Et forsvar for elitene

GJESTEKOMMENTAR: Verdens økonomiske forum i Davos førte i år mer enn vanlig til en runde av elitekritikk. Den er nå blitt en politisk trend på både høyre- og venstresiden.

Publisert: Publisert:

Sammenlignet med for eksempel 1980-, 1980-tallet eller enda tidligere, hvem styrte verden bedre enn dagens politikere og næringslivstopper? Foto: Markus Schreiber, AP/NTB Scanpix

  1. Leserne mener
Denne artikkelen er over ett år gammel

I USA står på den ene siden president Trump og tv-stasjonen Fox News. De hamrer inn sitt budskap om et establishment som har mistet kontakten med virkeligheten og kjørt systemet i grøfta. På den andre siden erklærer den ytre venstresiden at det var millionærer og milliardærer som, ifølge en forfatters ord, «ødela den moderne verden».

Bak denne kritikken fra to sider ligger et dystert syn på dagens moderne liv – sett på som en dysfunksjonell verdensorden som skaper stillestående lønninger, økt utrygghet og miljøskader. Men er dette bildet faktisk sant? Går det så dårlig at vi nå må få tilbake giljotinene?

Enorme framskritt

På det enkleste og viktigste området, inntekt, er virkeligheten faktisk forbløffende framgang. Siden 1990 har mer enn én milliard mennesker kommet ut av ekstrem fattigdom. Andelen mennesker på Jorden i slike vanskelige forhold har falt fra 36 til 10 prosent, lavest i historien. Dette er, bemerker president Jim Yong Kim i Verdensbanken, «en av de største prestasjonene i vår tid». I globalt perspektiv har ulikheten falt dramatisk.

Og alt dette har hovedsakelig skjedd fordi land – fra Kina til India og Etiopia – har vedtatt mer markedsvennlig politikk, og fordi vestlige land har hjulpet dem med adgang til markeder, humanitær bistand og ved å ettergi gjeld. Med andre ord, av politikk som er blitt støttet av de så sterkt kritiserte elitene.

Se på hvilket som helst mål i et globalt perspektiv, og tallene er svimlende. Barnedødeligheten er gått ned med 58 prosent siden 1990. Underernæring har falt med 41 prosent, og tallet på kvinner som dør i samband med fødsler, har falt med 43 prosent i samme periode.

Jeg kjenner godt svaret mange vil ha til slik statistikk. Tallene gjelder for hele verden, ikke for USA og Vesten. Ting kan ha blitt bedre for kineserne, men ikke for borgerne i rike land. Denne følelsen av «urettferdighet» har uten tvil fyrt opp under Trumps America First-agenda og mye av høyresidens sinne mot det internasjonale systemet. (Mer forvirrende har venstresiden, som tradisjonelt er opptatt av de fattigste av de fattige, blitt kritisk til en prosess som har forbedret livet til minst en milliard av verdens fattigste mennesker.)

Sjekk med tidligere tider

Når man kritiserer den nåværende situasjonen, er det lett å se tilbake på en eller annen nostalgisk gammel orden på sakene, den moderne verden før dagens eliter «ødela» den. Men når var egentlig den gullalderen? På 1950-tallet, da raselovene regjerte i USA og kvinner knapt kunne arbeide som annet enn syersker og sekretærer? Eller 1980-årene, da to tredeler av verdens stagnerte under statssosialisme, undertrykkelse og isolasjon? Hvilken gruppe av eliter – konger, kommissærer, mandariner – styrte verden bedre enn dagens sammensurium av politikere og næringslivstopper?

Selv i Vesten er det lett å ta den forbløffende framgangen for gitt. Vi lever lenger, luften og vannet er renere, kriminaliteten har falt sterkt, informasjon og kommunikasjon er i praksis gratis. Økonomisk har det også vært vekst, – men, og det er viktigst her, den er ikke blitt delt likt.

Det har likevel vært monumentale forbedringer i muligheter for store segmenter av befolkningen som var utestengt og trykket ned. I USA er gapet mellom svarte og hvite ungdomsskoler nærmest borte. Fattigdomsgapet mellom svarte og hvite har sunket (men er fortsatt urovekkende høyt). Antall spansktalende i høyere utdanning har steget kraftig. Lønnsgapet mellom menn og kvinner er blitt mindre. Antall kvinnelige toppsjefer i Fortune 500-selskaper er økt fra én til 24 de siste 20 årene. Antall kvinnelige medlemmer i nasjonalforsamlinger i OECD-landene er nesten doblet i samme periode. Ingen land tillot homofile ekteskap for to tiår siden, men mer enn 20 land gjør det i dag. På alle disse områdene gjenstår det ennå mye å gjøre, men på hvert og ett av dem har det vært slående framgang.

Når andre løfter seg

Jeg erkjenner at viktige segmenter av arbeiderklassen i Vesten er under et stort press, og at de ofte føler seg oversett og forlatt av denne framgangen. Vi må finne måter å gi dem større økonomisk støtte og moralsk verdighet på. Men omfattende forskning viser at noe av deres ubehag kommer av at de ser andre grupper bevege seg oppover i en verden der de tidligere hadde en komfortabel status.

Etter 400 år med slaveri, raseskille og diskriminering i USA har svarte beveget seg oppover. Etter i tusener av år å ha blitt behandlet som strukturelt underordnede, er kvinner i ferd med å oppnå likestilling. Etter å ha ble betraktet som kriminelle eller avvikere, kan homofile leve og elske fritt i mange land. At disse endringene kan medføre ubehag for noen, er ingen grunn til å stoppe opp, eller til å glemme at de representerer dyp og varig menneskelig framgang som vi burde feire.

Les også

Harald Birkevold: «Selvsagt finnes det norske eliter, og selvsagt må vi kunne snakke om dette»

Les også

Harald Birkevold: «Først pisser vi på dem, og så klager vi på at de lukter vondt. Slik graver elitene sin egen grav»


Les også

Oxfam: Økonomisk ulikhet i verden er helt ute av kontroll

Les også

Toppledere mener klimaendringene utgjør størst risiko

Les også

Ufrivillige hotellgjester betalte 900 milliarder kroner for friheten


Publisert: