Er DU blitt 7 prosent dummere?

Publisert:

Sven Egil Omdal
Journalist

Nå ja, å spørre folk hvor smarte de føler seg, er omtrent som å lese avisenes framstilling av nedgang i opplag eller lesertall; egenerklæringen står ikke helt til troende. Likevel burde avisbransjen stille seg selv dette vesentlige spørsmålet: Blir folk dummere av å lese færre papiraviser?

Det er låk fugl som skit i eget reir, men jeg lar det stå til og tømmer tarmen: Mye tyder på at det er liten sammenheng mellom papiravisenes opplag på den ene siden og befolkningens kunnskapsnivå og evne til å ta informerte beslutninger på den andre. En gang var det riktignok slik. Den politiske mobiliseringen, gjennomføringen av sosiale reformer og utviklingen av et stadig mer avansert rettssamfunn var en funksjon av avisenes utbredelse. Samfunn med mange og gode aviser utviklet seg raskere og ble mer demokratiske enn samfunn med få og dårlige aviser. Det amerikanske postvesenet ble ikke opprettet for å frakte kjærlighetsbrev og regninger, men for å spre aviser. Republikkens fedre så avislesning som den beste garantien for at de revolusjonære ideene om likhet og frihet ville slå rot.

Slik var det

i Norge også. Det ferske firebindsverket om norsk presses historie er like mye vår politiske og kulturelle arv. Postvesenets ombæring av aviser var demokratiets hovedpulsåre. Men det var før avisene ble investeringsobjekter og postvesenet ble profittenhetene Posten og Bring.

Selvfølgelig er det et krisetegn at VG mister 137.000 lesere på ett år, at Aftenposten har mistet 36.000 og at Dagbladet har måttet gi slipp på 15 prosent av de leserne de hadde igjen. Det er urovekkende at regionavisene, og nå også nisjeavisene og de små lokalavisene, mister betydelige lesergrupper.

Men denne

bratte nedturen er først og fremst en krise for bransjen, det er ikke gitt at det er et samfunnsproblem. Forvirringen oppstår fordi bransjen ennå dominerer den offentlige diskurs, og derfor har god anledning til å framstille egen næringssorg som sivilisasjonens forfall.

Også de amerikanske lesertallene kom denne uken. Bare én av fire amerikanere oppga at hun leste en avis dagen før, mot 38 prosent i 2006. Hver tredje amerikanske papiravisleser er forsvunnet i løpet av fire år. Men tallene viser samtidig at den gjennomsnittlige amerikaner bruker mer tid på nyheter nå enn for ti år siden.

Jeg ser det

daglig på metroen inn til Washington DC: Noen ganske få leser en betalt avis, noen flere leser en gratisavis, de fleste fingrer med en Blackberry eller en Iphone eller en leseplate. Noen av dem chatter nok med kjæresten eller spiller Spider eller Doodle Jump. Men svært mange av dem leser nyheter, fra CNN, Fox, Huffington Post eller fra nettsteder utenfor hovedstrømmen.

Vi måler altfor ofte detaljene og altfor sjelden det store bildet. Vi måler skattenivået og prisene på melk, veistandarden og niendeklassingenes mattekarakterer. Men vi strever med å vite hvor trygge nordmenn er, hvor inkludert de føler seg i samfunnets små og store fellesskap, hvor lett det er å realisere både drømmer og talenter. På samme måte er det lettere å telle antall solgte aviser enn å anslå hvor mye faktakunnskap velgerne har, hvor gode de er til å se hendelser i historisk eller kulturell kontekst, hvor dyp analysen deres er.

Jeg tror ikke

nordmenn er blitt sju prosent dummere siden i fjor. Kanskje er de blitt såpass mye klokere at de ikke trenger daglige doser skremmende veggdyr, intriger fra totalt urealistiske realityserier eller kommentarer som denne, fra bedrevitere som meg.

Det store bildet er antakelig at folk henter mer informasjon, fra flere kilder, enn før. De leser blogger, følger lenker på Facebook, sjekker nyhetsaggregatorer, har RSS-feeder og får informasjon rett i mailboksen. Alle gjør ikke alt dette, men tilstrekkelig mange gjør noe til at det påvirker viljen til å kjøpe aviser. At mediene blir mindre samlende, og folk tenderer til å velge informasjon som støtter det verdenssyn de allerede har, er et urovekkende trekk ved denne utviklingen, men det får bli et annet Medieblikk.

Avisene

reagerer akkurat som de politiske partiene: Når de historiske oppgavene langt på vei er løst, og behovet for institusjonene avtar, blir ideene erstattet av meningsmålinger. I stedet for å argumentere for et samfunnssyn eller en stor idé, forsøker både partier og presse å finne ut hva folk allerede liker og interesserer seg for. Er mange redde for muslimer, stenges grensene. Er mange interessert i Volkswagen, erstattes utenriksreportasjene med bilsider. Det viktigste er ikke lenger å lede, men å gå bak og klø folk på ryggen.

Den strategien kommer ikke til å virke i lengden. Avisene kommer ikke til å leserundersøke seg til ny vekst. Menneskets grunnleggende behov for å leve i et informert samfunn svekkes ikke, det må bare stettes på andre måter; i nye kanaler, nye medier, andre former for journalistikk. Hvis noen gamle avishus overlever denne transformasjonsperioden, er det fordi de innser at det viktigste ikke er å selge aviser, men å forstå journalistikkens grunnleggende samfunnsrolle. De avishusene som bruker mesteparten av sin energi på å gjenerobre fortiden, kommer til å ende akkurat slik: Som fortid.

sven.egil.omdal@aftenbladet.no

Følg på twitter.com/svelle

Publisert: