Journalistikk inn i døden

FRIPENN: Nordmenn drar til Sveits for å dø. Skal vi la dem gjøre det i stillhet, for ikke å lede andre selvmordskandidater om bord på flyet til Basel?

Publisert:

Tirsdag fulgte NRK Brennpunkt dødssyke Siv Tove Pedersen inn i hennes selvvalgte død. Et viktig bidrag i debatten, men halvgjort. Foto: Hans Erik Lindbom, NRK

Sven Egil Omdal
Journalist
  • Denne teksten ble først publisert i mars 2015.

TIRSDAG KVELD sendte NRK Brennpunkt en dokumentar som glorifiserer selvmord og gjør det til en barmhjertighetshandling å ta et liv. Det hevder organisasjonen Menneskeverd , og får kraftig støtte av Morten Horn, overlege i nevrologi ved Oslo Universitetssykehus. Ja, han går et dramatisk skritt lengre. Til Vårt Land sier Horn at NRKs dokumentar «Den siste reisen» , sammen med et tilsvarende program på TV2 i januar, «The suicide tourist» , åpenbart kan «føre til at selvmordstruede mennesker tar sitt liv» .

Horn har ikke forskningsmessig dekning for å hevde at reportasjer om aktiv dødshjelp «åpenbart» fører til flere selvmord.

Horn vil vite om pressen «er på lag med oss som vil forebygge selvmord». Han er åpenbart også helt overlegen til å kjøre vanskelige debatter av sporet. Det er få temaer norske journalister og redaktører diskuterer med større alvor enn faren for å utløse nye selvmord. Men presseetikken kan ikke brukes til å undertrykke debatten om aktiv dødshjelp, og heller ikke til å hindre den døende i å rettferdiggjøre sitt valg.

DE TO PROGRAMMENE var seriøse forsøk på å vise at også selvmordsbegrepet har nyanser. Både den etiske og den politiske debatten blir annerledes når en dødssyk person forkorter lidelsen enn når en 18-åring i kjærlighetssorg velger en desperat og destruktiv utvei. Horn har ikke forskningsmessig dekning for å hevde at reportasjer om aktiv dødshjelp «åpenbart» fører til flere selvmord.

I Presseforbundets veileder for hvordan vi omtaler selvvalgt død, står at de aller fleste selvmord tilhører et menneskes innerste rom og privatsfære. Men pressen har også ansvar for drive fram viktige debatter, og da må kamera og reporter noen ganger bli med inn i de innerste rom. Dokumentaren som TV2 sendte, «The suicide tourist», er et viktig innlegg i den politiske debatten i Storbritannia, hvor «Assisted Dying Bill» beveger seg langsomt gjennom det politiske systemet. Selv om de store partiene er imot, støtter åtte av ti briter at mennesker med dødelige sykdommer selv kan velge å få hjelp til å forkorte levetiden.

MORTEN HORN, som selv er humanetiker, sier til Dagen at det eksisterer en skyttergravskrig mellom «dødshjelptilhengere og kristne» . Det er en grov forenkling. I Nederland støtter 95 prosent av befolkningen loven som gir alle personer over 12 år, som er ved sine tankers kraft og lider av en uhelbredelig sykdom som påfører dem store lidelser, rett til å få medisinsk hjelp til å dø. Ni av ti nederlandske leger støtter loven.

Vi trenger en standard for hvordan slike saker bør dekkes.

Så areligiøst er ikke Nederland. Blant det massive flertallet må det være store skarer av både kristne og muslimer. Den troendes respekt for livet lar seg forene med et annet syn på dets avslutning enn den Horn og Menneskeverd forfekter. Det er ikke en oppfordring til selvmord å hevde at de europeiske landene som praktiserer aktiv dødshjelp eller assistert selvmord, kan ha reflektert minst like etisk forsvarlig som norske politikere.

MENNESKEVERD VARSLER at de vil klage Brennpunkt-dokumentaren inn for Pressens Faglige Utvalg ( PFU ). Selv om utvalget nektet å behandle organisasjonens tilsvarende klage mot TV2, fordi den britiske dokumentaren etter utvalgets mening åpenbart ikke var i strid med god presseskikk, bør PFU ta diskusjonen denne gang. Flere kommer til å legge veien via Basel når de vil forlate livet. Vi trenger en standard for hvordan slike saker bør dekkes. Brennpunkts dokumentar var gripende, og brøt neppe god presseskikk, men den reiser likevel en rekke faglige og etiske spørsmål som både PFU og vi andre bør diskutere.

Da Siv Tove Pedersen, i armene til en venninne, selv åpnet ventilen som slapp det dødbringende medikamentet inn i kroppen hennes, ble det ikke bare dokumentert av NRK, men av juridiske årsaker også av klinikken i Basel. Foto: Hans Erik Lindbom, NRK (skjermdump fra Brennpunkt-programmet)

NRK-TEAMET fulgte den 41 år gamle Siv Tove Pedersen helt til det siste øyeblikket, og skapte et portrett av en reflektert, bevisst og humoristisk, men også dypt ensom og fortvilt kvinne. De var der da hun, innimellom gispene etter luft, spøkte med at hun ikke måtte bli skadet og havne på sykehus, noen få minutter før hun skulle dø. De var der da bestevenninnen la seg opp i sengen og holdt rundt henne. Først da hun rullet plasthjulet som åpnet for giften, vek kamera til side og bildet ble uskarpt. DA VISSTE VI at hun var tidligere rusmisbruker og barnevernsbarn, datter av en rusmisbruker. Men vi visste ikke noe om hvilken hjelp hun var tilbudt. Vi ble fortalt at Rikshospitalet nektet henne lungetransplantasjon fordi hun gikk på metadon, men ikke hvorfor dette er et problem, eller om det er sant. Hun sa at hun hadde levd fem år lenger enn legene hadde forespeilt henne, men vi fikk ikke vite hvor sikker denne prognosen var, og hvor lenge hun kunne fortsatt å leve.

Hun er ikke alene om å søke andre ord enn et av de mest belastede vi har.

Alt dette ble utelatt fordi Brennpunkt valgte en form som programmets redaktør, Odd Isungset, betegner som «nennsom», men som like gjerne kan karakteriseres som halvgjort. Det er et vanlig grep i personlige dokumentarer å fortelle historien fra én side. Men denne, av alle debatter, krever at vi ser motargumentene samtidig.

NRK la diskusjonene og motforestillingene til andre kanaler og andre program. Men de burde vært der samtidig med Siv Tove Pedersen. Ikke i dokumentaren, men tett rundt den, ikke minst for å vise at denne debatten trenger nye begrep. Ord som ikke gjør det så lett for Horn og Menneskeverd å anklage pressen for å drive folk mot døden.

  • Les også: Død av diskriminering (Aftenposten)
    PÅ SPØRSMÅL fra reporter Attar Ansari om hvorfor hun ikke heller tok en overdose, svarte Siv Tove Pedersen: «Fordi det blir feil. Det blir selvmord.» Hun er ikke alene om å søke andre ord enn et av de mest belastede vi har. I abortdebatten er mordbegrepet for lengst diskreditert, mye taler for at vi bør gjøre det samme i livets andre ende. Ikke for å redusere alvoret og det endelige i avgjørelsen, men i respekt for at vi tenker forskjellig om individets rett til å velge sin egen avslutning når livet ikke lenger er til å holde ut.

Følg på Twitter.com/svelle

Fem siste Fripenn-kommentarer:

Les også

Max og Mulla på nye eventyr

Les også

Aldri på en thondag

Les også

Pardon my French!

Publisert: