Kirken må ta mennesker og deres erfaringer med døde på alvor

Dialoggudstjenesten i St. Petri søndag 27. september med temaet «Kontakt med døde» har engasjert mange mennesker. Det er derfor nødvendig å si noe om hvorfor jeg mener det var viktig å åpne kirkerommet for dette.

Publisert:

Silje Trym Mathiassen.

Silje Trym Mathiassen
Dialogprest, Kirkelig dialogsenter
svp://100562

Dialoggudstjenesten i St. Petri søndag 27. september med temaet «Kontakt med døde» har engasjert mange mennesker. Det er derfor nødvendig å si noe om hvorfor jeg mener det var viktig å åpne kirkerommet for dette.Og når Aftenbladet 28.9.2015 skriver at dødekontakt ikke er svart magi, så er dette Anita Helen Rasmussens ord , ikke mine. Under både preken og dialogen nyanserte jeg bildet av kontakt med døde ved å skille mellom aktiv og passiv kontakt med døde, men når Aftenbladet kun gjengir hva jeg sa om passiv kontakt med døde, og ikke hvordan jeg advarte mot aktiv kontakt med døde, så synes jeg det er viktig å la leserne få vite hva som faktisk ble sagt i kirken, ikke bare bruddstykker som får det til å virke som om jeg går god for dødekontakt i enhver form – for det gjør jeg virkelig ikke.

Dialoggudstjenesten var en del av Kirkens arbeid i forbindelse med Alternativmessen i Stavanger, og vi valgte et tema som er både aktuelt og kontroversielt. Som dialogprest møter jeg mange mennesker fra alternative miljøer som er opptatt av kontakt med døde. Som prest møter jeg mange mennesker i sorg over å ha mistet en de er glad i. Jeg møter også en del mennesker som mener å ha hatt kontakt med avdøde, helt spontant og uventet. Og jeg tror derfor det er viktig å reflektere litt over hvordan Kirken forholder seg til kontakt med døde.

Kirkens relevans

Mange mener at kontakt med døde er umulig, men Bibelen ville vel ikke ha advart mot det dersom det faktisk ikke var mulig? I 5. Mosebok 18, 9-12 finner vi tydelige advarsler mot slik kontakt. Hvordan skal vi forstå disse tekstene? Og hvordan skal kirken forholde seg til menneskers erfaringer omkring dette? Hører et slikt tema hjemme i en høymesse? Jeg mener ja, fordi forskning viser at 40 prosent av befolkningen mener å ha hatt erfaringer av kontakt med døde ( jf. Anne Austads doktoravhandling ). Og hvis vi som kirke lukker øynene for disse menneskers erfaringer, så mister Kirken sin relevans i dagens samfunn. Men jeg vil forsøke å sette slike erfaringer inn i en teologisk fortolkningsramme.

Mange stiller spørsmål ved om det er den døde som faktisk tar kontakt, eller om det er å innbille seg noe. Det vet vi jo ikke, og jeg valgte heller ikke å ta stilling til dette i denne gudstjenesten. Det finnes gode forklaringer og teorier innen psykologi knyttet til hvordan mennesker i sorg kan internalisere bilder av den avdøde og slik projisere disse slik at de oppleves som virkelige. Men verken psykologien eller teologien kan forklare disse fenomenene fullt ut.

Jesus møtte Moses og Elia

Den såkalte transfigurasjonen da Jesus møtte da for lengst avdøde Moses (t.v.) og profeten Elia (Elias) er et yndet motiv i kunsthistorien, her malt av Giovanni Bellini i 1490.

Videre leste vi teksten fra Lukas 9, 28-36 der Jesus på fjellet viser sin herlighet i møtet med Moses og Elia. På den ene siden advarer altså Bibelen mot kontakt med de døde, men på den annen side har Jesus et direkte møte med Moses og Elia – som jo faktisk er døde. Dette åpner perspektivet på hva som er bak døden. Jesu kontakt med de to døde problematiseres ikke, verken i teksten eller i kristelig teologi. Og slik har det vært i Kirkens historie; dette har vært et ikke-tema. Disiplene tidde med hva de hadde sett. Og mange kristne tier med hva de har sett og erfart. Kanskje skyldes denne taushetsbelegning det som vi leste i 5. Mosebok: «Herren avskyr alle som gjør dette.»Det er tydelig at det handler om helt forskjellig kvalitet i møtene med døde i disse to tekstene. Mens teksten fra 5. Mosebok forteller om kontakt med døde som skremmende og farlig, viser teksten fra Lukas at møtet er så fint at Peter vil bygge en hytte for Moses og Elia. Her dreier det seg om et historisk toppmøte som knytter forbindelseslinjer mellom den gamle og den nye pakt, et møte som forklarer hvem Jesus er. Jeg valgte disse to tekstene for å få fram at kontakt med døde kan være svært forskjellig.

Aktiv og passiv kontakt

Mange mener at Bibelen er gammeldags og kommer med advarsler mot det ene og det andre. Jeg mener at Bibelen kommer med advarsler for å ivareta oss mennesker. Som prest finner jeg det klargjørende og viktig å skille mellom aktiv og passiv kontakt med døde. La oss se litt nærmere på hva jeg mener med det.

Det er en kortslutning om man skal bruke slike advarsler for å avvise mennesker som har spontane og uventede erfaringer av kontakt med døde.

Passiv kontakt betyr at man selv ikke tar kontakt, men man erfarer, ofte overraskende, en form for nærvær. Det kan være en vag fornemmelse av nærvær, noen hører en stemme, andre mener de kan se den døde. Jeg har snakket med etterlatte som forteller at den avdøde har kommet og gitt dem en klem, strøket dem på kinnet, og mange sitter ved en grav og snakker med den de savner. Det er ikke dette Bibelen advarer mot.

Aktiv kontakt med døde er annerledes. Tanken her er at de levende kan kommunisere med de døde gjennom et medium eller gjennom ulike teknikker der man påkaller de døde. Hvorfor advares det mot dette? Jo, igjen for å ivareta oss mennesker, for å beskytte sårbare mennesker mot utnyttelse, mot spådomskunst og svart magi som kan skremme og styre hele ens liv. I vår tid kan vi også legge til at advarslene kanskje gjelder kommersialisering av menneskers sorg og offentlig sjelesorg i utrygge rammer på store seanser med medium. Mange mener at kontakt med døde handler om krefter man som kristne ikke bør befatte seg med. Og jeg er langt på vei enig i det.

Må skille

Men det er en kortslutning om man skal bruke slike advarsler for å avvise mennesker som har spontane og uventede erfaringer av kontakt med døde. Vi må skille mellom svart magi, spådommer som legger begrensninger og skaper frykt hos mennesker på den ene siden, av typen: du kommer til å dø når du er så og så gammel – og på den andre siden passiv kontakt med døde som virker trøstende. For kan ikke sistnevnte erfaringer i kristen sammenheng være tegn på Guds fellesskapssøkende omsorg, kjærlighet og barmhjertighet? At vi skal få møte våre kjære igjen etter oppstandelsen? At der er liv etter døden? Slik møtet mellom Jesus, Moses og Elia gir oss et glimt inn i Guds herlighet.

Kirken har et ansvar for å ta menneskers erfaringer på alvor fordi Gud møter oss i våre erfaringer.

Religionsdialog kan bidra til å skape en åpnere kirke, en kirke der vi tar menneskers erfaringer og verdensforståelser på alvor. Men en rausere og mer inkluderende kirke kan vi kun være dersom vi er tydelige på eget ståsted. Derfor betyr ikke en åpnere kirke at man står i fare for å viske ut egen identitet. Ved å være tydelig på Kirkens sentrum, ønsker vi ved religionsdialogen å skape et rom av trygghet og gjensidig respekt som er inviterende og inkluderende – og gjensidig berikende. Dialog handler ikke om å bli enige, men kanskje kan vi lære noe nytt. Om den andres eller om egen tro.

Bibelen sier lite om den såkalte mellomtilstanden fra et menneske dør til oppstandelsen. Kirkens tradisjonelle lære er at livet kommer fra Gud og går tilbake til Gud. Svein Ellingsen sier det vakkert i salmen «Nå er livet gjemt hos Gud. Vi overgir alt til ham». Mens man i kristen tro mener at den døde er hos Gud, mener altså de som driver med kanalisering at de døde er her på jorden blant oss. Selv om jeg langt på vei kan forstå mennesker i dyp sorg som ønsker kontakt med sine kjære avdøde – og som dermed kan finne trøst i en slik forklaring – så stiller jeg meg kritisk til at vi i det hele tatt skal forsøke å ta kontakt med døde. Jeg mener vi skal la de døde få være i fred når vi i en gravferd har lyst fred over deres minne. Jeg vil påstå at det oftest vil være ut fra egoistiske behov man forsøker å kontakte de døde. Kanskje trenger vi også på individnivå å skape rituelle omsorgsrom med kristne trospraksiser. Når noen opplever relasjonen til de døde som destruktiv, må vi gjennom sjelesorg, bønn og kristne ritualer sette grenser for de dødes innflytelse og overgi dem i Guds hender. Dette har Kirken utarbeidet liturgi for.

Knytte sammen tro, erfaring og teologi

Kirken har et ansvar for å ta menneskers erfaringer på alvor fordi Gud møter oss i våre erfaringer. Gjennom ord og sakramenter, ja, men også gjennom erfaringer. Teologi skal tyde våre livserfaringer som erfaringer av Guds virkelighet, og den skal åpne for at vi kan få nye erfaringer av denne virkelighet. Dersom ikke Kirken tar erfaringen alvorlig, vil Kirken ikke lenger fremstå som troverdig i å hjelpe mennesker til å leve sine liv og forstå sine erfaringer. Vi må altså ha som mål å knytte tro, teologi og erfaring sammen. Og vi må erkjenne at det finnes ekstraordinære fenomener som er av en slik karakter at vi per dags dato ikke kan forklare dem tilstrekkelig fordi døden er grensen for menneskelig viten.

Vi må åpne for et større rom for tanken om at vi har de døde med oss.

Når Kirken bastant avviser slike fenomener, når vi taushetsbelegger eller latterliggjør slike erfaringer, så avviser vi på et eksistensielt plan menneskene som har disse erfaringene. Hva sier det om vår kirke at så mange har søkt bort for å finne svar? Det bør utfordre oss som kirke. Teologien har stort sett avvist kontakt med døde, men kanskje kan det være på sin plass med litt mer ydmykhet. For jeg er blant dem som bøyer hodet og hver dag henvender meg til en som døde for snart 2000 år siden. Jeg tror nemlig han lever, men på en annen måte enn da han vandret rundt i Galilea.

En sekulær tanke

Jeg leste en dødsannonse i Aftenposten i sommer, og der sto det:

«Kan vi holde rundt dem som ikke lenger står ved siden av oss? Kan vi se ømhet, respekt og omsorg i øynene som er lukket for alltid? Kan vi høre trillende latter fra ingensteds? Kan vi føle – og inspireres av engasjementet, varmen og kjærligheten fra de døde? Ja!»

Vi må åpne for et større rom for tanken om at vi har de døde med oss i våre minner, i våre handlinger i tanker og ord og i vår gudstjenestefeiring. Døden betyr ikke total relasjonsløshet, døden betyr opprettelsen av en ny dimensjon. Å forholde seg til de døde som om de ikke finnes, er ikke en kristen tanke, det er en sekulær tanke.

Bibelen har et viktig budskap om at vi en gang skal få møte våre kjære igjen. Ikke her og nå, slik de som driver med kanalisering mener, men etter oppstandelsen. I dialoggudstjenesten ble dette budskapet formidlet til mennesker som lever med denne tro, men også til en stor gruppe mennesker som sjelden eller aldri kommer til Kirken for å finne svar.

Les også:

Les også

Modig kirke

(lederartikkel i Aftenbladet)

Les også

Fikk grønt lys fra biskopen på forhånd

svp://100563svp://100562
Publisert: