Nøytral journalistikk og andre livsløgner

Få andre fag enn journalistikken har holdt evnukken som forbilde. Nå rakner det. Stadig flere journalister <br>rister av seg den klamme objektiviteten og står åpent fram som tendensiøse.

The Guardians tendensiøse journalist Glenn Greenwald, blir intervjuet av kollega om Snowden-avsløringene. Ikke alle journalister betrakter ham som kollega, selv om han har levert tiårets skup, har fakta i orden, og har bidratt til større innsikt i hva vi utsettes for. (Foto: Scanpix) Foto: Vincent Yu, The Guardian/Scanpix

  • Sven Egil Omdal
    Sven Egil Omdal
    Journalist
Publisert: Publisert:

562532.jpg

iconDenne artikkelen er over syv år gammel

FOR EN MÅNEDS TID SIDEN bevilget Fritt Ord 3,3 millioner kroner til opprettelsen av et internasjonalt, journalistisk nettverk som skal dekke «hatytringer, hatforbrytelser og ekstremisme». Nettverket skal ledes av Kjetil Stormark og Øyvind Strømmen. Deres journalistiske status er ikke omstridt. Stormark har vært redaktør i flere aviser og har fått den høythengende Skup-prisen for sin journalistikk om Mossads drap på Ahmed Bouchiki. Strømmen ble kåret til «Årets frilanser» så sent som i 2011.Likevel rynkes det på nesen i de objektives kretser. For dette er jo en virksomhet hvor man tydelig merker hensikten og derfor blir betenkt. Prosjektet er et stykke tendensjournalistikk. Slikt har hittil ikke vært stuerent fordi journalister har innbilt seg selv at det finnes et nøytralt ståsted i alle saker. Den illusjonen brister heldigvis. Så kan vi heller diskutere hvordan ærlig tendensjournalistikk skal utøves.

I USA har Glenn Greenwald utløst en selvransakelse i redaksjonslokalene. Publiseringen av Edward Snowdens lekkasjer er tiårets, skup. Snart får vi nok filmen «Alle presidentens snokere». Men er Greenwald journalist? Er han ikke bare en aktivist som skriver i avisen?

Da Aftenposten onsdag brukte en hel side på å fortelle at «Rødt-leder bor selv i fasjonabel Oslo-villa», var tendensen klar for den mest tungnemme.

Det var det NBCs David Gregory antydet da han i programmet «Meet the Press» nokså bistert svarte Greenwald: «Med henvisning til hva du holder på med, kan en jo spørre hvem som er journalisten (av oss)». Det Greenwald «holder på med», er å gi oss alle en dypere og godt dokumentert innsikt i hvordan våre borgerrettigheter systematisk krenkes av den mektigste regjering på kloden. Går det an å komme nærmere kjernen i det journalistiske samfunnsoppdraget?

TIL DAVID CARR, mediespaltist i The New York Times, sier Greenwald at det er en falsk motsetning å sette aktivisten opp mot journalisten: «Alle aktivister er ikke journalister, men alle virkelige journalister er aktivister. Det er bare et spørsmål om å være ærlig eller uærlig.»

Carr ser ut til å være enig. «Oppfatningen av journalisten som en politisk og ideologisk evnukk virker tåpelig, selv for noen som selv kaller seg journalister», skriver han. Enda tydeligere er mediespaltisten Matt Taibbi i The Rolling Stone: «All journalistikk er tendensjournalistikk [...] Tendensen kan være skjult, som i den monotone fremføringen til en nyhetsoppleser i et stort nettverk som CBS eller NBC [...] eller åpen, som hos Greenwald.»

GREENWALD, SOM ER JURIST og spesialist på borgerrettigheter, har i lengre tid vært spaltist i The Guardian. I Snowden-saken er han også reporter. «Å kalle ham en aktivist er et blindspor», sier Janine Gibson, som er sjefredaktør for den amerikanske nettutgaven til The Guardian, «det er et forsøk på å [...] redusere verdien av det han gjør. Han har et standpunkt, men han er pinlig nøyaktig og [...] ekstremt nøye med å få fakta riktig.»

David Carr innleder sin kommentar med en observasjon som er like gyldig i Norge, selv om utviklingen er kommet lenger i USA: Etter hvert som de tradisjonelle mediene bygger ned sin utenriksdekning, overtar frivillige organisasjoner feltet. Når avisreportene forsvinner fra delstatsforsamlingene, vender velgerne seg til digitale informasjonskilder, noen av dem med en klar agenda.

DEN JOURNALISTISKE PURITANER vil gråte over en slik utvikling og ta seg til skrittet for å forsikre seg om at det ikke vokser ut noe der nede. Har ikke hele hans karriere hatt som formål å gi leserne en nøytral, balansert og totalt u

Det er lettere å forstå spillet når kortene er åpne.

Den observante leser ler derimot rått. Hun har sjelden vært i tvil om hvor journalistens sympati lå i store og viktige saker, ofte ikke i små heller. Da Aftenposten onsdag brukte en hel side på å fortelle at «Rødt-leder bor selv i fasjonabel Oslo-villa», var tendensen klar for den mest tungnemme. Riktignok gikk det fram av sakens fakta at Bjørnar Moxnes og hans familie leier 96 kvadratmeter i hans foreldres hus, hvor i tillegg både foreldrene, hans søster og en annen leietaker bor, men hensikten var klar: Hvorfor skal vi lytte til hans angrep på de rike, når han selv bor så fint?

SLIK GJØR VI hele tiden. Det er bare å følge Matt Taibbis råd og kikke i 30–40 år gamle aviser, så vil vi se datidens fordommer ganske tydelig. Dagens bias oppdager vi ikke så lett, derfor tror vi at den ikke finnes. Det gjør den selvfølgelig. Den styrer hvilke saker som blir prioritert på morgenmøtet, hvilke spørsmål journalisten stiller og hvilke svar som kommer med i artikkelen. Til slutt styrer den deskens prioriteringer og formuleringer: «fasjonabel Oslo-villa» i stedet for «leilighet på 96 kvadrat».

Dagens Næringsliv er en tendensiøs avis. Journalistfaglig vurdert er den til tider glimrende, men hele dens raison d’être er å virke som kombinert smurning og renovasjonsvesen for den liberalistiske økonomiske maskinen. Det er helt i orden, så lenge den offentlige pressepolitikken sørger for at vi har korrektiv som Dagsavisen og Klassekampen.

DET ER OGSÅ UTMERKET at de gamle Libertas-pengene brukes til å finansiere Minerva, høyresidens intellektuelle speil, at menneskerettighetsorganisasjoner tar seg av researchen for journalistene og at Fritt Ord bruker millioner på å sikre at noen følger de mørkeste trådene på nettet, så lenge vi får vite hvem som betaler. Det er lettere å forstå spillet når kortene er åpne.

Følg på twitter.com/svelle

Fem siste Fripenn-kommentarer fra Omdal:

  • Fru Hansen på Tveita
  • Ingen er så trygg for fare
  • Når jeg hører ordet terror...
  • Overkjørt av et langsomt tog
  • All makt til bilen
Publisert:

Fripenn

  1. – Når våre nye koloniherrer tvinger NRK til å følge deres avtaler også på ideenes marked, er det kulturministerens fordømte plikt å gripe inn.

  2. – Vi bare finner oljen, synderne er de som bruker den

  3. – Jo, jeg er optimist, men ikke på autopilot

  4. "Skal me ha eit levande mediemangfald også etter korona, må folk rett og slett abonnera"

  5. Mysteriet i Colombo

  6. – Vi bare finner oljen, synderne er de som bruker den

  1. Fripenn