En problematisk medisintralle, hvem er det nyttigst å la leve?

GJESTEKOMMENTAR: Hvis du blir syk, har resten av livet ditt en prislapp.

Publisert: Publisert:

Noen medisiner er dyre. Hvor mye skal vi koste på oss? Hvem skal få, hvem skal ikke få? Foto: NTB Scanpix

  • Kristian Kise Haugland
    Filosof og pedagog
iconDenne artikkelen er over ett år gammel

Et tralle-problem er et etisk tanke-eksperiment. Det kan for eksempel beskrives slik:

På et jernbanespor triller en løpsk tralle på vei mot flere mennesker som er forhindret fra å komme seg unna trallen. Du har muligheten til å skifte spor for trallen, og dermed redde disse menneskene. På det andre sporet ligger det en fastbundet person. Dersom du redder menneskene på det første sporet, vil du komme til å drepe mennesket på det andre sporet. Vil du avstå fra å handle, eller vil du drepe ett menneske for å redde flere andre?

La oss tenke oss at julenissen har fått en utfordring. På en sengepost på et sykehus ligger det en ung kvinne. Hun er i ferd med å dø av en sjelden sykdom. Hun har vært et snilt barn, og nissen har tid og anledning til å styre sleden sin innom sykehuset med en ny og lovende behandling. Hvorvidt denne behandlingen faktisk vil redde den unge kvinnen er foreløpig litt usikkert. I tillegg vil kvinnen med stor sannsynlighet ikke bli veldig gammel, og hun vil være avhengig av stokk eller rullator for å komme seg rundt.

Nissens problem er at hvis alvene hans fremstiller denne medisinen, så må de stanse fremstillingen av årets influensavaksine. Det vil forkorte livene til mange personer med allerede svekket immunforsvar. De fleste av dem er riktignok allerede godt opp i årene, men ikke alle. Julenissen har nok kunnskap til å vite konsekvensene av sine prioriteringer. Det betyr at han har havnet i en svært ubehagelig situasjon: Hvis han velger å redde et liv, er han samtidig klar over at han også velger ikke å redde et annet.

En «håndbok» i sporvalg

Tralle-problemet er et problem som oppstår når man har nok informasjon til å vite hva som er konsekvensen av egne valg når dette valget uansett vil medføre en eller annen tragedie. I Norge og enkelte andre land, har denne kunnskapen medført at det er utredet prinsipper for hvordan helsevesenet skal velge mellom ulike behandlinger. Som en analogi til tralleproblemet, betyr dette på sett og vis at det norske helsevesenet forholder seg til en slags «håndbok» i sporvalg.

Den kanskje mest sentrale håndboken for prioritering i dagens helsetjenester gjelder for spesialisthelsetjenesten, legemidler finansiert av folketrygden, og for fastlegenes samhandling med spesialisthelsetjenesten. Den ble behandlet av Stortinget i 2016, og har tittelen «Meld. St. 34 (2015–2016) Verdier i pasientenes helsetjeneste – Melding om prioritering». Forut for denne stortingsmeldingen har det vært gjennomført et omfattende utredningsarbeid gjennom blant annet flere offentlig oppnevnte utvalg. Både de gjeldende prioriteringsprinsippene, og utredningsarbeidet som har skjedd forut for disse, er oversiktlig beskrevet på hjemmesidene til Store norske leksikon (snl.no) i artikkelen «prioritering».

Livsvarig prislapp

Stortinget har gjennom behandlingen av den ovennevnte prioriteringsmeldingen enstemmig vedtatt at tiltak i helsetjenesten skal vurderes ut fra hvor nyttig man forventer tiltaket er, hvor ressurskrevende tiltaket er, og hvor alvorlig tilstanden vil være dersom den ikke behandles. Det gir blant annet grunnlag for at man kan regne ut hva som er kostnaden for hvert ekstra gode (justert for livskvalitet) leveår man kan få i utbytte når man vurderer å innføre en ny behandlingsmetode. Dermed kan man på sett og vis vurdere om kostnaden ved behandlingen overstiger nytteverdien.

Hva som er den egentlige maksimale prisen for gode leveår i Norge, er imidlertid ikke et helt eksakt regnestykke, blant annet fordi man mener det ville være urettferdig å behandle alle sykdommer helt likt. Innføringen av Spinraza som behandling til barn med spinal muskelatrofi, er det rimelig å anta at ligger godt over den prisen man ved en del andre sykdommer ville akseptert per gode leveår man forventer å få igjen for pengene. Prisen for et godt leveår er altså veiledende og ikke noen absolutt størrelse.

Annerledes i kommunene

Dagens prinsipper for prioritering gjelder som nevnt først og fremst for medisiner og behandling i spesialisthelsetjenesten. I Blankholmutvalget var jeg selv med på arbeidet med «NOU 2018:16 Det viktigste først – Prinsipper for prioritering i den kommunale helse- og omsorgstjenesten og for offentlig finansierte tannhelsetjenester», hvor vi blant annet kom frem til at vi mener disse tjenestene med fordel kan benytte de samme tre prinsippene for prioritering som spesialisthelsetjenesten.

I utvalget kom vi likevel frem til at det er en del forskjeller på spesialisthelsetjeneste og kommunehelsetjeneste når det gjelder prioritering. Den viktigste forskjellen er kanskje at dagens prinsipper for prioritering innebærer at spesialisthelsetjenesten kan prioritere bort enkelte pasienter og/eller behandlinger. Som innbygger i en kommune har du imidlertid enkelte grunnleggende behov som vi har ment at man skal kunne pålegge kommunen å måtte dekke uavhengig av hvor dyrt det blir for kommunen.

Blankholmutvalget har altså lagt opp til at kommune-nissen må ned enkelte piper uansett hvilke konsekvenser det skulle få for andre kommunale og fylkeskommunale tjenester, og med det håper jeg at den videre debatten om helseprioriteringer er i gang.

  • De siste gjestekommentarene finner du her
  • Tidligere gjestekommentarer av Kristian Kise Haugland, og annet om og av ham, finner du her.
Les også

Høie forsvarer hemmelige medisinavtaler

Les også

Slik forsvarer legemiddelfirma at medisinen koster opp mot 1 million kroner pr. dose

Les også

Legemiddelfirmaer må gi pasienter gratis medisin


Publisert:

Les også

  1. Kristian Kise Haugland: «Pakkeforløp − den stygge andungen innen psykisk helse og rus?»

  2. Kristian Kise Haugland: «De vanskelige tallene i psykiatrien»

  1. Helse
  2. Gjestekommentar
  3. Kristian Kise Haugland
  4. Helsepolitikk