Religion som hoved­forklaring

GJESTEKOMMENTAR: Legger vi for stor vekt på religion som kulturskapende og identitetsdannende faktor? Og bidrar skolen til dette?

De fem såkalte «verdensreligionene» er borte som begrep i den nye læreplanen for KRLE-faget. Nå handler det mer om religion som mangfoldig fenomen.
  • Jørg Arne Jørgensen
    Jørg Arne Jørgensen
    Universitetslektor og religionshistoriker
Publisert: Publisert:

I det siste har jeg tenkt over en litt merkelig endring. Da jeg var ung på åttitallet, omtalte vi alltid innvandrergrupper etter hvilket land de kom fra. Tyrkere, vietnamesere, pakistanere og så videre. Vi var ikke interessert i hvilken religion de tilhørte, – ja, vi visste det knapt. Men i løpet av livet mitt har dette endret seg betraktelig. Nå er religiøs bakgrunn det sentrale. «Muslimer» er blitt en sekkebetegnelse på mennesker fra vidt forskjellige land, fra Marokko til Indonesia.

Også pressen endret måten å omtale innvandrergrupper på, fra landbakgrunn til religion, som Cora Alexa Døving og Siv Ellen Kraft skriver i boken «Religion i pressen» (2013). Og det er generelt blitt mye mer dekning av religion.

For stor vekt

Dette fikk meg til å tenke på noe min gamle veileder og indolog, professor Knut A. Jacobsen, skrev for mange år siden. I artikkelen «Religiøs identitet», i BT 30. mai 2006, hevdet han at religion hadde fått for stor vekt som forklaringsmodell i vårt flerkulturelle samfunn. Hele land og sivilisasjoner identifiseres med religion, som ofte blir hovedforklaringen på kulturelle og samfunnsmessige ulikheter og konflikter. Det lyder kanskje litt rart at en religionsprofessor skulle mane til forsiktighet om at vi legger for mye vekt på religion, men han hadde et poeng – og det har ikke blitt mindre viktig siden.

Verden over griper man til religionen som identitetsskapende faktor. Islamismen er levende ideologi. I India sitter nå det hindunasjonalistiske partiet BJP i sin andre regjeringsperiode. Trump var ikke fremmed for å lefle med kristendommen, og i land som Russland, Ungarn og Polen har konservativ kristendom blitt en maktfaktor. Her til lands har begrepet «den kristne kulturarv» blitt et buzz-ord i de siste par tiårene. Et eksempel på denne trenden er Frp, som har gått fra å være et parti med marginal interesse for religion til å snakke stadig høyere om den kristne kulturarv.

KRLE kan forsterke tendensen

Religionsfaget i skolen har vært en viktig kamparena for spørsmål omkring religion, kultur og identitet. Et hovedspørsmål har vært i hvor stor grad faget skal bidra til å styrke den kristne kulturarven. K-er har kommet og gått – fra KRL til RLE til dagens KRLE, hvor halvparten skal dreie seg om kristendom. Sosiolog Lars Laird Iversen er blant dem som har vært kritisk til fagets implisitte sammensausing av norskhet og kristendom. Og professor Torkel Brekke, professor i kulturelt og religiøst mangfold, hevder at faget står i en umulig spagat når det både skal styrke kristen kulturarv og skape respekt for mangfold.

Da KRL-faget ble til i 1997, var det på bakgrunn av at Norge var blitt mer flerkulturelt. Faget fikk på mange måter et slags integreringsoppdrag i fanget. Et rent kristendomsfag ble erstattet av et fag der elevene skulle lære om alle religioner og livssyn, og det å få respekt for hverandres tro sto sentralt. En god tanke, men ikke helt uproblematisk. For et slikt fag kan fort bidra til å forsterke samfunnets søkelys på religiøs identitet.

Vi må få fram den enorme variasjonen, endringen og «flyten» som kjennetegner levende religion.

Fra verdensreligioner til mangfold

Omtrent som de fem faste medlemmene i FNs sikkerhetsråd, har religionsfaget i skolen fram til nå sikret fem religioner en særegen status som «verdensreligioner» og gitt dem en større rolle i faget. Det er ikke gitt hvilke religioner, om noen, som skulle fortjene en slik status. Og det er ikke uproblematisk at andre religioner og religiøsitet dermed har blitt mer marginalisert i faget.

Dessuten har faget hatt en tendens til legge fram religioner som «rene» størrelser, der hver religion identifiseres med bestemte land. Dette skyldes naturligvis at en viss forenkling er nødvendig når man underviser barn og unge og religionene må legges fram som noenlunde håndterlige størrelser. Men målet må være at man også får fram den enorme variasjonen, endringen og «flyten» som kjennetegner levende religion.

Den ferske læreplanen som nå rulles ut, tar dette på alvor. Begrepet «verdensreligioner» er ute, og det er mindre vekt på å lære om de ulike religionene som faste og enhetlige størrelser. Elevene skal lære mer om religion som mangfoldig fenomen, på «individ-, gruppe- og tradisjonsnivå», som det heter. Men det viktigste er kanskje at fagets eksistensielle dimensjon er styrket. Tradisjonell kunnskap om (verdens)religionene er nedtonet, nå er det større vekt på at elevene selv skal utforske etiske og eksistensielle spørsmål.

Mitt poeng er på ingen måte at religion er uviktig for identitet og kultur. Men det er bare én av mange faktorer. Og selv om mange aktivt bruker religion til å bygge identitet, trenger ikke samfunnet nødvendigvis nøre oppunder dette. Vi kan alle tenke over i hvor stor grad vi sementerer religion som den viktigste faktoren i et menneskes identitet.

Les også

  1. Viser hvor problematisk statsstøtte er

  2. Pris til lokale lære­bok­forfattere

Publisert:
  1. Religion
  2. Skole
  3. Gjestekommentar
  4. Jørg Arne Jørgensen

Mest lest akkurat nå

  1. Når det blir farlig å gå på jobb

  2. Dette sa Gunnarsson som fikk Brekalo til å koke over

  3. Mange prøver seg, men få klarer å synge julen inn like godt

  4. David Brekalo: – Jeg gjorde en feil og vil beklage til alle

  5. Mann tatt for ruskjøring med barn i bilen

  6. Derfor sliter barn med å avslutte spill. Ny kunnskap kan hjelpe foreldre