Insektene går mot utryddelse. Ett av rådene er å gjøre om plenen din til blomstereng
GJESTEKOMMENTAR: Det er tiden på året for å tenke på insektene. De går mot utryddelse.
- Erik TunstadBiolog og forskningsjournalist
KommentarJeg har tidligere gjort et poeng ut av at det ikke er biene som dør, men alle insektene – som jo er et langt mer skremmende perspektiv. Jeg har også skrevet om hva du kan gjøre for å hjelpe disse små krypene.
Ett av rådene er å gjøre om plenen din til blomstereng.
Økologiske hageørkener
Hager og åkere kan ses på som forlengelser av fortidens stepper og savanner, miljøer insektene tilpasset seg gjennom millioner av år. I dag er de førstnevnte omgjort til økologiske ørkener, uten buskene, hekkene, blomstene, de råtne kvistene og alle de andre mikrohabitatene som fikk insektene til å trives.
I tillegg dynkes de i gift, eller snauklippes. Dyr kuttes i småbiter av roboter med kniv.
Regner vi med fotballbaner, parker og ikke minst hager, har vi omtrent en million mål gressplen i Norge. Vi kan gå med på at fotballgress bør være kort, men resten? Trenger all denne potensielt verdifulle naturen å være biologisk død? I en tid da insektene forsvinner?
Inn kommer blomsterenga.
Ekstremt mye bedre
En langhåret, ustelt plen hadde også gjort nytte. Lar du gresset få fred, dukker det opp blomster, og du har skapt kimen til et godt levested.
En ekte blomstereng er neste skritt, vakker, og økologisk ekstremt mye mer verdifull.
En slik er innenfor rekkevidde hvis du tør å klippe plenen din enda sjeldnere, for eksempel bare én gang i året, om høsten.
Et tilleggsproblem kan være at jorda er for næringsrik. Vil du gi villblomstene overhånda, kan du skrape av de øvre centimeterne feit jord, men du kan nå dine mål også uten dette nokså arbeidskrevende inngrepet.
Du kan i tillegg hjelpe til med å så frø. Du kan for eksempel samle dem inn i løpet av sommeren.
Kommende utryddelse
Alt dette, altså, for å redde insektene.
De fleste har fått med seg at de sliter. Mens vi ikke kan bevise store artsutryddelser, tyder forskning på at det nå kan være så mye som 80 prosent færre individer enn før. Det betyr kommende utryddelse.
Denne forskningen kan kritiseres, og det vil ta tid før vi med sikkerhet kan si hvor alvorlig situasjonen er. Men likevel:
En verden uten insekter ville vært et veldig, veldig annerledes sted. Økosystemene ville bokstavelig talt kollapse – i en katastrofe som ville få klimakrisen til å fremstå som et pust i sivet.
Vi er heldigvis ikke der ennå, og det er mulig å snu utviklingen.
Vi må da vite hva som dreper. Utryddelsen skyldes antagelig en lang rekke faktorer, men de to viktigste synes å være forurensning (les: giftbruk i landbruket) og ødeleggelser av habitater (les: våre stadige fysiske inngrep). Vi hugger skog, bygger kjøpesentre, vindmølleparker, motorveier og boligfelt, og samtidig ordner, rydder, pynter og strigler vi våre omgivelser. Gressplener, parker, fellesområder, veikanter og så videre – alt er monomant kortklippet plen.
Slutter vi å sprøyte og pynte, vil insektene selvsagt fremdeles dø – men i mindre grad. Så det er mer å ta tak i med tiden.
Pollenspredende insekter forsvinner i raskt tempo – det er dårlig nytt for menneskeheten
Kan faktisk utrette mye
Vi er dermed i en skremmende krise, men paradoksalt nok også i en velsignet situasjon. Det er lett å bli overveldet. Hva kan lille jeg gjøre når Amazonas brenner? Pent lite.
Men når det gjelder insektene, kan lille jeg faktisk utrette mye.
Hvilket bringer oss tilbake til plenen din, og din kommende blomstereng.
Det handler om å snu hodet, om å slutte å se på snauklipt plen som skapelsens høydepunkt, og i stedet lære oss at naturlig forekommende blomster, også de vi kaller «ugress» faktisk er vakre – og ikke minst nyttige.
Vi har en million mål potensielle enger, bare i Norge – både offentlige og private. Hadde alt dette blitt omgjort, hadde vi snakket, men vi kan også klare oss med mindre, hvis vi gjør det på riktig måte.
Dette handler om økologi, og om det vi kaller Species Area Relationship (SAR) – sammenhengen mellom et områdes størrelse og antallet arter som kan leve der. Ett lite område alene vil snart bli tomt for arter, men binder vi mange små områder sammen – med noe vi kan kalle korridorer – vil mange små områder til sammen kunne fungere som ett stort.
Vi kan se det på denne måten: Hadde du vært den eneste som lagde blomstereng, ville den bare bli en liten, og snart tom oase i en ødemark av pertentlige gressklippere.
Så det du trenger er et par latslasker til i nabolaget. Dermed ville insektene oppfatte hagene deres som et nettverk av akseptable levesteder – og populasjonene ville både overleve og spre seg.
Derfra kan du gå videre, og påvirke dine lokale politikere, ditt lokale næringsliv, de nasjonale politikerne – og så videre.
