Demokratene bakser i motstrøm, vanskelig å selge håp når frykt, pessimisme og nostalgi råder

GJESTEKOMMENTAR: Med suksessen i primærvalgene i California denne uken, er Demokratene i økende grad optimistiske for utsiktene til høstens mellomvalg til Kongressen og i delstatsvalgene. Men de bør merke seg det store bildet i høyre−venstre-politikk i vår tid.

Publisert: Publisert:

I vår tid handler politikk mye om rase, religion, etnisitet, kjønn og identitet. Økonomi og bedre framtidsutsikter for alle er ikke lenger viktigst. Der ligger Demokratenes problem. Her to deltakere og en under en «Make America Great Again»-marsj i California. Foto: Patrick T. Fallon, Reuters/NTB Scanpix

  1. Leserne mener

I det vestlige USA, som tradisjonelt har stemt demokratisk, har sentrum−venstre det siste tiåret lidd i valg. Dersom Demokratene ikke innser denne virkeligheten og utarbeider en strategi for å snu tidevannsbølgen av nederlag, kan de igjen bli overrasket i november.

Når du teller opp demokrater i Kongressen, delstatsforsamlinger og blant guvernørene, er Demokratene på sitt laveste nivå på 100 år. Men de er ikke alene. Storbritannias David Miliband noterte seg i 2011 at Labour året før hadde fått sitt nest verste valgresultat på nesten et hundreår. I Sverige samme år gjorde Sosialdemokratene sitt dårligste valg siden 1911. I 2009 gjorde de en gang så dominerende tyske sosialdemokratene sitt verste valg siden forbundsstaten ble skapt i 1949. I Frankrike har den etablerte venstresidens siste valgresultater vært dårligere enn noen gang siden 1969.

Ting har endret seg siden 2011, men for det meste til det verre for sentrum−venstre.

Les også

Steve Bannons strategi for ny seier for Republikanerne, og for å berge Trump fra å bli avsatt

Sheri Berman, professor i statsvitenskap ved Columbia University og forfatter.

Tre faktorer

Denne situasjonen er mer gåtefull når du ser på bakgrunnen. Ti år etter starten på den verste økonomiske depresjonen siden 1930-tallet − en global finanskrise som i stor grad ble skapt av hensynsløshet i privat sektor − er det hovedsakelig partiene på venstresiden som er blitt straffet. De som har vunnet, er på høyresiden. Hvorfor?

For å svare på dette spørsmålet, publiserte en gruppe forskere sist høst en utmerket bok med tittelen «Why the Left Loses: The Decline of the Centre-Left in Comparative Perspective» (Hvorfor venstresiden taper: Nedgangen til sentrum−venstre i sammenligningsperspektiv). I sitt forord beskriver Sheri Berman, professor ved Barnard College, Columbia University, hvordan svarene samler seg rundt tre faktorer.

1. Personligheter

Ikke bare ulike budskap, temmelig ulike som personer også. Foto: Reuters/NTB Scanpix og AP/NTB Scanpix

Den første er lederne. Personlighet teller i politikk. Tenk på forskjellen mellom Donald Trump og Hillary Clinton i deres evne til å inspirere sine tilhengere og kommunisere effektivt. Tony Blair påpekte nylig overfor meg at den eneste sentrum−venstre-leder i et større vestlig land i dag, er Canadas Justin Trudeau. Det er ikke tilfeldig at Trudeau er karismatisk og nådde fram til velgerne med sitt «solfylte» budskap. Frankrikes president Emmanuel Macron, som kan betraktes som sentrum−venstre, har demonstrert lignende talenter. Ta så kontrasten, britenes Labour, som nå i to perioder er blitt ledet av menn med ytterst lav appell hos vanlige briter.

Les også

Donald Trumps virkelige talent er å markedsføre nederlag som suksess

2. Økonomiens natur før og nå

Men lederskap kan ikke være den viktigste forklaringen, for nederlag for venstresiden er altfor utbredt. Det kan ikke være slik at venstresiden samtidig overalt er blitt ledet av dårlige politikere.

Bermans andre faktor er det økonomiske systemets natur etter andre verdenskrig, med stor fagorganiserte arbeidsstyrker, industrisektorer, regulerte økonomier og økonomiske sikkerhetsnett. Denne sosiale markedsøkonomien − utbredt selv i USA − ble hovedsakelig skapt av venstresiden (høyresiden ble med på sosiale reformer og helsereformer, men bare motvillig og når de var der). Derfor, argumenterer Berman, når hele dette systemet blir utfordret av globalisering og informasjonsteknologi, og deretter slår sprekker på grunn av finanskrisen i andre halvdel av 2000-tallet, var det venstresiden som hadde mest å tape når det gjaldt å komme med politiske svar (i USA kunne høyresiden i det minste − uoppriktig og til dels ulogisk − hevde at dersom helt frie markeder hadde vært på plass, ville krisen ikke ha oppstått).

Etter min oppfatning skadet venstresiden seg selv ytterligere ved å vende seg mot hverandre, der mange hevdet at de aldri burde ha tatt til seg frie markeder i det hele tatt. Det er verdt å merke seg at de såkalte ny-liberale − frihandelsforkjempere som Bill Clinton, Tony Blair og Gerhard Schröder − faktisk vant valg etter valg, og at deres etterfølgere lenger til venstre har tapt valg eter valg.

Les også

Gunnar Grendstad: «Det demokratiske partiet har forlatt sine kjernevelgere»

3. Helt andre «verdier»

Bermans tredje faktor er mer direkte ideologisk. Og her tror jeg at venstresiden står overfor sin største utfordring. I hele verden har politikk skiftet fra grunnleggende å handle om økonomi til å dreie seg om identitet. Kanskje skyldes det framgangen til middelklassen. Kanskje skyldes det at venstre- og høyresiden ikke skiller seg dramatisk fra hverandre i programmer − i alle fall sammenlignet med for 50 år siden, da mange på venstresiden ønsket å nasjonalisere industrien, og mange på høyresiden ikke ønsket noen sosiale sikkerhetsnett i det hele tatt.

Les også

Gunnar Grendstad: «Økende verdipolarisering i USA, forskjellen mellom partiene er større enn på over hundre år»

Men uansett årsak, i dag blir folk påvirket av saker som dreier seg om rase, religion, etnisitet, kjønn og identitet. Og i disse sakene står venstresiden overfor et dilemma: Den kan ikke feire identitet og mangfold uten å utløse et tilbakeslag for seg selv blant den eldre, hvite befolkningen.

Berman oppsummerte denne utfordringen i en samtale jeg hadde med henne: «Venstresiden har alltid hatt en håpefull visjon om framtiden, en visjon hvor alle blir tilgodesett.» Men når en stor del av befolkningen er fryktsom og pessimistisk − og nostalgisk om en verden som er borte − er det vanskelig å selge håp.

Publisert: