Vi må fortsette å snakke om det

KOMMENTAR: Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, det er likegyldighet. Derfor må vi fortsette å snakke om 22. juli.

Statsminister Jens Stoltenberg klemmer AUF-leder og Utøya-overlevdende Eskil Pedersen rett etter terrorangrepene i 2011. I bakgrunnen justisminister Knut Storberget.
  • Hilde Øvrebekk
    Hilde Øvrebekk
    Kommentator
Publisert: Publisert:

I en bil nord for Stockholm på vei til et bryllup en varm fredag ettermiddag hørte jeg de første nyhetene på svensk radio om en eksplosjon i Oslo sentrum.

Kanskje en ulykke, tenkte jeg, som sikkert så mange andre. For terror i lille, trygge Norge virket litt utenkelig. Det var sånn jeg hadde opplevd i London, da jeg bodde der.

Men utover kvelden, da SVT gikk over til å sende bare nyhetene fra NRK og meldinger om det som hadde skjedd på Utøya begynte å komme, ble det klart at det var noe helt grusomt som hadde skjedd. Men hele historien om hvor grusomt det faktisk var, har vi nok ennå ikke fått.

Les også

Vi må tørre å ta debatten om motivene bak 22. juli

Paradigmeskifte

Denne våren har vært som et slags paradigmeskifte i debatten om terroren 22. juli 2011. Vi har gjennom en rekke bøker, og podcaster som NRKs 22. juli - Hele historien fått høre flere stemmer, historier og detaljer.

Det var rundt 500 ungdommer på sommerleiren på Utøya den sommeren. Men for mange er det først nå de forteller sin historie.

Hvordan ble det sånn, at det for eksempel tok 10 år før Lars F. Hjeltland turde å fortelle om at han var sammen med AUF-leder Eskil Pedersen i båten MS Thorbjørn, og om hvordan han overlevde terroren?

I en Twitter-tråd skriver han at han i årene etter 2011 har kjent på skyld og skam, og har vegret seg for å fortelle sin historie. Ti år etter får han mye støtte, blant andre fra Frp’s Roy Steffensen, som skriver at «du skal aldri føle på skam for at du overlevde et terrorangrep».

Les også

Twitterkonto vil ta leserne gjennom 22. juli 2011 – minutt for minutt

Lite forsonende

Og det er helt sant, ingen skal føle skam for det. Men den politiske diskusjonen rundt 22. juli har til tider vært preget av langt mindre forsoning.

Det var så tidlig som november 2011 at tidligere nestleder i Frp, Per Sandberg, kom med uttalelser om at «Ap har spilt offer» etter 22. juli. Sandberg beklaget. Men det var ikke siste gang en fremtredende politiker mente Ap dro det såkalte Utøyakortet.

I 2018, på premièredagen til filmen Utøya 2011 delte daværende justisminister Sylvi Listhaug (Frp) et bilde på Facebook med teksten «Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet». Jonas Gahr Støre reagerte kraftig.

Daværende Kunnskaps- og integreringsminister Jan Tore Sanner (H) kommenterte saken slik overfor VG:

«Alle må tenke gjennom hvilke bilder, retorikk og ord man bruker i en diskusjon om så alvorlige saker og spørsmål. Men det må være mulig å diskutere denne konkrete saken, nemlig hvilke verktøy vi har for å stoppe terrorister, uten at Jonas Gahr Støre skal trekke 22. juli-kortet.»

Les også

Arven etter 22. juli

Hets

Mange reagerte, blant andre Tore Sinding Bekkedal, som skrev på Twitter: «Husker veldig godt hva jeg tenkte i skjul mens jeg hørte folk dø sakte av skuddskader, "shit, dette kommer til å bli et genialt retorisk virkemiddel".»

Sanner beklaget, men hadde likevel bekreftet at det alle disse årene har ligget en politisk konflikt rundt 22. juli.

En rapport fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS), som ble publisert i mai, viser at én av tre Utøya-overlevende har mottatt hatefulle ytringer eller trusler. 75 prosent av disse setter meldingene i sammenheng med at de var på Utøya 22. juli.

Les også

22. juli-bøkene: Forsøk på å beskrive det ubeskrivelige

Oppgjør

I boken om Ap’s første år etter 22. juli skriver historiker Hallvard Notaker at de havnet i en skvis mellom to roller høsten etter angrepet: På den ene siden som forvalter av et nasjonalt fellesskap, på den andre siden som offer for høyreekstrem vold.

Da ble det viktigste det nasjonale samholdet. I dag mener flere i AUF og Arbeiderpartiet at den politiske dimensjonen ved terrorangrepet – at det var et målrettet angrep mot akkurat dem – forsvant fra offentlighetens bevissthet.

AUF-leder Astrid Hoem og flere andre har derfor etterlyst et politisk oppgjør etter 22. juli.

Geir Lippestad mener derimot at politikere ikke bør rope etter det endelige oppgjøret, men «hver dag analysere hva deres bidrag til samfunnsutviklingen er på disse områdene».

Han minner om at det rettslige oppgjøret etter 22. juli er gjennomført og gjerningsmannen rettskraftig dømt. Og det har han rett i. Ansvaret for handlingene ligger hos terroristen, og bare ham. Men det er ikke ham vi skal huske, det er tankegodset bak og de grusomme handlingene.

Les også

Hvorfor ikke en mer inkluderende minnemarkering?

Om og ikke mot

De siste ti årene har vist oss at det er på høy tid at politikere og andre snakker med hverandre, og ikke mot hverandre, om 22. juli.

Derfor gir det håp om en bedre politisk og offentlig samtale når Unge Høyre-leder Ola Svenneby skriver i en kronikk i Vårt Land at «AUF har altfor lenge stått mutters alene i møte med hat, trusler og konspirasjonsteorier».

Svenneby sa i et intervju med Morgenbladet nylig at han fremdeles synes det er «forferdelig ubehagelig» å snakke om alt som har med 22. juli å gjøre. Men at det har hjulpet å ha samtaler med AUF. Han har tatt initiativ til at AUF skal komme og snakke om 22. juli for andre i Unge Høyre.

Fordi et terrorangrep som dette vil ta lang tid å bearbeide og å forstå, må vi fortsette å snakke om det, selv om det er ubehagelig. Og det må være stor takhøyde for uenigheter.

Les også

Begge overlevde Utøya. Bare én av dem fikk hjelpen de trengte.

Å huske historiene

«Å lytte til et vitne er å bli et vitne,» sa Elie Wiesel, Holocaust-overlevende og vinner av Nobels fredspris. Han gjorde det til sin livsoppgave å sørge for at historien ikke ble glemt, og å bevare minnene om alle de som ikke overlevde Hitlers gasskamre.

Det var også han som sa at «det motsatte av kjærlighet er ikke hat, men likegyldighet», og mente at hvert enkelt menneskes historie måtte fortelles.

Det samme gjelder for terroren 22. juli 2011. Det må være stor takhøyde for at de som ønsker å dele sine historier skal få gjøre det, uten å bli møtt med hets eller beskyldninger om å ha politiske motiver.

Les også

  1. Hun ble politiadvokat og var redd for politiet. Han ble aktivist og mener lovbrudd må til for å redde kloden

  2. Etter at Knut Storberget gikk av som justisminister, er det spesielt én ting han har tenkt mye på

  3. Norske 22. juli-filmatiseringer får ros av filmekspert

Publisert:

Kommentator Hilde Øvrebekk

  1. Skal du klemme, håndhilse eller danse på bordet? Kommer verden til å bli som før? Jeg skal i alle fall kaste munn­bindet

  2. Politikere, la ikke sel­skapers og interesse­gruppers egen­interesser lede dere inn i frist­elsen

  3. Mer olje­skepsis – Roga­land er ikke lenger anner­ledes­fylket

  4. Vi bør ikke bruke penger og ressurser på å reversere fylkes­sammen­slåinger

  5. Det er på høy tid at mer risiko skyves over på olje­industrien

  6. Vi må slå sammen olje- og klima­departe­mentene

  1. Kommentator Hilde Øvrebekk
  2. 22. juli
  3. Terror
  4. AUF
  5. Jonas Gahr Støre