Akk ja, det er harde tider; mer av «amerikanske tilstander» til Norge?

KOMMENTAR: Amerikanerne har fått det dårligere. Forventet levealder i USA er nå synkende, mens vi nordmenn blir friskere og lever lenger. Den negative trenden kan vel ikke ramme oss?

Publisert:
Arild I. Olsson
Journalist

En mann kikker i en bossdunk i New York. Foto: EDUARDO MUNOZ, Reuters/NTB scanpix

Det er hvite amerikanere med kort eller ingen utdannelse som trekker statistikken ned. Hvite med høy utdannelse, samt svarte og latinamerikanere, blir fortsatt friskere og eldre for hvert år som går, men ikke nok til at det gir utslag på statistikken.

Her i Norge forteller forskerne oss at dagens 60-åringer er like friske og spreke som foreldrene deres var da de var 40 år. Forskning og medisin på høyt nivå, stabil økonomi og gode arbeidsforhold er med og skaper grunnlaget for at det er slik. Og sannelig, slik var det for mange i USA også. I hvert fall på 1950, -60 og -70-tallet.

Større ulikheter

Princeton-professor Anne Case og hennes kollega Angus Deaton, som er vinner av Nobels minnepris i økonomi, har forsket på økonomiske ulikheter, velferd og helse. Utover å fastslå at det er bedre å være frisk og rik enn syk og fattig, peker de på en rekke faktorer som burde fått alarmen til å gå for lenge siden på andre siden av Atlanteren. Men pass på. Faresignalene begynner å komme her også.

Alarm: De økonomiske ulikhetene øker. I Norge har vi vært inne i en negativ utvikling siden 1980-tallet. I USA er utviklingen lik vår, men mer radikal.

Statistisk forventet levealder har sunket i USA de siste fire årene, påviser US Centers for Disease Control and Prevention, men det er bare én gruppe innbyggere som bidrar til å dra statistikken ned – nemlig amerikanere med 12 års skolegang, eller kortere.

Case og Deaton kaller fenomenet «deaths of despair». Kort oppsummert er dette tidlig død som først og fremst rammer middelaldrende, hvite menn som har lav eller ingen utdannelse og som i svært stor grad er ugift eller skilt. De er til overs. Denne gruppen er overrepresentert når det kommer til både korte og lange selvmord, altså plutselige selvmord, eller død på grunn av medisin- og rusmiddelbruk.

Les også

LES OGSÅ: Hjelperen ble morderen

Dette er en gruppe som kommer til kort både på arbeidsmarkedet og kjønnsmarkedet. Livene deres preges siden 1980-tallet av en økende grad av kortvarige arbeidsforhold og kortvarige partnerskap – om noen. De har dårlig økonomi og mangler nødvendige helseforsikringer.

I studien kan Case og Deaton fortelle oss at det i 1950 bare var 5 prosent av 35-år gamle menn i USA som sto utenfor arbeidsmarkedet. For dem som ble født i 1980, er tallet steget til 17 prosent. Ekteskap følger nøyaktig samme mønster. Færre gifter seg, og blant dem som gifter seg, er det flere som blir skilt.

Den statistiske risikoen for tidlig død er økende, ifølge Case og Deanton. Førtiåringer som ble født i 1955, hadde lavere dødelighet enn førtiåringer som ble født i 1960, og for hver årgang blir tallene styggere.

Hva med oss?

Dereguleringer

Dereguleringer av arbeids- og helsemarkedet kan utgjøre en trussel mot folkehelsen, men vi er fortsatt milevis foran amerikanerne når det kommer til helse for alle. Skilsmisser er en mindre trussel hos oss. I de skandinaviske landene har vi riktignok høyere skilsmissestatistikk enn amerikanerne holder seg med, men vi har også mer stabile samboerforhold enn i USA, der samboerskap sjelden varer lenger enn fem år.

I tillegg har vi en abortpolitikk som – for å skrive det rett ut – gir oss en del færre unødvendige fødsler. Som følge av en restriktiv abortpolitikk fødes uønskede amerikanere inn i fattigdom og elendighet på løpende bånd, uten håp om å kunne reise seg.

Den sosiale mobiliteten i USA er nå rekordlav. Det er faktisk slik at dersom du har et brennende ønske om å oppfylle «the american dream», vil du ha mye større mulighet til å gjøre det i Norge enn i USA. Her spiller også vår utdanning-for-alle-politikk en rolle.

Blant neste års kandidater til presidentkandidaturet i USA er det først og fremst Bernie Sanders og Elizabeth Warren som står for en politikk som uttalt vil søke og løse disse problemene. Det ironiske er at dem som synes minst interessert i deres politikk, er nettopp hvite menn med lav utdannelse. Denne gruppen synes å klamre seg til en politikk som fortsatt har en naiv tiltro til at deres eget hjemland er verdens beste, og at enhver er sin egen lykkes smed.

Det er bare å si sorry, brødre, livet og verden er blitt mer avansert enn som så.

Publisert: