Kan du høre det? Det er lyden av et nytt jernteppe

KOMMENTAR: Russlands president Putin har redusert sitt styre til en internasjonal paria.

Ukrainske flyktninger går av toget i Lviv, vest i landet, mandag kveld.
  • Michael Jarlner
    Michael Jarlner
    Aftenbladet/Politiken
Publisert: Publisert:
iconKommentar
Dette er en kommentar. Kommentarer skrives av Aftenbladets kommentatorer, redaktører og gjestekommentatorer, og gir uttrykk for deres egne meninger og analyser.

Den ukrainsk presidenten Volodymyr Zelenskyj hørte mer enn bare lyden av bomber og missiler, da Russland startet invasjonen av Ukraina. Han hørte noe mer. Han hørte også et mer vidtrekkende perspektiv. Lyden av en ny inndeling av verden, et nytt jernteppe.

Som han selv formulerte det: «Det vi har hørt i dag er ikke bare eksploderende missiler, skyting, droner og jagerfly. Det er lyden av et nytt jernteppe som senker seg, og stenger Russland ute fra den siviliserte verden.»

Vi kjenner nesten time for time hvordan det russiske grepet rundt den ukrainske hovedstaden Kyiv blir strammet til et kvelertak. Alt mens landets nest største by, millionbyen Kharkiv, er under kraftig russisk beskytning.

Vår tids Guernica

Markedsplassen i Groznyj 15. februar 2000.

Den østlige, ukrainske byen slutter seg til en voksende rekke av storbyer som Vladimir Putin har møtt med nådeløse militære angrep. På 1990-tallet var han som russisk statsminister fanebærer for bombingen av den tsjetsjenske hovedstaden Groznyj. «Vår tids Guernica», ble denne ustraffede krigsforbrytelsen omtalt som. Hensikten var å banke den russiske opprørsrepublikken på plass, og sette inn en brutal marionettregjering, som den dag i dag terroriserer republikkens innbyggere.

I 2016 ble president Putin og hans militærmaskin anklaget for krigsforbrytelser i den syriske byen Aleppo, etter at russiske og syriske fly bombet byen i en måned. Målet var å gjenskape Russland som en Midtøstens supermakt, og sikre det brutale Assad-regimet at det kan fortsette å terrorisere sitt eget folk.

Og nå, med voldelige angrep på den øst-ukrainske byen Kharkiv og styrkenes marsj rundt Kyiv, aner man opptakten til nok et nådeløst angrep på en storby og dens innbyggere.

President og paria

Grozny, Aleppo, Kharkiv… – jeg kan nevne flere. Vladimir Putins støtte til den hviterussiske diktatoren Alexander Lukasjenkos voldsregime. Drapene på politiske motstandere i inn- og utland. Cyberangrepene mot Vesten. Putin-regimet fremstår i økende grad som en internasjonal paria.

Etter angrepet på Ukraina er Russland ekskludert fra store deler av verdensøkonomien. Valutareservene til den russiske sentralbanken i utlandet er blitt frosset i stor skala og det samme er innskuddene til russiske oligarker til og med på sveitsiske bankkontoer. I et «Zeitenwende» – et oppgjør med fortiden – har Tyskland forlatt fortidens pasifisme og åpnet for våpeneksport til Ukraina, landet har annonsert høyere forsvarsutgifter og har satt hele Nord Stream 2-gassprosjektet på vent.

Et jernteppe har senket seg. Og på baksiden stuper den russiske rubelen, mens dagligvareprisene skyter i været. De vanlige russerne må betale for sine herskeres maktdrømmer. Kan det ende med Putins egen undergang?

For hver despot kommer dette dilemmaet: Med absolutt makt følger også absolutt ansvar for feil. Og akkurat nå bryter Vladimir Putin den forrige sosiale kontrakten med russerne: Som betaling for den politiske friheten deres har han vært i stand til å gi dem større økonomisk frihet, takket være enorme olje- og gassinntekter. Men nå stiger prisene, rentene har mer enn doblet seg og rubelen har stupt.

Med russlandekspert Flemming Splidsboels ord, låste Vladimir Putin russerne ut av 1990-tallet og datidens politiske og økonomiske kaos. Men nå lukker han dem inne igjen. Jernteppet senkes. Kontrakten er brutt.

Les også

Dette er Putins oligark-elite

Putins indre krets

Uroen ulmer. Til tross for økt sensur av russiske medier og trusler om fengsling, har det vært mange demonstrasjoner i Russland mot angrepet på Ukraina. Over 13.000 personer skal være arrestert. På den annen side bor det også 140 millioner mennesker i landet, og som den amerikanske Harvard-professoren og Russland-spesialisten Alexandra M. Vacroux påpeker i Harvard Gazette: «Autoritære regimer faller generelt ikke som et resultat av folkelige opprør, men gjennom en fragmentering av eliten.»

De første sprekkene har vi sett med de to milliardærene Mikhail Fridman og Oleg Deripaskas oppfordring om å stoppe krigen i Ukraina. Men Russlands oligarker har mistet innflytelse etter at Putin kom til makten. Hans nærmeste indre krets holder sammen, og dyrker samme postsovjetiske tankesett.

Den kanskje mektigste av dem er lederen av Russlands sikkerhetsråd, Nikolaj Patrusjov. I likhet med Vladimir Putin nærer han dyp mistillit til Vesten og har for eksempel sagt at USA foretrekker en verden helt uten Russland.

En annen er Aleksandr Bortnikov, som er ansvarlig for Russlands indre sikkerhet. Det er han som de siste årene har forfulgt og sendt tusenvis av opposisjonelle i fengsel, og som også tenkte ut det mislykkede giftdrapsforsøket på den nå fengslede opposisjonslederen, Aleksej Navalnyj.

En tredje er forsvarsminister Sergej Shoigu, som i tillegg til å være presidentens jaktvenn, har stått bak annekteringen av den ukrainske Krim-halvøya i 2014, og den russiske intervensjonen i Syria fra 2015.

Flere kunne nevnes, men dette tegner et bilde av den innerste makteliten. Deres automatiske reaksjon er ikke å gi etter, men å bite fra seg hvis de er under press. De spiller tungt på frykten for egen uforutsigbarhet og har mer enn én gang overrasket vestlige eksperter: Intervensjonen i Syria. Annekteringen av Krim. Invasjonen i Ukraina.

Les også

Folkeretten et blind­spor overfor det russiske imperiet – kun makt virker

En anekdote

Det er også derfor Vladimir Putin har satt militærstyrker med adgang til atomvåpen i alarmberedskap. Vestens befolkninger og regjeringer skal vite at deres støtte til Russlands motstandere har en pris: Deres egen sikkerhet.

All fornuft tilsier at det ikke er tilfellet. Men igjen, er vi blitt overrasket før? Omtalte Alexandra M. Vacroux forteller i Harvard Gazette en anekdote om en pensjonert amerikansk general som under et møte i Moskva med en russisk militærperson ble spurt hvordan amerikanske militærfolk så på sine atomvåpen.

«Vel, vi tenker nærmest overhodet ikke på dem», svarte amerikaneren, hvoretter den russiske militærpersonen svarte: «Det er interessant, for vi tenker på dem hver dag.»

Dette er en del av nervespillet som skal true Vesten til taushet. Men også trusler som gnager på tilliten og håpet som oppsto etter den kalde krigens opphør. Man kan høre det på lyden av jernteppet.

Publisert: