Hva er kjærlighet i barnevernet?

Jeg er tidligere barnevernsbarn. Jeg flyttet 27 ganger fra jeg var 16 -18 år.

Publisert: Publisert:
Linda Øye

I sommer ble en 17-åring knivdrept av et barn under barnevernets omsorg. Foto: Schrøder, Tor Erik / NTB scanpix

Vi har lest om Glassjenta. Vi har på kort tid hatt to drap utført av barn under barnevernets omsorg. Vi skal lytte til Barnevernsproffene, som vil ha mer kjærlighet i Barnevernet. Og det er foreslått å lovfeste at barnevernet skal gi barna kjærlighet.

Les også

Monsteret i rettssal 23

Det som mangler er å definere HVA kjærlighet er i en setting der man blir satt under omsorg av et system.

Mine barn

Barn som bor hjemme hos sine biologiske foreldre er "mine barn". Vi leser ofte setninger som «mammahjertet mitt gråter for deg». Man elsker sine barn og kjærlighet handler både om omsorg, oppbakking og selvfølgelig også om grensesetting. Mange uttaler at de er villige til å gå i døden for sine barn. Dette er en kjærlighet som et system ikke kan overta. Denne type kjærlighet i en barnevernsetting handler ofte om de biologiske foreldrene som gjør alt for å få sine barn hjem igjen. De endrer både seg og sine livssituasjoner for så å møte i fylkesnemnder og rettssaker utallige ganger. Foreldrekjærlighet handler mye om å ikke gi opp, tenker jeg.

Noens barn

Jeg har bodd i så mange ulike fosterhjem at jeg ikke har tall på det. Fordelen min, som voksen er at jeg er veldig tilpasningsdyktig. Grunnen til at jeg har bodd i såpass mange fosterhjem på så kort tid er at nå var jeg "noens barn". Noen åpnet hjemmet sitt for å ta meg inn i sin familie.

I dag, som 40-åring, er det kun 1 av disse familiene jeg omtaler som min fosterfamilie. Jeg var allerede veldig relasjonsskadd da jeg kom til dem. Det som gjorde at jeg holdt kontakten med disse er nettopp at de viste meg kjærligheten som jeg tenker at barnevernsproffene etterlyser. De belønnet min gode oppførsel og grensesatte meg på lik linje med sine egne barn. De hadde informert hele slekten sin om at jeg skulle flytte inn, slik at jeg ikke bare ble tatt godt imot av familien, men også av hele slekten deres.

Fosterforeldrene hadde definerte roller og regler som i sum skapte en forutsigbarhet. Jeg hadde i tidligere fosterhjem opplevd at ting ble litt kastet på og når det ble konflikt havnet jeg tilbake på ungdomshjem. Konflikter var det en del av. Det handler om å teste ut grenser og ikke minst at jeg trengte stadig bekreftelser på at de virkelig ville ha meg der. At ikke lønnen fra barnevernet var motivasjonen for å åpne dørene for meg. Dette kom senere igjen i mitt møte med psykiatrien, der jeg ble en «tvangspasient». Da jeg var frivillig innlagt tolket jeg det som at sykehuset ville bli kvitt meg.

Det er nemlig slik at de erfaringer vi tar med oss lager en «fasit» for nåtid og fremtid. Der er vi forbaska normale i likhet med alle mennesker. Vi har bare andre og ofte vonde erfaringer i bagasjen.

Da jeg stakk av fikk de forbud fra barnevernet om å reise ut å hente meg hjem

Det som hindret mine fosterforeldre i å vise kjærlighet lik den som de gjorde til sine biologiske barn, var faktisk barnevernets regler. Da jeg stakk av fikk de forbud fra barnevernet om å reise ut å hente meg hjem, slik de ville gjort med biologiske barn. De fikk heller ingen informasjon om hva jeg hadde vært igjennom og antall flyttinger jeg hadde hatt før jeg kom til dem.

Hadde barnevernet som system brukt mer tid på informasjon og brobygging kunne mine fosterforeldre hatt en mer reell sjanse til å forstå mine krumspring og mine ufinheter. Mine fosterforeldre strakk seg. De hentet meg i fyllearrest og de brukte tid på å forklare meg. De ga meg frihet og de satte grenser. Det var faktisk barnevernet som gjorde meg til «noens barn» i denne familien som hadde lagt alt til rette for at jeg skulle være en av dem. Alle eksempler fra denne familien vil jeg definere som kjærlighet.

Ingens barn

Jeg har virkelig grublet på om jeg har noen eksempler på kjærlighet fra institusjonene

Jeg bodde også på ulike ungdomshjem, og der fikk jeg helt klart en følelse av å ikke være noens barn. Det var vi ungdommer som ble et fellesskap mot fellesskapet som var de voksne. De jobbet turnus og vi måtte stadig forholde oss til nye voksne. Reglene varierte med hvem som var der og selvfølgelig i kombinasjon med kjemi. Dersom kjemien var veldig dårlig så var faktisk den beste løsningen å holde seg borte fra institusjonen til vedkommende gikk av vakt. Jeg har virkelig grublet på om jeg har noen eksempler på kjærlighet fra institusjonene. Omsorg besto mye i penger i barnevernet. Det ser vi jo dessverre enda.

Omsorg besto mye i penger i barnevernet.

Oppreisning og unnskyldninger for feil begått under barnevernets omsorg gir bare en økning på konto, etter harde rettssaker som gir ny belastning. Kriminalitet som begås, eller lovbrudd som det kalles når det er ansatte i barnevern, får sjelden følger for den eller de som har utført dem. Systemet betaler de ut med å gi erstatning. Dette vet jeg fordi jeg selv fikk erstatning etter en ulovlig kidnapping ut på en holme. De som utførte det fikk ingen straff eller konsekvenser. Kjærlighet i institusjon har jeg dessverre ikke eksempler på. Omsorg var penger, og samhold var med de andre ungdommene. Det var regler, og grensesettingen ble i noen tilfeller så ekstrem som kidnappingen jeg skriver om.

Hvem skal overta omsorgen når barnevernet svikter?

Noen barn trenger psykiatri, men det er trist dersom det blir en sannhet at dette gjelder alle. Det finnes utallige grunner til at vi for kortere eller lengre tid er under barnevernets omsorg.

Jeg kjenner at jeg blir lei meg når jeg leser at barnevernsbarn er en risikogruppe i ulike settinger innenfor psykiatrien. Er ikke det en fallitterklæring? Hvorfor skal man i det hele tatt overta omsorg dersom man blir hentet ut fra et hjem og rett inn i en risikogruppe? Er ikke også dette en hån mot for eksempel mennesker som mine fosterforeldre som faktisk ble bremset av systemet for å behandle meg på lik linje som sine biologiske barn?
Et system kan ikke vise verken omsorg eller kjærlighet, tenker jeg.

Vi trenger et barnevern som tør å gå ut av prestisjekampen. Vi trenger en dialog, ikke en maktkamp der de gode historiene løftes som et skjold for å dekke over svakheter.

Publisert: