Omstillingen bør starte nå

Oljeindustrien, Norges viktigste næring, vil en dag ta slutt. Hva skal vi leve av da?

Publisert: Publisert:

Med tiden blir Oljemuseet enda mer et historisk museum. Hva skal dagens små krabater da leve av? Foto: Fredrik Refvem

  • Tyson Weaver
  • Markus Steen
  1. Markus Steen, stipendiat ved NTNU, Geografisk institutt.

  2. Tyson Weaver, stipendiat ved HiSF, ingeniør og naturfag, NTNU Institutt for industriell økonomi.

SPØRSMÅLET ER SÆRLIG RELEVANT for oljeavhengige Rogaland (jf. kronikk 5.12 fra Næringsforeningen m.fl.). En gjenganger er (nye) kunnskapsintensive næringer, dels basert på kompetansen i den petromaritime bransjen. Fra et faglig teknologi— og industriutviklingsperspektiv er det gode argumenter for å satse på noe som er beslektet med det man allerede kan.De krevende spørsmålene er: På et eller annet tidspunkt vil omstillingen av oljebransjen måtte skje, men når bør den starte? Kan Norge gi full gass i olja, som uttalt av nåværende olje- og energiminister Tord Lien ( Aftenbladet 19.10 ), og samtidig være med på utviklingen av nye energiteknologier på en slik måte at det gir industriutvikling i Norge? I likhet med forgjenger Ola Borten Moe synes Lien å være av den oppfatning. Vi er mer skeptisk til at Norge kan få både i pose og sekk, og vi tror satsing på nye bransjer bør starte nå.

VI HAR NYLIG GJENNOMFØRT en undersøkelse (ekstern lenke) av norsk energibransje, utgitt av forskningssenteret CenSES (ekstern lenke) . Vi har spurt 215 bedrifter om blant annet deres aktivitet i andre teknologiområder innen energibransjen. Bedriftene spenner fra noen av landets største selskaper til små gründerbedrifter. Om lag halvparten av bedriftene i undersøkelsen har olje og gass som hovedsektor, mens de øvrige er nokså jevnt fordelt innen vannkraft, ny fornybar energi (som sol, vind og bio) og infrastruktur (nett, fjernvarme, energieffektivisering). Våre funn viser at bedrifter fra alle deler av energibransjen er opptatt av mulighetene som ligger i ny fornybar energi. Faktisk oppgir over halvparten av bedriftene i oljeindustrien at de har slike planer.

Vi har mange grunner til å være stolte av oljeindustrien, men det høye aktivitetsnivået skaper utfordringer for andre bransjer. Olja skaper store verdier, men legger også beslag på store ressurser, ikke minst dyktige hender og hoder. Det er rimelig å anta at høy aktivitet i olja begrenser mulighetene for nyorientering mot næringer som trolig vil være sentrale i framtiden. I vår undersøkelse oppgir bedriftsledere fra olje og gass «vekst i hovedsektor» som viktigste årsak til at aktiviteter i ny fornybar energi avsluttes. Samtidig er usikkerhet i politikk og rammevilkår et viktig hinder for å satse på nye bransjer.

VI SER FIRE VIKTIGE GRUNNER til at omstilling fra olje og gass bør starte nå.

  • Tidlig start: For det første er omstilling tidkrevende og utfordrende. Vi tror Karen Helene Ulltveit-Moe ved UiO ( Aftenposten 24.8 ; ekstern lenke ) har helt rett når hun hevder at det er «vanskelig å kickstarte andre næringer den dagen oljen tar slutt eller den ikke lenger er lønnsom å hente opp». Dette står i sterk kontrast til Statoils Helge Lund, som mener at «når det ikke er mer ressurser igjen, vil vi kunne avgi ressurser til andre bransjer som vil kunne ta dette videre» ( DN 28.11 ; ekstern lenke ). Vi tror omstillingen og ressursoverføringen bør starte nå og skje gradvis.
  • Spre eggene: For det andre er Norges spesialiserte industristruktur problematisk. Vi har de fleste eggene i en kurv. Framtidige olje- og gasspriser er usikre, særlig sett i forhold til produksjonskostnader. Her spiller også internasjonal klimapolitikk en viktig rolle. «Nasjoner som leder kappløpet om ren energiteknologi vil lede det 21 århundrets globale økonomi», uttalte USAs president Barack Obama i sin «Winning the Future»-tale (ekstern lenke) i januar 2011. Det satses tungt på mer klimavennlig energi verden over. Også i Norge brukes det store beløp på forskning og utvikling (FoU) av ny energiteknologi. Men hvor enn mye vi liker å tenke på Norge som en moderne energinasjon er det vanskelig å se at vi er i front av fornybarkappløpet.
  • Kutte i utslipp: For det tredje har Norge gjennom klimaforliket forpliktet seg til å være karbonnøytral i 2050. Vedvarende høyt trykk i petroleumsbransjen vil gjøre det svært krevende å nå dette målet. CO2-avgiften på norsk sokkel er høy, men hva hjelper det miljøet? Ifølge Det internasjonale energibyrået, IEA, må to tredjedeler av påviste olje- og gassressurser bli værende i bakken for å unngå overoppheting. Kan verdens rikeste gi «full gass» og samtidig forvente at andre land lar sine ressurser ligge?
  • Spare til etterkommere: For det fjerde er det grunn til å spørre et enda mer grunnleggende spørsmål: Har vi ikke også et moralsk ansvar overfor våre etterkommere, som også bør ha tilgang til den fantastiske ressursen som hydrokarboner faktisk er? Om det er noe igjen til dem, vil de forhåpentligvis bruke hydrokarboner til noe annet enn brensel.
Det må tas grep for å gjøre det lettere å kommersialisere ny energiteknologi.

NORGE BØR ha tydeligere industripolitiske visjoner og planer knyttet til andre energiteknologier enn de vi lever godt av i dag. Tydelige og langsiktige politiske målsettinger er viktig for å legge til rette for nyskaping og omstilling i norsk energiindustri. Forutsigbarhet og tilpassede virkemidler er særlig viktig for kapitalintensive næringer som energibransjen.

Mens satsingen på FoU er viktig, må det tas grep for å gjøre det lettere å kommersialisere ny energiteknologi. Samtidig tror vi at en gradvis omstilling krever at investeringer i petroleumsindustrien bremses. Vellykket fornyelse og omstilling krever også at det er sammenheng i energi-, klima-, industri- og innovasjonspolitikken.

Publisert: