Hvorfor er tromsøfolk så dumme?

Et gammelt mysterium har endelig funnet sin løsning: Oslofolk er så dumme fordi de har for høy utdanning.

Publisert: Publisert:
Sven Egil Omdal
Journalist

Nordlys’ politiske redaktør i vakre Tromsø er forarget over at 25,2 prosent av Oslos borgere nylig sa at de vil stemme SV, Rødt eller MDG, mens resten av landet må betale for gildet. Men de samme partiene scoret enda høyere i lokalvalget i Tromsø for to år siden. Tar de etter framtidsrettede byer på kontinentet? Foto: Scanpix

Helt siden 1949 har nasjonen slitt med spørsmålet som redaktør Per Håland stilte i et innlegg i Verdens Gang, på vegne av alle vestlendinger, sørlendinger, trøndere og nordlendinger: «Kvifor er oslofolk så dumme?»

Vi er mange som har surfet på bølger av lokal entusiasme etter å ha formulert infame angrep på hovedstaden og alt dens vesen. Når andre ideer tørket inn og visnet, kunne vi alltid ty til oslohatet. Men før Skjalg Fjellheim gjorde sin store oppdagelse, var vi aldri helt sikre på hva dette hatet bunnet i. Hvorfor er egentlig oslofolk så dumme?

Disse tre partiene vil nemlig gjøre resten av landet til et naturreservat.

Blåste i trompeten

Fjellheim er politisk redaktør i Nordlys, den største avisen i Nord-Norge. Fra sin utkikkspost oppdaget han denne uken at SV, Rødt og Miljøpartiet De Grønne til sammen har 25,2 prosent på en meningsmåling for Oslo.

«Det er miljøfest for Oslo-velgerne, regninga går til resten av Norge», skrev Fjellheim. Disse tre partiene vil nemlig gjøre resten av landet til et naturreservat der oljen ligger urørt, laksen fanges med stang og folk må sykle når de skal på møte i hovedstaden.

«Det er når man ser hva de høyest utdannede velgerne i Oslo stemmer på, at noen for alvor bør stille spørsmål ved verdien av den såkalte norske utdanningsrevolusjonen», skrev han også.

Dette er åpenbart mennesker som ikke lar seg påvirke av lederartiklene i Nordlys, men stemmer mot de nasjonale interesser.

Som man roper i skogen...

Kanskje så han fram til å bli båret på gullstol gjennom Storgata av folk som viftet med tromsøpalmeblader og ropte høyt hosianna for slikt et karslig oppgjør med de livsfjerne oslofolka. I stedet meldte VGs Anders Giæver seg på Facebook. Med dårlig skjult skadefryd minnet han Fjellheim om at de samme tre partiene fikk 26,7 prosent ved sist kommunevalg i Tromsø. Miljøfesten har tydeligvis startet med Mack og måsegg.

Redaktøren med det kledelig lite urbane navnet ga seg imidlertid ikke. Hans forklaring er at Tromsø har 16.000 studenter, og man derfor ikke kan vente bedre. Dette er åpenbart mennesker som ikke lar seg påvirke av lederartiklene i Nordlys, men stemmer mot de nasjonale interesser (og la oss nå overse det faktum at studenter svært ofte stemmer i hjemkommunen).

På samme måte som Knut Hamsuns August gikk utfor stupet i et hav av sau, kommer industri- og fiskerinasjonen Norge til å gå fortapt i et hav av mastergrader, om vi skal tro Fjellheim.

Disse to byene, mer enn noen andre i Norge, er på linje med de mest dynamiske bysamfunnene i Europa.

Utdanningens svøpe

I så fall har vi vært ille ute de siste fire årene. Ved siden av SV har Høyre flest høyt utdannede velgere. Derfor styrer Høyre de fleste store byene, hvor opphopningen av eksamensvitnemål er sterkest. Den sterke produktivitetsveksten i de næringene Fjellheim bekymrer seg for, skyldes i stor utstrekning innsatsen til høyt kvalifiserte ingeniører. Ingeniører stemmer oftere på Høyre enn andre.

Men slike argument prellet av. I debatten på Facebook holdt Fjellheim stedig fast på at folk med høy utdannelse ikke forstår seg på næringspolitikk. Konsekvensen må jo bli å overlate landet til Fremskrittspartiet, som har de minst skolerte velgerne, i håp om at de på ett eller annet vis er kløppere til å lete etter olje, maksimalisere inntektene fra havbruksnæringen og forvalte Oljefondet.

Kvifor er tromsøfolk så sta? Påminnelsen fra Giæver burde jo fått Nordlys til å undersøke hvorfor folk i Tromsø stemmer likt folk i Oslo. Da ville de oppdaget at disse to byene, mer enn noen andre i Norge, er på linje med de mest dynamiske bysamfunnene i Europa. Det er miljøfest i London og Amsterdam også, i Barcelona, Berlin, Madrid – og Paris. Liker ikke Tromsø å kalle seg «Nordens Paris»? Da kan det vel ikke være noe problem at tromsøværingene, i likhet med velgerne i den franske hovedstaden, har valgt rødt og grønt, selv om nasjonen ellers stemmer blått.

Du tar ikke ledertrøyen fra høyrepartiene ved å legge deg på hjul etter dem.

Nye utfordringer, nye svar

Effektene av en generasjon med hyperglobalisering og nyliberalisme er synlige over hele den vestlige verden. Gradvis har folk oppdaget at det de trodde var et trygt golv, i realiteten er et tynt lag av stadig mer morkne planker, hvor de når som helst kan falle gjennom. Frykten for deklassering er mye sterkere enn håpet om sosial mobilitet.

Finanskrisen ødela også illusjonen om at de ansvarlige må stå til ansvar. Folk så at gevinstene ble privatisert mens kostnadene ble nasjonalisert. Bankenes gjeld ble statsgjeld, som betales med innstramninger og liten eller ingen lønnsvekst. Over hele den vestlige verden kjenner folk at golvet knaker og svaier. Drømmen om et bedre liv erstattes av frykten for et verre. Samtidig blir konsekvensene av klimaendringene stadig mer merkbare.

I en slik situasjon er ikke det naturlige svaret for yngre, velutdannete velgere å fri til Kristelig Folkeparti. Løsningen på de største truslene for neste generasjon kommer neppe fra steder hvor Senterpartiet har over 25 prosents oppslutning. Arbeiderpartiet er i ferd med å gjøre den samme feilen som har knekket ryggen på søsterpartiene over hele Europa. Du tar ikke ledertrøyen fra høyrepartiene ved å legge deg på hjul etter dem.

Av Berlins 1,3 millioner biler er bare 69.000 eid av personer under 30 år.

Der håpet ligger

De store byene har sitt å stri med. Den kreative klassens flukt fra landsbygda er en trussel mot mangfoldet i de indre bykjernene. Arbeidsfolk og andre med lav inntekt presses ut i drabantbyene, mens gamle arbeiderstrøk blir hipster-reir, Airbnb-hotell og spekulasjonsobjekt.

Men det er i de samme byene vi har best håp om å finne en alternativ politikk. Det er på universitetene, i forskningsinstitusjonene, debattlokalene, redaksjonene og de politiske verkstedene det formuleres mottrekk mot finanskrisen, klimakrisen, EUs demokratiske underskudd, migrasjonspresset og utfordringene fra robotifiseringen av arbeidslivet.

Folkene som kan redde oss, tilhører forbløffende ofte den kategorien Fjellheim frykter. Av Berlins 1,3 millioner biler er bare 69.000 eid av personer under 30 år. Fremtiden sykler faktisk.

Les også

Harald Birkevold: Problemet med Oslo

Les også

– Det har alltid gått et skille mellom Østlandet og kysten i oljepolitikken

Les også

Distrikta slår tilbake i filmpolitikken

Les også

Lieben Sie Norwegen?

Publisert: