om hun ikke klarer å spise mer enn en kvart porsjon, og trenger ekstra tilførsel av kalorier og næringsstoffer i den lille mengden hun faktisk klarer å spise? Hva om hun ikke klarer å spise i det hele tatt? Hva gjør man da? Venter og ser det an? En dag, to dager, en uke eller to?

Tenk deg et liknende utsagn om medikamentell behandling: «Gi gamle fru Johnsen en ekstra «slump» med medisiner i dag – hun ser litt dårlig ut!»

Selvsagt ville ingen gjøre det. Medikamentell behandling gjøres ikke «på en slump» – det er altfor risikofylt. Risikoen er blant annet knyttet til potensiell fare ved overdosering og interaksjoner mellom virkestoffer i ulike medikamenter.

HVA ER ÅRSAKEN til at ernæringstiltak gjerne gjøres «på en slump»? Jeg kan ikke se noen annen årsak enn at underernæring og ernæringsbehandling prioriteres langt lavere enn andre medisinske diagnoser og behandlinger. Dette skyldes ikke vond vilje blant helsepersonell, men mangel på kunnskap.

I en nylig utført kartlegging blant ansatte i helse- og omsorgstjenesten i Kristiansand kommune svarte kun 2,6 prosent av de spurte at de hadde hørt om Helsedirektoratets nasjonale, faglige retningslinjer for forebygging og behandling av underernæring (ja, slike retningslinjer finnes, men de brukes altså i svært liten grad).

Null (!) prosent brukte kartleggingsverktøy for identifisering av ernæringsrisiko/underernæring.

Dette er svært nedslående funn, men honnør til Kristiansand kommune som står bak denne kartleggingen som ledd i et økt fokus på ernæring og kosthold i helse- og omsorgstjenesten.

DET ER INGEN TVIL om at ernæring må prioriteres høyere i helsevesenet. Det er heller ingen tvil om at det er behov for økt kompetanse, ledelsesforankring, definerte ansvarsforhold og samhandling mellom ulike instanser om rutiner for identifisering og behandling av pasienter med ernæringsrisiko eller etablert underernæring.

Ifølge nasjonale, faglige retningslinjer for forebygging og behandling av underernæring, vil mye være vunnet dersom følgende fire tiltak settes inn:

  • Å vurdere ernæringsmessig risiko.
  • Å gi personer i ernæringsmessig risiko målrettet ernæringsbehandling.
  • Å dokumentere ernæringsstatus og -tiltak i pasientens journal og epikrise.
  • Å videreformidle dokumentasjonen til neste omsorgsnivå.

HER ER DET ER BARE å brette opp ermene. Alle pasienter, uansett alder og helsetilstand, har krav på forsvarlig medisinsk behandling – herunder forsvarlig ernæringsbehandling. Alle pasienter er umistelige for noen.

Publisert: