Verdenskrigen som ikke ble avverget

KRONIKK: «For å klarlegge vår stilling overfor framtidens historikere og for å holde overkommandoens ry uplettet, ønsker jeg som sjef for generalstaben protokollert at jeg nekter å godkjenne noe som helst nasjonalsosialistisk eventyr. En definitiv tysk seier er en umulighet.» (Ludwig Beck, tysk generalstabssjef, 18. juli 1938)

Den rakryggede og prinsippfaste generalstabssjef Ludwig Beck, i midten, sto bak et nøye planlagt forsøk på å avsette og drepe Adolf Hitler allerede i september 1938. I alle siste liten veltet det hele. Seks år senere var han blant de som ble henrettet eter det mislykkede attentatet mot Hitler 20. juli 1944.
  • Håkon C. Pedersen
    Håkon C. Pedersen
    Forfatter, Randaberg
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over åtte år gammel

«Operasjon grønn», Beck fratrer21. april 1938 beordret Hitler generalstaben å foreta den strategiske planleggingen av angrep på Tsjekkoslovakia, «Operasjon grønn». 30. mai samlet han de militære og politiske lederne og forkynte dem: «Det er min ugjenkallelige beslutning å knuse Tsjekkoslovakia militært i den nærmeste framtid! Vi skal ordne opp i den tsjekkoslovakiske situasjon. Jeg vil så gi dere tre eller fire år, så vil vi ordne opp i situasjonen i Vest!» I første omgang skulle det tyskættede Sudetenland (alle lenker er eksterne) innlemmes i Stor-Tyskland.

I hærens generalstab og blant mange generaler og offiserer skapte Hitlers sabelrasling en betydelig frykt: Tyskland kunne umulig vinne en krig mot Tsjekkoslovakia med dets 45 divisjoner bak sin nye og moderne Benesj-line gjennom randfjellene i Böhmen. Tyskland måtte dessuten være beredt til å ta et livtak med med Storbritannia, og snart ville Frankrike og Russland slutte seg til dem. Hærens generalstabssjef, Ludwig Beck, hadde latt utarbeide flere memoranda som la opp til denne konklusjonen; de to første 7. og 29 mai, de to siste 3. juni og 18. juli, og han hadde føyd til at faren for en verdenskrig ville være overhengende hvis Tyskland gikk til angrep på Tsjekkoslovakia.

President for Riksbanken, Dr. Hjalmar Schacht hadde bidradd med finansielle overveielser som konkluderte at tysk økonomi, nå endog verre stilt enn i 1917–18, ikke ville tåle en krig. Til sin overordnede, den vaklende og viljesvake hærsjefen Walter von Brauchitsch, sa Beck at han måtte få overtalt generalene til ikke å akseptere Hitlers eventyrpolitikk, og at «historien vil legge en byrde av blodskyld på dem hvis de ikke handlet i overensstemmelse med sin samvittighet» .

BRAUCHITSCH GODKJENTE memorandumet helt og holdent, og han fikk generalenes samlede oppslutning om dets militærstrategiske konklusjoner; endog partigeneralen, Walter von Reichenau, ga det sin tilslutning. Men generalene ville ikke, som Beck også hadde forlangt av dem, stille seg samlet bak en protest overfor Hitler, og med trussel om kollektiv dimisjon. I sitt memorandum av 18. juli hadde Beck skrevet at «alle tenkelige midler og veier må brukes til siste konsekvens for å avverge en krig mot Tsjekkoslovakia, som i sine konsekvenser må føre til en verdenskrig, som betyr Finis Germaniae. [...De ledende offiserers] lydighet som soldater har sin grense der hvor deres viten, deres samvittighet og deres ansvar forbyr utførelsen av en ordre. Blir deres advarsler ikke hørt i en slik situasjon, har de rett og plikt til å fratre sine poster. Hvis de alle handler med besluttsom vilje, er det umulig å gjennomføre en krigersk handling. De har derved spart fedrelandet for det verste, for undergang. [...] Usedvanlige tider krever usedvanlige handlinger.»

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Hærsjef Walter von Brauchitsch, i midten, skjønte også at Hitlers krigsplaner ville mislykkes og ble med på forsøket på å stoppe dem. Her i et møte med Adolf Hitler, til høyre, og senere hærsjef Wilhelm Keitel.

I juli 1938 overleverte Brauchitsch Hitler disse memoranda fra Beck. Men Hitler avviste kategorisk alle hans betenkeligheter; det forelå overhodet ingen fare for en omfattende militær konflikt. Storbritannia og Frankrike var ikke villige til å slåss for Tsjekkoslovakia, hvorfor skulle så Russland? Og han ble rasende da nazi-generalen Reichenau underrettet ham om Becks forsøk på å få generalene til å fratre en masse i protest.Da Beck fikk høre hva Hitler hadde svart, ba han om avskjed. Hitler tok med glede imot avskjeds-begjæringen, fordi han betraktet Beck som en av sine farligste motstandere i hæren, «den eneste som er i stand til å foreta seg noe mot meg». I sitt siste memorandum av 18. juli hadde Beck skrevet med sin sirlige håndskrift: «For å klarlegge vår stilling overfor framtidens historikere og for å holde overkommandoens ry uplettet, ønsker jeg som sjef for generalstaben protokollert at jeg nekter å godkjenne noe som helst nasjonalsosialistisk eventyr. En definitiv tysk seier er en umulighet.»

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Ludwig Beck var også sentral i attentatforsøket mot Hitler 20. juli 1944. Det kostet ham livet, for egen hånd etter avsløringen, men ga ham senere stor ære.

BECK GIKK AV 27. AUGUST 1938, og Franz Halder ble – på Becks anbefaling – hans etterfølger. Det er for oss i dag en nærmest umulig oppgave å bli klok på Halders motsetningsfylte karakter og personlighet. Av vesen var han umilitært, borgerlig korrekt, som en bebrillet skolebestyrer eller vitenskapsmann, men innen sitt militære fag var han ekspert; systematisk, kritisk, grundig og jernflittig, og han avskydde det militære dilettanteriet han ofte møtte hos Hitler. Han foraktet Hitler og alt hans vesen, og det var paradoksalt nok Halder som overfor Beck først hadde ivret for en aksjon mot Hitler, allerede etter den såkalte von Fritsch-affæren (i januar 1938 ble von Fritsch vanærende sparket som hærsjef etter intrigerende forarbeid av Himmler, Heydrich og Göring.) Men Beck skal ha svart at «mytteri og revolusjon er ord som ikke finnes i en tysk offisers leksikon» . Halder kunne karakterisere Hitler som «det gale mennesket», og som «en forbryter og blodsuger». Etter overfallet på Polen, som han selv hadde utarbeidet de strategiske planene for, og med det bidradd til utbruddet av annen verdenskrig, skal han med tårer i øynene ha betrodd en av sine nærmeste medarbeidere, oberstløytnant Helmuth Groscurth, at han i flere uker hadde smuglet med seg en liten automatpistol inn til Emil (Hitler) i et halvhjertet forsøk på å myrde diktatoren, men motet sviktet. Og allerede da han tiltrådte som generalstabssjef, var det første han sa til sin overordnede, hærsjefen Brauchitsch, at han ville fortsette sin forgjengers opposisjonelle linje mot Hitlers krigsvilje, og at han hadde overtatt posten for å kunne bruke alle de muligheter den måtte gi for å bekjempe Hitler og hans styre.I løpet av noen uker kom han til å gjøre alvor av sine ord. Men fortsettelsen av krigshistorien skulle komme til å avsløre en alvorlig brist i hans moralske karakter.

Britene advares

Hva ville britene gjøre dersom Tyskland gikk til militært angrep på Tsjekkoslovakia? Var de villige til å bistå landet militært? Disse spørsmålene plaget hærsjefen Beck, sjefen for kontraspionasjen (Abwehr) Wilhelm Canaris og hans stabjef, generalmajor Hans Oster (han som lekket opplysninger om Hitlers forestående angrep på Danmark-Norge). Skulle de få Halder – og ikke minst den høyst motvillige hærsjefen Brauchitsch – med på et statskupp, var det bare mulig på bakgrunn av en reell krigsfare, altså om især britene og franskmennene var villige til å stå ved sine solidariske forpliktelser overfor Tsjekkoslovakia. For å finne ut av det, og for å orientere britene om de forestående angrepsplanene, og gi dem en advarsel, ble det gjort en rekke henvendelser til britene.

I august 1938 ble det således besluttet å sende grev Ewald von Kleist-Schmerzin i et strengt hemmelig og farlig oppdrag til London. Han dro med en Junker 52 den 17. august fra Tempelhof flyplass og var tilbake i Berlin 24. august. Beck ba Kleist om å overbringe den britiske regjering dette budskapet: «Dersom den engelske regjering gir etter for Hitler, så vil den miste sine to hovedallierte her, det tyske folk og den tyske generalstaben. Hvis De fra London kan bringe meg absolutt bevis for at England vil gå til krig hvis vi marsjerer inn i Tsjekkoslovakia, da vil jeg gjøre slutt på dette regimet.» På Kleists spørsmål om hva han ville betrakte som bevis, svarte Beck: «En åpen forpliktelse til å hjelpe Tsjekkoslovakia i tilfelle krig.»

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Økonomen Hjalmar Schacht, i bakgrunnen i midten under et møte med Hitler, var riksbankpresident i periodene 1923-30 og 1931-1939. Han visste at Tyskland heller ikke økonomisk kunne makte en storkrig, og han deltok aktivt i planleggingen for å fjerne Hitler i 1938.

Schachts rolle i kuppforberedelseneUnder eksaminasjonen for Nürnbergdomstolen 25. april 1946 berettet en av de mest aktive konspiratørene, Dr. Hans-Bernd Gisevius, om den vaklende rolle Halder spilte under kuppforberedelsene, tydelig forpint mellom disse to fundamentalt uforenelige motpolene i hans etiske univers: Fane-eden som offiser, og den opprørske lydighetsnektelse som dens motpol. Gisevius forteller at Halder ikke turde ta kontakt med den politisk mistenkelige Carl Friedrich Goerdeler, som han den gang ikke kjente, mens han derimot kunne finne en begrunnelse for møter med riksbankspresident og tidligere næringsminister Hjalmar Schacht. Halder besøkte således Schacht i august og spurte om han var villig til å påta en ledende rolle i et kupp, og til å gi ham, Halder, politiske råd. Schacht skal ha svart at han var rede til å yte all mulig bistand hvis generalene bestemte seg for å få fjernet Hitler. Gisevius, som opererte som mellomledd i de mange forhandlinger som pågikk, forteller også hvordan Halder i en sen nattetime betrodde ham hvor viktig det var å få offiserskorpset – «ned til siste kaptein» – til å forstå Hitlers sanne hensikter. Hitler hadde fortalt dem at Tsjekkoslovakia-kampanjen i realiteten var en diplomatisk utpressingsmanøver i stor målestokk, og at Tyskland ikke ønsket å starte en krig. Bare et reelt krigsutbrudd ville kunne avsløre for offiserene denne kolossale bløffen.

Men Halder fryktet også mytedannelser omkring en myrdet «Führer», og han kunne derfor tenke seg å foranstalte bombing av Hitlers salongtog dagen etter et krigsutbrudd (såfremt Hitler ikke befant seg i Berlin), og som fienden kunne få skylden for. Gisevius skal ha svart at han kanskje var for ung til å forstå dette, men at han ikke kunne se hvorfor det etterpå ikke skulle kunne være mulig å fortelle det tyske folk hva generalene hadde gjort.

DET GIKK SÅ NON UKER uten at man hørte noe fra den vankelmodige Halder. Den hatefulle pressekampanjen mot Tsjekkoslovakia pågikk for fullt, og den fikk en stadig mer truende karakter. Faren for krig syntes overhengende. Økonomiminister Schacht oppsøkte da Halder på hans kontor for å minne ham på hva han hadde sagt, og Gisevius deltok som vitne, noe Halder syntes å mislike. Halder gjentok da i den sterkt opphissende diskusjonen som fulgte, at han var fast besluttet på å sette i verk kupp-planene i samme øyeblikk Hitler ga ordre om angrep. Gisevius og Schacht forlot imidlertid konferansen med et ubehagelig inntrykk av at Halder sto nølende overfor oppgaven, og de fryktet begge at han ville kunne svikte dem i det avgjørende øyeblikk. Schacht og Gisevius kontaktet da Oster og ba ham finne en general som kunne erstatte Halder om denne skulle vakle, og valget falt på general Erwin von Witzleben, sjef for troppene i Berlins militærdistrikt.

Kuppforberedelsene

Witzleben skulle med sine tropper besette Berlin, en operasjon som ble forberedt på generalstabsmessig basis inntil minste detalj. General Walter von Brockdorff-Ahlefeldsts Potsdam-baserte 23. infanteridevisjon med dets 9. regiments elitestyrker som spydspiss skulle bistå Witzlebens styrker. Sjefene for Potsdam-divisjonen, Brockdorff, og for infanteri-regimentet i Landsberg an der Warthe, Paul von Hase, var begge parate. Hitlers SS-livregiment befant seg i Syd-Tyskland, og skulle det under kuppet rykke mot Berlin, ville general Erich Hoepner avskjære det veien med sin tank-divisjon i Thüringen. Berlins politistyrker var likeledes parate for et kupp; både politipresidenten grev Heinrich von Helldorf, og hans stedfortreder, grev F. D. von der Schulenburg var beredt.

GISEVIUS, SOM HADDE EN FORTID i Gestapo-administrasjonen, fikk med seg sin daværende kollega, Kripo-sjefen Arthur Nebe, med tilgang til Gestapos hemmelige arkiver. Sammen med politipresidenten og dennes nestkommanderende ga disse Gisevius uvurderlig informasjon angående det skjulte nettverk av sterkt væpnede sikkerhetsposter Gestapo (det hemmelige statspolitiet), SS (Hitlers livvakt) og SD (sikkehetstjenesten) hadde etablert kamuflert som privathus. Beck og Oster arbeidet febrilsk med å få kartlagt alle disse bygningene som måtte erobres og lammes i den blitz-lignende aksjonen som krevdes om aksjonen skulle lykkes: Departementale bygninger, radiostasjonene, telefonsystemet, partikontorer, men framfor alt: hovedkvarterene til Gestapo, SS og SD. Gisevius og Brockdorff kjørte rundt i Berlin mens generalen lagde hurtige skisser over disse bygninger og kvartaler som måtte lammes, og mulige fluktruter som måtte blokkeres, om kuppet skulle lykkes. Brockdorffs bil passerte SS-brakkene ved Lichterfelde, rundet radiostasjonen ved Königswursterhausen, hvoretter den kjørte i nordvestlig retning og passerte konsentrasjonsleiren Sachsenhausen hvor nærmere 5000 opposisjonelle satt internert. Dette var fanger det nye Beck/Goerdeler-regimet øyeblikkelig ville sette på frifot, så snart Tyskland hadde vendt tilbake til «normal menneskelig anstendighet» , som den forhenværende overborgermester i Leipzig, dr. Carl Goerdelers ordla seg. Han hadde i mars 1937 nedlagt sitt verv i protest etter at magistraten i hans fravær hadde fjernet monumentet av den jødiske komponisten Felix Mendelsson-Bartholdy. Nå var Goerdeler tiltenkt vervet som ny rikskansler i den nye regjeringen.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Den konservative politikeren og anti-nazisten Carl Friedrich Goerdeler, overborgermester i Leipzig, skulle bli rikskansler i en ny regjering etter at offiserene i 1938 hadde kvittet seg med Hitler. Planleggerne bak det mislykkede attentatet i 1944 tiltenkte ham også da samme rolle. Men da ble han arrestert, torturert og til slutt halshugget. Her fra rettssaken.

Beck, Oster, Witzleben, Brockdorff og de øvrige konspiratørene var alle enige om hvordan kuppet umiddelbart skulle rettferdiggjøres overfor en tysk allmennhet som nærmest forgudet Hitler: Et SS-opprør ledet av Himmler med sikte på å eliminere Hitler var slått ned av hæren for å ivareta Hitlers sikkerhet. Det var videre utarbeidet proklamasjoner til hæren, midlertidige regjeringsanordninger, samt en ny forfatning. Det var mobilisert yngre offiserer som skulle operere som pålitelige patruljer som skulle arrestere Hitler, Himmler og andre partistørrelser, mens troppene besatte alle regjeringsbygningene. Hitler skulle så stilles for en domstol, og alle beviser for hans vilje til krig og for hans partiorganisasjoners forbrytelser skulle forelegges offentligheten omgående. Canaris' dagbøker og et omfattende bevismateriale samlet gjennom mange år av hans medarbeidere skulle felle ham.

RIKSRETTSDOMMER Dr. Hans von Dohnanyi, Canaris nære medarbeider, har en alternativ plan: Å få Hitler eksaminert av en psykiater. Grunnlaget skulle være en rapport fra slutten av første verdenskrig, der en viss korporal Adolf Hitlers var blitt funnet deleriøs og temporært blind etter et giftgass angrep. En psykiatrisk rapport konkluderte at mannen var «psykopat med hysteriske symptomer» . Hitler skulle så på dette grunnlaget erklæres som sinnssyk, og interneres på et asyl. Et militærdiktatur skulle deretter proklameres, en sivilregjering dannes og valg utskrives.

Men det forelå et indre motsetningsforhold innen konspirasjonen. Canaris' stabssjef, generalmajor Hans Oster, var av den oppfatning at et statskupp ikke ville kunne lykkes med Hitler i live, i og med at fane-eden ville trollbinde de militære styrkene. Og dessuten, mente Oster, hadde Hitler fortjent annet, den ansvarlige bak «de lange knivers natt»? Halder mente som vi har sett, at en henrettelse av Hitler kun kunne komme på tale dersom Hitler styrtet Tyskland ut i en krig med Vestmaktene, og drapet måtte da framstå som en ulykke. Major Wilhelm Heinz, tilhørende Canaris' stab, og som Witzleben hadde utpekt som den ansvarlige for å arresterer Hitler, fikk i oppdrag å rekruttere frivillige til den kommando-enheten som skulle arrestere Hitler. Innen et par uke hadde Heinz samlet seksti frivillige. Imidlertid avtalte Heinz og Oster i all hemmelighet at Heinz skulle skyte Hitler etter å ha stormer kanselliet med sine kommandosoldater. Denne planen ble holdt hemmelig også for Beck. Det var meningen at Heinz, etter å ha stormet Rikskanselliet, skulle føre Hitler i sikkerhet i et slott. Schulenberg og Erich Kordt, sistnevnte legasjonsråd under Ribbentrop i utenriksdepartementet, skulle sørge for at de massive, doble dørene inn til Kanselliet var åpne, og Oster hadde gitt Heinz kart over Kanselliet. Om nødvendig skal disse dørene sprenges med dynamitt.

Hærsjefen Brauchitsch mannet seg opp og besøkte Hitler både 3. og 9. september i et forsøk på å overtale ham til å oppgi angrepet på Tsjekkoslovakia hvis det var den minste fare for en militær intervensjon fra vestmaktene. Men Hitler tordnet mot ham med beskyldninger om sviktende mot og tillit til sitt førerskap. Keitel føyde bebreidende til at Brauchitsch betraktet Hitler som korporalen fra verdenskrigen, og ikke som den største politiker etter Bismack.

HANDLINGENS TIME nærmer seg. Hitler driver fram Tsjekkoslovakia-krisen i løpet av få uker, og med velberådd dramaturgi, mot klimaks. Utviklingen synes å gå med stormskritt mot krig. 25. september begynner Storbritannia så smått å reagere: Britene defilerer demonstrativt med sin Home Fleet, og franskmennene kaller inn reservene. Tsjekkoslovakia mobiliserer. Neste dag overhøvler Hitler en britisk diplomat: «Jeg gir blanke i om britene og franskmennene angriper i vest! Jeg er forberedt på alle eventualiteter! Det er tirsdag i dag, og neste mandag vil vi være i krig.» Den britiske regjering utsteder en offentlig erklæring om at hvis Tyskland insisterer på å ta Sudetland med makt, vil Frankrike, Storbritannia og Russland oppfylle sine forpliktelser overfor Tsjekkoslovakia.

Konspirasjonen som har fått underretning om Hitlers trusler, er nå sikre på at britene og franskmennene ikke vil gi etter, og de ser statskuppet som nært forestående.

27. september utsteder Hitler et ultimatum: Innen kl. 14.00 neste dag må Tsjekkoslovakia etterkomme Tysklands krav, eller Sudetland vil bli tatt ved makt. En militærparade Hitler arrangerer foran Rikskanselliet for å hausse opp stemningen blir imidlertid en gedigen fiasko, preget av en dyster og mutt stemning fra motløse tilskuere. En skuffet Führer kommenterer: «Hvordan kan jeg føre krig med et folk som dette?»

Abwehr-sjefen, admiral Wilhelm Canaris, har meddelt at Hitler er kommet tilbake fra fjellet, han er nå i Berlin . Göringhartappet telefonsamtalene mellomChamberlain og den tsjekkoslovakiske president Benes, og Osters menn har sendt utskrifter til Abwehrs hovedkvarter. Halderhar allerede mottatt Hitlers ordre om at grensen mot Tsjekkoslovakia skal overskrides i løpet av 48 timer.

Konspiratørene er nå enige om å avvente neste skritt fra britene og franskmennene. Oster, Witzleben ogBrockdorff er beredt til å gi grønt lys for aksjonen i samme øyeblikk de allierte setter sine styrker i alarmberedskap, og Hitler gir hæren ordre om å marsjere. Oster avholder et hastemøte med Beck, Witzleben og Halder. Den lett bevegelige Halder hadde fått et gråteanfall da han tidlig om morgenen 28. september fikk seg forelagt en kopi av Hitlers ultimatum. Halder bekrefter under møtet igjen at hærsjefen Brauchitsch ikke er involvert i kuppet, men at denne ikke vil motsette seg det så fremst britene og franskmennene settes i alarmberedskap. Witzleben skynder seg tilbake til sitt hovedkvarter hvor Gisevius venter på ham i spenning, og utbryter: «Gisevius, tiden er inne!»Begge sitter på sprang ved telefonen og venter på Halders ordre om å gå til aksjon.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

«Fred i vår tid», proklamerte den britiske statsministeren Neville Chamberlain på flyplassen og viftet med ikke-angrepsavtalen med Tyskland etter møtet med Hitler i München. Dermed raknet alt for de tyske offiserene som ville stoppe Hitler før verdenskrigen brøt ut.

MEN VED LUNSJTID kommer meldingen om at Chamberlain og den franske regjeringssjefen Daladier ville møte Hitler, og dagen etter, natten til 30. september 1938, samles de fire store til et møte i München, med Mussolini i meglerrollen, og overgir Hitler Sudetland. Konspiratørene er helt lamslått. Tsjekkoslovakia må avstå fire sudet-områder til Tyskland, og nær tre millioner sudettyskere kommer «heim ins Reich» uten at et skudd er løsnet og uten at en dråpe blod har flytt. Frykten for krig mot en overlegen fiende blir transformert til en jublende begeistring for den politiske magiker og militærstrategiske trollmannen Adolf Hitler, som med et pennestrøk har satt hele den tsjekkoslovakiske hær sjakk matt. Hele grunnlaget for kuppet er sprengt i filler. Et kupp mot en triumferende politiker er utenkelig for generalene.På flypassen etter landing på hjemlig grunn, kan Neville Chamberlain vifte triumferende med sin avtale med Hitler, og senere erklære: «Fred med ære! Fred i vår tid!»

En verdenskrig som ikke ble avverget

Det var nylig 75 år siden det beryktede München-forliket i 1938. Hadde kuppforsøket lykkes – hvilket det hadde meget gode forutsetninger for å gjøre – ville Hitler ha blitt likvidert, og annen verdenskrig, den største og forferdeligste humanitære katastrofe noensinne, ha blitt avverget.

Mange av dem som deltok i dette forsøket, var også aktive pådriverne for det fatalt mislykkede 20. juli-attentatet 1944, med Claus von Stauffenberg som administrator. Deres skjebne er som et moderne korsfestelsesdrama. Hitler hadde foreskrevet en særdeles langsom og pinefull død. En jernskinne i tre meters høyde gikk fra vegg til vegg, og der hang åtte kroker som løp på ruller; disse forræderne skulle henges som slaktekveg. Selve hengningen var djevelsk arrangert. Tynne stålwire ble lagt om halsen på dem, og med bakbundne hender ble de så heist langsomt i været, slik at de ble langsomt kvalt. Alt ble filmet i skarpt prosjektørlys av Ufa-fotografer som måtte avløses etter hvert som de besvimte.

Med sin Sippenhaft – et «kollektivt ansvar for medlemmer av snikmorder— og sabotørfamilier» – ville Hitler straffe konspiratørene i annet og tredje ledd. Hele familier ble enten utryddet, eller deres barn ble tvangsadoptert: Barn barnebarn, søsken, foreldre og besteforeldre, i tillegg til hustruene og deres foreldre igjen, deres søsken, søskens barn og barnebarn, osv. in absurdum. Man har estimert at 4980 tyskere ble torturert og henrettet etter 20. juli-attentatet, derav 157 offiserer, hvorav 15 oberstløytnanter, 17 oberster, 13 generaler, en feltmarskalk og 9 grever.

Noen kilder:

  • Helge Knudsen: Opprørere i Hitlers borg. Gyldendal Norsk Forlag, 1947.
  • Helge Knudsen. Advarselen om 9. april – forutsetninger og motiver. Universitetsforlaget i Aarhus, 1964.
  • Helge V. Ringstad: Hva Hitler sådde. J. W. Cappelen Forlag, 1946.
  • Ian Colvin: Mysteriet Canaris. A.S. John Griegs Forlag, 1952.
  • The trial of German War Criminals. Sitting at Nürnberg, Germany 16. April to first of May, 1946, On-Hundred-and-Fourteenth Day, 25 April 1946. (Dr. Hans-Bernd Gisevius krysseksamineres om sitt forhold til Franz Halder.)
  • Captain Daniel T. Kuehl: Halder in Retrospect, Air University, 1980
  • Klemens von Klemperer: German Restistance Against Hitler. The Search for Allied Abroad. 1938-1945, 1992.
  • Herbert Malloy Mason Jr.: To Kill the Devil. The Attempt on the Live of Adolf Hitler, 1978.
  • Berry A Leach: German Strategy Against Russia, 1939-1941, 1973.
  • Peter Hoffmann: The History of German Resistance 1933–146, 1977.
  • Harold C. Deutsch: The Conspiracy Against Hitler in the Twilight War, 1968
  • James P. Duffy og Vincent L. Ricci: Target Hitler, 1992.
  • Fabian von Schlabendorff: Det store komplottet. Offiserer mot Hitler. Bergendahls Forlag, 1947

Håkon C. Pedersen er pensjonert ingeniør fra Rosenberg Verft, forfatter og skribent. Han har skrevet den svært godt mottatte «Eksistensfilosofi, religion og humanisme» (Commentum Forlag, 2011) og «Opprørerne i Hitlers borg» (Commentum, 2006), samt flere kronikker i Aftenbladet om ulike emner. Red.mrk.

Publisert:
  1. Adolf Hitler
  2. Tyskland
  3. Andre verdenskrig
  4. Håkon C. Pedersen
  5. Historie

Mest lest akkurat nå

  1. Fiskepiren stenges, ventende henvises til kjøpesentre: Uverdig, mener varaordfører i Suldal

  2. Mopedulykke i Eigersund - lettere skadet

  3. - Jeg har vært mer lettet enn glad i dag

  4. Regjeringen flytter strømstøtten en måned fram - og vurderer å begrense strømeksporten

  5. Viking skjerpet seg etter pinlig omgang og reddet poeng

  6. Det er kult å bo i London, men det koster skjorta