Selvsagt finnes det norske eliter, og selvsagt må vi kunne snakke om dette

Kommentar: Samfunnet kan ikke la høyrepopulistene stjele verktøyene vi har for å forstå makt og avmakt. Derfor må selvsagt også venstresida kunne snakke om eliter og folk flest.

Publisert: Publisert:

Karl Marx skal ha sin del av skylda for noen fæle regimer, men han laget et av de beste verktøyene som finnes for å forstå makt og eliter. Foto: Scanpix, arkiv

  • Harald Birkevold
    Kommentator
iconDenne artikkelen er over ett år gammel

Avisa Klassekampen har et navn som minner oss om hvorfor den avisa finnes. Dette marxistiske begrepet betyr ganske enkelt at de ulike klassene i samfunnet, nærmere bestemt dem som eier kapitalen og dem som er avhengige av å leve av arbeidskraften sin, har ulike interesser. Disse interessemotsetningene fører til kamp, for eksempel om nivået på lønninger. Eller om hvem som skal ha makta over produksjonsmidlene, som det het en gang.

Den franske sosiologen Pierre Bourdieus analyser av ulike former for kapital, sammen med marxismens materialisme, har for meg vært helt sentrale verktøy for å tolke og forstå hva som skjer i samfunnet rundt meg og i verden for øvrig. Marxistisk analyse er et bedre verktøy for å forstå makt enn det er en god ideologi for å ta makt.

Les også:

Les også

Nettavisen tok til vettet og stenger for hat og hets – som er jobben redaktører skal gjøre

Knappe ressurser

Med det utgangspunktet er det for eksempel innlysende at mennesker som har mye penger vil være tilbøyelige til å skape partier og politikere som går inn for å la dem beholde mest mulig av denne kapitalen. Tilsvarende vil mennesker med høy kulturell kapital, for eksempel akademikere, være tilbøyelige til å støtte politikk som hegner om den kulturelle kapitalen. Og dem som har lite kapital, vil støtte politikk eller politikere som lover dem mer.

Politikk, lærte vi på skolen, er administrasjon av knappe ressurser, altså fordeling. Hvis A får mye, får B mindre. Enten det er snakk om penger, innflytelse eller anseelse er det snakk om knappe ressurser. Selger A blir årets selger. Det betyr at kollegene hans ikke blir det. Det er også innlysende at noen grupper har lettere for å få systematisk gjennomslag i denne kampen om knappe ressurser enn andre. Disse gruppene har makt. Kall dem gjerne eliter.

Merkelig kritikk

Da Klassekampen nylig lanserte en artikkelserie som bringer nyheter fra forskning på de norske elitene, må jeg innrømme at jeg ble overrasket over den harde kritikken som kom mot denne viktige og interessante journalistikken. For det var ikke representanter for det økonomiske toppsjiktet som protesterte kraftigst mot at Klassekampen interesserer seg for maktforholda i samfunnet. Nei, de som hylte høyest var folk som bekymrer seg over at kritikk av elitene i samfunnet er det samme som å gå høyrepopulistenes ærend.

Helt overfladisk er dette - så vidt - til å forstå. Når denne verdens Listhauger og Trumper driver valgkamp, er kampen mot "eliten" en sentral del av vokabularet deres. Høyrepopulismen handler om å sette opp en motsetning mellom interessene til "folk flest" og "eliten", og påstå at det finnes enkle løsninger. Venstrepopulismen, som også finnes men i mindre omfang, bruker en like overforenklet retorikk.

Les også:

Les også

«Bullshit-jobber»: Med bredt fokus på prosess

To tanker i hodet

Når Senterpartiets leder, Trygve Slagsvold Vedum, snakker om Oslo-elitens manglende forståelse for folk på bygda, ler pratmakerne overbærende i studio på Marienlyst, men mange i utkantene nikker gjenkjennende til det han sier.

Kritikerne av Klassekampens eliteprosjekt vil typisk si at alt maset om eliter i Norge tilslører det gledelige faktum at Norge er et av landene i verden med minst forskjeller mellom folk, med høy grad av tillit mellom borgerne og mellom borgerne og myndighetene, med lite korrupsjon, en sterk velferdsstat og gode rettigheter for kvinner og minoriteter. Jeg er uenig i det. Det går faktisk an å ha to tanker i hodet samtidig.

Vanlige milliardærer

Når Olav Thon eier 5 millioner kvadratmeter eiendom, men insisterer på at han er en helt vanlig mann, er det en minst like stor tilsløring. Når Stein Erik Hagen, mangemilliardær på grunn av den usunne situasjonen i dagligvarehandelen, påstår at han ikke tilhører noen elite og klager over at de rikeste blir mobbet, er det en minst like stor tilsløring. Når superkapitalisten Kjell Inge Røkke omtaler seg selv som en enkel fisker fra Mørekanten, er det en minst like stor tilsløring.

En rask opptelling jeg gjorde for rundt 10 år siden viste at de 28 rikeste rogalendingene hadde like mye formue som resten av fylkets innbyggere til sammen. En tilsvarende opptelling i dag ville garantert vist at denne tendensen har forsterket seg. Det er rett og slett mye mer lønnsomt å være kapitalist enn lønnsmottaker, og gapet mellom de to gruppene øker. Statsminister Erna Solbergs absurde juleformulering om at flere av dem som i dag henger etter i økonomisk velstand, burde bli eiere av eiendom og aksjer, tyder på at hun er klar over dette, og at hun antar at slik vil det fortsette.

Populismens perversjon

Dette gapet mellom kapital og arbeid bør bekymre alle som er opptatt av å hegne om den spesielle norske modellen som har gjort Norge til et kapitalistisk land med et sterkt sosialt sikkerhetsnett. Det bør også bekymre at så mange nordmenn med tilgang til internett benytter denne tilgangen til å erklære fullstendig mistillit til demokratiet og politikerne. Det er selvsagt nitrist at statsministeren ifølge så mange er en landssviker, eller at så mange mener at våre folkevalgte er korrupte, i strid med alle dokumenterbare fakta.

Det vil være en tragedie om populismens pervertering av klasseperspektivet skal frata oss et viktig verktøy for å forstå og analysere motsetningene i samfunnet. De materielle forholdene, kampen om knappe ressurser, politiske partier som interesseorganisasjoner for bestemte grupper i samfunnet. Vi må fortsette å snakke om eliter og folk flest, men på en måte som viser at enkle løsninger sjelden fungerer på komplekse forhold, noe denne verdens Listhauger og Trumper demonstrerer hver eneste dag.

Publisert:

Kommentator Harald Birkevold

  1. Her blir det liv, Raj(a) Raj(a)!

  2. Bygdedyret har våknet fra vinterdvalen. Nå er det på tide å få det til å gå og legge seg igjen

  3. Etablerte medier kappes om å gi disse kyniske selgerne oppmerksomhet

  4. Ja, dyr vil lide

  5. Rogfast er utsatt på ubestemt tid, og takk for det

  6. Det er jammen ikke lett å slåss mot «eliten» når den omfatter ledelsen i ditt eget parti

Les også

  1. Først pisser vi på dem, og så klager vi på at de lukter vondt. Slik graver elitene sin egen grav

  1. Kommentator Harald Birkevold
  2. Politikk
  3. Populisme
  4. Forskning og vitenskap