Da britene brente Washington

KRONIKK: Bare én gang har USAs hovedstad blitt erobret av en fremmed makt.

Publisert:

Utsnitt av tegning som viser resultatet av den britiske brenningen av Det hvite hus i Washington 24. august 1814.

Arne Neset
Pensjonert førsteamanuensis i amerikanske studier, UiS
  • Artikkelen ble publisert i 2014.

24. AUGUST er det 200 år siden Washington ble inntatt av britiske styrker og Det hvite hus ble satt i brann. En større engelsk styrke hadde rykket inn i den føderale hovedstaden uten å møte særlig motstand. President James Madison og frue hadde hatt det så travelt med å komme seg vekk at kveldsmaten sto igjen på bordet. En del britiske offiserer satte seg ned, spiste det som sto framme, og som takk for maten satte de fyr på Det hvite hus.Den påbegynte kongress-bygningen og losjihus for regjeringsansatte omkring fikk samme behandling. Husene brant godt, men hjulpet av kraftig regnvær neste dag var brannene slokket. Dette var den eneste gangen Washington kom til å bli inntatt militært, og det var en stor ydmykelse for en ung nasjon med store ambisjoner.

Nå var ikke Washington særlig imponerende i 1814. Byen hadde blitt anlagt av en fransk arkitekt 14 år tidligere og bare Det hvite hus var så vidt ferdig og mindre deler av Capitol var under bygging. Kongressens medlemmer og deres kontorister bodde i enkle hus i nærheten av Det hvite hus eller Capitol-høyden og klagde over krøtterstier til gater, kulde om vinteren og fuktighet og myggsvermer om sommeren. Det hører med til historien at da presidentens hus ble pusset opp igjen etter brannen, ble det malt hvitt, og dermed ble det til Det hvite hus.

Her en tegning som viser britiske soldater som tar meg seg krigsbytte etter å ha satt Det hvite hus i brann for 200 år siden.

De amerikanske sjøfolkene ble kidnappet til å gjøre tjeneste på engelske krigsskip.

HVORDAN HADDE SÅ USA kommet i krig med England? Jo, fordi USA også hadde blitt dratt inn i napoleonskrigene som raste i Europa «fra Moskva til Cartagena». I Europa førte disse krigene til enorme omveltninger, hvor også Norge i 1814 ble en bondebrikke som lett kunne ofres eller flyttes på over det politiske sjakkbrettet. USA hadde jo sterke bånd til Europa, til Frankrike, som militært hadde støttet USA i uavhengighetskrigen mot England 30 år tidligere, og til England, hvor de fleste kolonistene og immigrantene hadde kommet fra. USA var i utgangspunktet ikke tjent med å ta side i den europeiske storkonflikten, men handelsinteresser og ekspansjonslyst førte til at USA erklærte England krig i 1812 – «the War of 1812» .

Årsaken var Napoleons kontinentale system som skulle stoppe all handel med England og Englands blokade av Napoleons Europa. USA hadde varer å selge og skip til å frakte dem, men ble nå hindret av begge parter. Imidlertid var amerikanerne åpne for å smugle varer forbi de krigførende og tjene gode penger på det. Selv om den britiske flåten som håndhevet blokaden var enerådende på havet, kunne den unngås da havet var stort og pengene gode. Likevel ble mange amerikanske handelsskip oppbrakt av den engelske marinen. Og ikke bare ble varene beslaglagt, men de amerikanske sjøfolkene ble kidnappet til å gjøre tjeneste på engelske krigsskip med den begrunnelse at de jo var engelskmenn som hadde vært ulydige og opprørske da de var nybyggere i de engelske koloniene.

Da de fleste soldatene var bønder som hadde gård og avlinger å ta vare på, stakk de hjem igjen.

DETTE BLE FOR MYE for president James Madison (1809–17) og en del hauker (uttrykket skriver seg fra den tiden) i hans politiske krets. Kongressen vedtok med knapt flertall å sende England en krigserklæring i juni 1812. New England-statene i øst var sterkt imot da det var disse som tjente på handelsvirksomheten.

Det var også andre grunner til krigen. Napoleon var i 1812 på vei mot Moskva, og USA trodde kanskje at det var lurt å holde seg inne med den de antok var vinneren. En viktigere årsak var britiske Canada, hvor den gamle fienden fra frihetskrigen rådde grunnen. Her kunne amerikanerne oppnå to viktige mål: Kaste England og gamle lojalister (kongetro kolonister som hadde rømt til Canada under frihetskrigen) ut av områdene nord for de store sjøene, og samtidig jage vekk eller utrydde oppsetsige indianerstammer. Indianerne skjønte raskt hvor dette bar hen og, ledet av høvdingen Tecumseh, allierte seg stort sett med canadierne mot USA under den to og et halvt år lange krigen.

Det kom til en rekke slag og trefninger spesielt i Niagara-området og omkring Detroit. Krigen ble også ført til vanns på de store sjøene, hvor krigsfartøyer ble bygget av begge parter, og sjøslag utkjempet med vekslende hell. Amerikanerne var stort sett tallmessig overlegne, men fikk ingen framgang, oftest på grunn av elendig ledelse. Dessuten var soldatene ikke lystne på å rykke inn i Canada. De mente at dette var utenfor deres hjemstater, og da de fleste soldatene var bønder som hadde gård og avlinger å ta vare på, stakk de hjem igjen.

Det originale flagget som vaiet under kampene om Baltimore, der amerikanerne til slutt seiret.

KRIGEN BLE MER OG MER upopulær i USA. New England-statene truet med utmeldelse av unionen, og Napoleons nederlag ved Leipzig høsten 1813 og hans avgang våren 1814 gjorde at England nå kunne avse store styrker til å gjøre opp med USA en gang for alle. Dette førte til engelsk landgang omkring Baltimore, rasering av Washington, og en større hær og flåtestyrke som skulle ta New Orleans og dermed omringe området øst for Mississippi som den gang utgjorde USA.Krigen gikk ikke så bra for England heller. Britene klarte ikke å kaste amerikanerne ut av Baltimore, og begge parter var krigstrette. Derfor begynte fredsforhandlinger senhøstes 1814 i Ghent (i nåværende Belgia), og julaften 1814 ble traktaten signert. Resultat: Status quo – alle grenser skulle være som før krigen.

Men post og nyheter kunne ikke sendes så raskt i 1814. Beskjeden om fred kom ikke fort nok fram til å hindre et britisk angrep mot New Orleans som ble en tragedie for England. 8. januar 1815 forsøkte britene å storme et anlegg, forsvart av den amerikanske generalen Andrew Jackson, som førte til 2000 drepte og sårede for britene. De amerikanske tapene var 71. I midten av januar kom fredsmeldingen fram, og krigshandlingene stoppet opp.

ANDREW JACKSON ble i 1828 president, valgt av det voksende Midtvesten. Mer «demokratisk» enn sine mer aristokratiske forgjengere i Det hvite hus, ble han den som fordrev indianerne, fra det som den gang var det ville vesten, enda lengre vest etter den sørgelige «trail of tears» – tårestien – mot reservatene som ventet dem.

I ETTERTID FIKK AMERIKANERNE et annet viktig minne fra 1814, nesten like viktig som Eidsvoll for nordmenn. Under beleiringen av kampene rundt Baltimore i september klarte ikke engelskmennene å innta Fort Henry i havneområdet. Etter kraftig engelsk bombardement vaiet det amerikanske flagget fremdeles over festningen. Dette inspirerte Francis Scott Key til å skrive «The Star-Spangled Banner» , som ble USAs nasjonalsang – senere satt til tonene fra en engelsk drikkevise fra en herreklubb i London…

Publisert: