Storbritannia slår sprekker

KOMMENTAR: Boris Johnsons lederskap polariserer britene. Statsministerens engelske nasjonalisme truer med å gjøre Storbritannia til et Stor-England. Torsdag er det regionalvalg i Skottland, Wales og Nord-Irland.

Den satt! Boris Johnson har seg et glass lokal whisky i den skotske byen Elgin.
  • Arild I. Olsson
    Arild I. Olsson
    Journalist
Publisert: Publisert:

Da dronning Elizabeth II ble født i 1926, regjerte hennes bestefar, kong George V, over et verdensomspennende imperium. Faktisk ble faren hennes, kong George VI, den siste som kunne smykke seg med tittelen Keiser av India. I dag er det bare smuler igjen av det britiske imperiet, faktisk truer Det forente kongeriket med å gå i indre oppløsning, og det er Storbritannias forhold til omverdenen som setter fyr på interne motsetninger i dronning Elizabeths rike.

I studien «Union at the Crossroads», av statsviterne Michael Kenny, Philip Rycroft og Jack Sheldon ved Cambridge-universitetet, heter det at Brexit-valget i 2016 har ført til en «konstitusjonell eksplosjon» som har skapt kraftfulle argumenter for skotsk uavhengighet og irsk samling.

Brexit skulle være et politisk prosjekt som gjenreiste Storbritannia. Som trakk London ut av Brussels skygge og gjorde Britannia stort igjen. Men under ledelse av statsminister Boris Johnson er Storbritannia i ferd med å skrumpe. Det ligner mer og mer et slags Stor-England, noe som ikke faller i smak i verken Skottland, Wales eller Nord-Irland.

Det irske problemet

Boris Johnson har dratt en grense mellom Storbritannia og Nord-Irland i Irskesjøen, for å unngå en «hard grense» mellom Den irske republikken og Nord-Irland. Dermed er Nord-Irland, som fyller 100 år i disse dager – uten at det er noe å feire – for mange praktiske formål hektet av Storbritannia. De seks nordligste grevskapene på den grønne øya er i praksis fortsatt en del av den europeiske tollunionen og av fellesmarkedet, men altså ikke en del av Den irske republikken.

De britiske unionistene i Nord-Irland har gitt tydelig beskjed om at de er skuffet over hvordan Boris Johnson har latt dem seile sin egen sjø, for at London og Brussel skulle komme i havn med en brexit-avtale. Det skaper bølger.

Det skotske problemet

I Skottland er problemstillingen en annen. Et flertall av de skotske velgerne gikk imot brexit, i motsetning til velgerne sør for The Borderlands. Og når det skotske parlamentet ytrer at en ny folkeavstemning om Skottlands tilhørighet til Storbritannia står på timeplanen, vinner det i hvert fall ikke gehør hos den britiske statsministeren: Boris Johnson avviser at skottene skal få holde en ny folkeavstemning, ifølge BBC.

Statsministerens manglende evne til å høre på andre kan i verste fall komme til å dra opp harde grenser tvers over Albion, som de gamle kelterne kalte den store øya med de hvite klippene. Brexit har styrket både den skotske og den walisiske uavhengighetsbevegelsen, og i Nord-Irland bobler gammelt trøbbel til overflaten igjen, mye takket være Londons imponerende mangel på politisk gehør.

Det engelske problemet

Arrogansen til de konservative engelskmennene fra samfunnets bedrestilte klasser svekker kongerikets samhold og rister nasjonen i grunnvollene. De eneste som ikke ser dette, er de selv. Eller som den britiske forfatteren Musa Okwonga så treffende har formulert det: «Skamløsheten er den engelske overklassens superkraft.»

Brexit var aldri noe annet enn et engelsk prosjekt. Hele ideen bygger på en engelsk nasjonalisme som først og fremst Det konservative partiet står som eksponent for i dag, og som vinner gjenklang både i arbeiderklassen og blant mer privilegerte engelskmenn. Toryene står nemlig for tiden sterkt nok i egenmektige England til at partiet kan regjere uten støtte fra Nord-Irland, Wales eller Skottland.

Problemet med Boris Johnsons lederskap over de britiske regionene er at statsministeren overser Skottlands, Nord-Irlands og Wales’ parlamenter på en måte forgjengerne hans aldri har vært i nærheten av. Samhandlingen mellom styresmaktene i London og de regionale styresmaktene har faktisk aldri vært lavere enn nå, ifølge studien «Union at the Crossroads», og da BBC spurte Boris Johnson hva han mener om det skotske parlamentet, ga han dette til svar: – Det er en katastrofe.

Slik bidrar Boris Johnson og hans regjering til å undergrave det regionale selvstyret i Storbritannia. Slik svekker de ufrivillig den britiske unionen.

Dronning Elizabeth II har gjennom sin tid på tronen understreket viktigheten av det britiske mangfoldet. Hun har latt skotter være skotter og walisere være walisere. Hun har faktisk oppmuntret dem til å dyrke sine mer eller mindre sjarmerende særegenheter.

Mye må nok gå galt for at Storbritannia skal gå i oppløsning i dronning Elizabeths tid, men faresignalene er der. Torsdag går skotter, walisere og nord-irer til urnene i et regionalvalg som kan komme til å sende sterke advarsler til London.

Boris Johnson, som for tiden er opptatt med å innføre strengere straffer for hundetyver, vil antakelig bry seg katten.

Skamløsheten er den engelske overklassens superkraft.
Publisert:

Kommentator Arild I. Olsson

  1. Er det grunn til å tro at en tilbake­trekning fra Afghanistan under Trump ville vært anner­ledes?

  2. Kabul er Joe Bidens Saigon

  3. Det har gått for langt

  4. Israels nye statsminister ligger til høyre for Netanyahu, men skal styre ved hjelp av sosialister og palestinere

  5. – Kom tilbake Donald, alt er tilgitt!

  6. Storbritannia slår sprekker

  1. Kommentator Arild I. Olsson
  2. Brexit
  3. Nord-Irland
  4. Boris Johnson
  5. Storbritannia