Hvor er Satan i dag?

GJESTEKOMMENTAR: Da et bedehus i Gjesdal nylig fikk tildelt gatenummer 666, Djevelens tall, fikk det stor medieoppmerksomhet. For de fleste var nok dette kun et morsomt sammentreff, mens andre tar Satan mer alvorlig.

Publisert: Publisert:
  • Jørg Arne Jørgensen
    Lektor og religionshistoriker

«På mange måter har hele rockekulturen siden 1960-tallet hatt en undertone av noe satanisk. En lefling med det demoniske har vært en tydelig strømning fra Black Sabbath via Kiss og helt fram til i dag. Livsstilen, nå spesielt i hip-hop og rap, dyrker det hemningsløse, sanselighet og utagerende seksualitet. Vold, rus og overdosedødsfall er også en del av pakken.» Foto: Shutterstock/Scanpix

DE NÆRT BESLEKTEDE religionene jødedom, islam, og kristendom opererer med en klar metafysisk todeling av verden. Satan representerer det fullstendig onde, i motsetning til Gud, det fullstendig gode. Det er noe hendig over en slik dualisme der det det onde er klart plassert ett sted; ideelt sett finnes ingen urene kategorier og moralske gråsoner. Imidlertid har dette voldt teologer mye hodebry. Hvis Gud er både fullkomment god og allmektig, hvorfor finnes det onde? Det logiske svaret er at enten er Gud ikke god – eller så makter han ikke å ta et oppgjør med det onde og er dermed ikke allmektig. Det ondes problem synes som et uløselig paradoks.

I MOTSETNING til hva mange synes å tro, er dette ikke et generelt trekk ved religion. Det er en dualisme med røtter i Midtøsten. I Iran for ca. 2500 år siden lanserte profeten Zarathustra ideen om to makter; den gode Ahura Mazda og den onde motstander Angra Mainyu. Menneskenes oppgave var å kjempe mot sistnevntes innflytelse på alle nivåer.

Dessuten lokker Satan med farlig visdom og åndelig innsikt; for eksempel slangen i paradis, okkultistenes Lucifer og Faust-legenden.

Senere ble manikeismen fra samme område prototypen på en strengt dualistisk lære. Verken i urfolkenes religioner, eller i de store asiatiske religionene er det onde skilt ut og plassert hos én eneste fullkomment ond makt. I de asiatiske religionene tenker man ofte at ondskap i stor grad skyldes manglende innsikt i tilværelsens sanne natur. Kombinert med ukontrollerte lidenskaper og drifter bærer en slik manglende innsikt galt av sted.

SATAN SYNES å ta opp i seg mange elementer. Han er den store Antagonist, Motstanderen av det gode. Han er løgnen og egoismen. Han er knyttet til vår dyriske, rå og instinktive side, og framstilles derfor med dyriske attributter som horn, hale og klover, eller i form av dyr som slange og drage. Han er Fristeren som lokker med rikdom, makt og sanselige gleder, som forderver menneskene ved å lede oss fra det gode/åndelige over i det onde/sanselige. Han er også knyttet til underverdenen, dødsriket og demonene som finnes der. Dessuten lokker Satan med farlig visdom og åndelig innsikt; for eksempel slangen i paradis, okkultistenes Lucifer og Faust-legenden.

SELV OM SATAN for mange i dag ikke oppfattes som en reell, metafysisk makt, er vi nødt til å erkjenne at det han står for fremdeles er høyst levende psykologiske realiteter. Det finnes primitive, instinktive «skyggesider» i oss alle, vi har alle potensial for det onde. Men i stedet for simpelthen å fortrenge de sidene, bør de erkjennes, løftes fram i lyset og bearbeides; slik man i mytene beseirer dragen for å erobre dens skatter. Hvis vi fornekter det onde i oss selv, er faren stor for at vi i stedet projiserer det over på andre. Det å spalte ut det onde og klebe det på noen andre er en altfor velkjent tendens, både på individ— og samfunnsnivå. Den kalde krigen var en massiv gjensidig projisering av det onde. Det er heller ikke lenge siden Bush lanserte et korstog mot «the axis of evil».

VI BLIR ØYENSYNLIG aldri ferdige med temaer knyttet til Satan. I de siste tiårene virker det som de er blitt en stadig viktigere del av kulturen. Vampyrer, zombier og dødsriket er allestedsnærværende. Halloween blir stadig mer populært. På mange måter har hele rockekulturen siden 1960-tallet hatt en undertone av noe satanisk. En lefling med det demoniske har vært en tydelig strømning fra Black Sabbath via Kiss og helt fram til i dag. Livsstilen, nå spesielt i hip-hop og rap, dyrker det hemningsløse, sanselighet og utagerende seksualitet. Vold, rus og overdosedødsfall er også en del av pakken.

Men samtidig kan rockekulturen, vampyrfilmer, Halloween og så videre tenkes som noe sunt, som et «dionysisk» rom i kulturen hvor disse temaene kan tas opp og bearbeides i symbolsk og teatralsk form. Kanskje det tross alt er bedre enn en total fornektelse av disse temaene.

Les også:

Publisert: