Hvor ble det av naturvernet?

GJESTEKOMMENTAR: Den omdiskuterte Michael Moore-produserte filmen «Planet of Humans» reiser høyst reelle problemstillinger.

Publisert: Publisert:

Stadlandet i Nordfjord – eller Vestkapp, – et av våre mest ikoniske landskap, skal nå bygges ut med vindkraft – for kun å produsere 1-1,5 prosent av kapasiteten til Sira-Kvina vannkraftverk alene. Foto: John Kråkenes

  • Jørg Arne Jørgensen
    Lektor og religionshistoriker

Nylig lanserte Michael Moore filmen «Planet of Humans» på youtube-kanalen sin til enorm oppmerksomhet, i skrivende stund har den over 8 millioner visninger. Filmen framstiller den storstilte, industrielle satsing på sol- og vindkraft og biomasse som en blindgate.

Filmen har mange svakheter, men vi kan ikke lukke øynene for problemstillingen den reiser. Mange har tenkt at hvis vi klarer å produsere mer fornybar kraft og fase ut fossile brennstoffer, vil vi være på plass. Men når vi nå er i gang med dette, ser vi at det er til dels svært dramatiske og illevarslende problemer med dette også. Kloden har massive utfordringer med artsutryddelse og tap av biomangfold, og den viktigste synderen er vår arealbruk og utplyndring av ressurser. Og den grønne kraftindustrien bare øker dette presset. Det grønne skiftet har i realiteten falt sømløst inn i den globale kapitalismens logikk: Enda mer industrialisering og utarming av naturen, denne gang med grønt stempel.

Svært aktuell

Her i Norge er dette svært aktuelt, siden vi er midt inne i en storstilt industrialisering av naturen med vindkraft. For oss som er opptatt av naturvern, er det dypt urovekkende. Norge har i løpet av hundre år ofret mye natur til vannkraft, til gjengjeld har den gitt oss kanskje verdens beste, mest solide og billigste fornybare kraftsystem. Og da Stoltenberg i sin nyttårstale i 2001 sa at «tiden for de store vannkraftutbygginger er over» og «urørt natur får stadig større verdi», øynet vi håp om at vi var på rett vei.

Men den gang ei. Da Europa begynte å snakke om et grønt skifte, ville vi være med. Det var som at vi hadde glemt at vi allerede hadde tatt vårt grønne skifte, og ikke hadde noen kullkraftverk å erstatte. Likevel inviterte vi vindkraften inn – som på alle måter er en dårligere løsning enn vannkraft. At vannkraftnasjonen Norge skulle satse på vindkraft, blir like dumt som at verdens beste konjakkprodusent skulle begynne med hjemmebrent. Men vi la alt til rette, med store subsidier og fritak fra grunnrenteskatt, og lot den forsyne seg med enorme naturområder for en slikk og ingenting.

Da det gikk opp for folk hva som skjedde, våknet et ekte raseri i folket. Hva annet kunne man vente? Alle tanker om naturvern syntes glemt. Vindkraften står i øyeblikket for den raskeste, mest omfattende og brutale nedbygging av naturområder i landet noensinne. «Raseringen av naturen er sjokkerende og pinlig», skrev en amerikansk innvandrer til Norge i et mye delt innlegg i BT 14. mai.

Norge spesielt

Ja, fornybar kraft er viktig og vil absolutt være et bidrag i den globale kraftmiksen. Men vi gjør klokt i å tenke grundig gjennom avveiingen i forhold til naturtap. Og det er dette som er så spesielt med Norge: Her går vindkraften direkte på bekostning av urørt, inngrepsfri natur. Det må bare må bankes inn: Det er knapt noe land i verden hvor vindkraft er mer ødeleggende enn her. En ting er å bygge i jordbrukslandskap på kontinentet, hvor det finnes veier, infrastruktur og strømnett, der anleggene kan demonteres uten særlige ødeleggelser. Men i Norge må alt bygges fra grunnen av, langt inne i folketomme heier og i vakre kyststrøk, natur full av rødlistede arter. Dessuten er det norske landskapet langt mer sårbart. Vekksprengte knauser, gedigne oppstillingsplasser og tusenvis av kilometer kraftige anleggsveier ødelegger for godt noen av verdens vakreste landskap som har stått siden istiden.

Les også

Motvind vil stoppe vindkraftutbyggingen på Vardafjell

Les også

Debatt: «Neste runde om Vardafjell»

Lar seg ikke forsvare

En del har innbilt seg at motstanden bare er det uopplyste folkets reaksjonære rap. Slett ikke. Kommunestyrer over hele landet har endret syn, og prøver desperat å omgjøre vedtak gjort i uvitenhet om de reelle ødeleggelsene. Tunge stemmer innen klima og miljøvern innser at dette ikke lar seg forsvare, heller ikke med tanke på klimabidraget. Rune Haaland, medstifter av Bellona, er nå en av landets mest aktive vindkraftmotstandere. Til og med direktøren for Bjerknessenteret – Nordens største naturvitenskapelige klimaforskningssenter – har sagt rett ut at vi kommer til å angre på vindkraftutbyggingen.

Sist ut var professor i biologi Dag O. Hessen, forfatter av bl.a. boken «Verden på vippepunktet – Hvor ille kan det bli?» (2020), altså en mann mer bekymret for klima enn de fleste. Likevel uttalte han i et ferskt intervju i magasinet Energi og Klima om vindkraft på land: «Jeg pleide å være for, men jeg har snudd: Jeg synes det generelt er for ødeleggende – ikke bare for dyreliv, men også for den menneskelige opplevelsen av naturen, som jeg synes er et vel så gyldig argument.»

Kort sagt: Det vi taper av natur står overhodet ikke i forhold til gevinsten, noen få TWh elektrisk kraft. Stadlandet, et av våre mest ikoniske landskap, skal nå bygges ut med vindkraft, på tross av utredningene som sa at utbyggingen vil være i svært stor konflikt med nasjonale mål om bevaring av landskap, naturtyper, fugl, biologisk mangfold og kulturminner. For hva? Ynkelige 0,07 TWh – kun 1–1,5 prosent av Sira-Kvina vannkraftverk.

Det er simpelthen på tide å stoppe. Innse at en industrialisering av Europas siste inngrepsfrie naturområder var et stort feilgrep i utgangspunktet. Vi kan ikke produsere oss ut av naturkrisen. Som Norsk institutt for naturforskning (NINA) konkluderte med i en fersk rapport, ifølge Aftenposten 26. april: Det viktigste klimatiltaket som kan gjennomføres i Norge, er å la norsk natur være mest mulig i fred.

(Rettelse 23.5.2020: Rune Hauge er rettet til Rune Haaland.)

Jørg Arne Jørgensen om vindkraft i 2019:

Publisert:

Les også

  1. – Investormakt mot klimaendringer!

  2. – Dobbel effekt av norsk satsing på fornybar energi og elektrifisering: Først arbeidsplasser, så industriutvikling

  3. Equinor har valgt base til gigantprosjekt: Havvind skaper britiske jobber

  4. Equinor med milliardfest i britisk havvind

  5. Overrasket av Equinors vindsuksess: – Kan dette stemme? Er alle utgifter med?

  6. Havvind: – Equinor tok risikoen. Nå får de betalt

  1. Naturvern
  2. Vannkraft
  3. Gjestekommentar
  4. Vindkraft
  5. Jørg Arne Jørgensen