Det demokratiske partiet har forlatt sine kjernevelgere

GJESTEKOMMENTAR: USAs arbeidere er blitt sviktet av sitt eget parti. Og blir du forlatt i et topartisystem, er det ikke mange andre steder å gå.

Publisert: Publisert:

Demokratiske presidenter burde ha gjort mer for vanlige folk som har blitt tapere i den økonomiske utviklingen, mener forfatteren Thomas Franks. Her er Barack Obama på kongressen til AFL-CIO, den største arbeiderorganisasjonen i USA, i september 2009, i hans første år som president. Foto: Larry Downing, Reuters/NTB Scanpix

  • Gunnar Grendstad
    Statsviter, professor ved Universitetet i Bergen
iconDenne artikkelen er over to år gammel

Like etter andre verdenskrig besøkte sosiologen C. Wright Mills byen Decatur i Illinois. Her forteller han at industriledere tjente omlag to ganger så mye som vanlige arbeidere. Spoler vi fram til 2014, viser undersøkelser i samme by at industriledere tjente mellom 261 og 486 ganger så mye som vanlige arbeidere.

Denne enorme økonomiske ulikheten, skriver den kritiske Thomas Frank i boka «Listen, Liberal», er et tegn på hvordan det demokratiske partiet har sviktet arbeiderne og sine tradisjonelle velgere. Hvorfor har ikke partiet tatt større ansvar for den voldsomme utviklingen i ulikhet som er i ferd med å del USA i to: en liten gruppe uber-rike og en stor gruppe som henger i stroppen?

President Obama var veldig klar i sin tale. Han omtalte ulikhet som den definerende utfordringen i vår tid. Obama ble sammenliknet med president Franklin Roosevelt som i 1930-årene brakte nødhjelp til fattige og arbeid til ledige etter at økonomien i USA kollapset i 1929. Men i de siste tiårene i Obamas USA har de rike fått det stadig bedre. Lønningen til arbeidere og folk uten utdanning står på stedet hvil. Samtidig øker utgiftene til helse, bolig og utdanning. Og ingen av de to partiene ser ut til å bry seg.

Får som fortjent

Frank mener Obama tidlig gravla håpet om økonomisk endring og muligheten til å få til noe konstruktivt ut av den økonomiske krisen i 2008. I den grad Obamas velgere tvilte på hans løfte om håp og mindre ulikhet, ble de heller ikke overbevist av Obamas første økonomiske rådgiver Larry Summers, som sa at «en av årsakene til at ulikhet har økt i samfunnet vårt, er at folk blir behandlet mer slik som de burde bli behandlet». Og på et møte med finanstoppene på Wall Street i mars 2009 forsikret Obama at han skulle beskytte dem og at ingen store endringer ville komme.

I 1972 forsøkte demokraten George McGovern å bli USAs 47. president, men Richard Nixon ble gjenvalgt. Foto: Henry Griffin, AP/NTB Scanpix

Den økende ulikheten har foregått over lengre tid, men totalt sett har utviklingen vært tydeligere og brattere under republikanske enn demokratiske presidenter. Sviket mot arbeidere skjedde allerede før presidentvalget i 1972 da demokratene dumpet fagorganiserte som en av sine kjernegruppevelgere.

Problemet er ikke at demokratene Clinton og Obama ikke gjorde noe. Men Frank mener de kunne gjort så mye mer for arbeiderne mens de satt i den mektige presidentstolen.

14. september 1993: President Bill Clinton signerer en delavtale av frihandelsavtalen Nafta, men amerikanske arbeidere fikk ikke de fordelene av avtalen de var lovet. Bak ham står (f.v.) tidligere president Gerald Ford, speaker i Representantenes hus Thomas Foley, majoritetsleder i Senatet George Mitchell, tidligere president Jimmy Carter, Senatets minoritetsleder Bob Dole of Kansas, tidligere president George Bush, minoritetsleder i Representantenes hus Bob Michel og visepresident Al Gore. Som man ser, Donald Trump var ikke den første som bare samlet menn rundt seg i slike sammenhenger. Foto: Ron Edmonds, AP/NTB Scanpix

Bill Clintons frihandel

Det framstår som merkelig at det var den demokratiske president Bill Clinton som i stor grad gjennomførte republikansk økonomisk politikk. Da Clinton signerte frihandelsavtalen med Mexico og Canada (Nafta) i 1993, lovet han produktive arbeidsplasser til amerikanerne mens amerikanske bedrifter flyttet sine fabrikker til Mexico.

Da Clinton underskrev en kriminalreform på 1990-tallet, førte det mange svarte rett i fengsel. Årsaken var at reformen konstruerte et kunstig skille mellom crack cocain og pulver cocain. Førstnevnte var mer populært blant svarte, men kunne gi årelange fengselsopphold, mens sistnevnte var mer populært blant hvite som kanskje risikerte en liten pekefinger.

Da Clinton i 1999 fjernet skillet mellom forretningsbanker og investingsbanker, gjorde han om på lovverket som Roosevelt hadde etablert i 1933. Den gang ble bankene skilt fra hverandre fordi samrøret var en av årsakene til den store depresjonen. Ifølge Frank la Clintons bankreform grunnlaget for den finansielle festen som til slutt kollapset i 2008. Alle er ikke like enige i det.

Obamas bonuspakker

Selv om Obama, rett etter han ble president, fikk gjennom den økonomiske redningspakka, gikk mye av pengene rett i bonuslommene på bankfolk, mens de nye jobbene uteble. Helsereformen subsidierte fattiges helseforsikring, men løste ikke problemet med komplekse og fordyrende helsetjenester. Og Obamas forslag om en ny frihandelsavtale, denne gang mellom stater rundt Stillehavet (TPP), kunne neppe karakteriseres som en gavepakke til den amerikanske arbeideren.

Hillary Clintons dampveivals

Presidentkandidat Hillary Clinton i 2016, det tidligere styremedlemmet i den gigantiske kjøpesenter-kjeden Walmart, som er kjent for å kombinere lave lønninger med et eget system for å sørge for at ansatte også får sosialhjelp. Foto: Gerry Broome, AP/NTB Scanpix

Under valget i 2016 ønsket Hillary Clinton å framstå som forkjemperen for de ressurssvake. I valgkampen var hun motstander av TPP, selv om hun hadde vært med å forhandle den fram. Hun ønsket å identifiserte seg med arbeiderklassen på jordbruksbygdene i USA, men hadde selv sittet i styret for Walmart – denne megabutikkjeden som har gått som en dampveivals over småbutikker over hele USA.

For å sikre makt og økt innflytelse er det nødvendig for amerikanske politikere å bli gjenvalgt. Dette er deres første bud. En slik strategi betyr ofte å innta skiftende posisjoner, inngå kompromisser og målrette budskap til mindre velgergrupper. Dessverre rant det over med litt for mye kynisme og velgerforakt da Hillary Clinton kalte halvparten av Trumps velgere i 2016 en «sammenrasking av de bedrøvelige». Selv om hun beklaget uttalelsen, hjalp den neppe arbeidere og fattige i å stemme på henne.

Ingen steder å gå

Det amerikanske topartisystemet skal gjøre det enkelt for velgerne: Du stemmer enten demokratisk eller republikansk. Men den store nedsiden kommer når partiene tar velgerne for gitt og lar dem gå for lut og kaldt vann. Roosevelt og demokratene tok imot arbeidere og ressurssvake velgere på 1930-tallet. Det demokratiske partiet har siden 1972 stort sett ignorert disse velgerne. Problemet er at dersom du ikke blir tatt i inn i varmen av partiet der du skulle høre hjemme, så er det ikke så mange andre steder å gå.

Les også

Demokratene saksøker Russland, Trump-kampanje og WikiLeaks

Les også

Den siste reaganitt takker for seg; Reagan-revolusjonen offisielt over


Jackie Kennedy ble blant annet husket som et moteikon. Men det er nok også andre grunner til at vi husker henne så godt. Foto: AP/NTB Scanpix

Publisert:

Les også

  1. Arven etter USA førstedamer


Mest lest akkurat nå

  1. Signalbygget på Forus skal rives. Her er de nye planene

  2. Rødt legger lokk på saken. Slik forklarer Stavanger-politikeren hvorfor hun bryter ut

  3. Elg skutt ved Sandvedparken

  4. Elbiler må betale mer

  5. Koronasmitten øker - men ikke i Sverige

  6. Folk valfarter til Helleland for å se på det som kan bli et gruveeventyr

  1. USA
  2. Bill Clinton
  3. Hillary Clinton
  4. Barack Obama
  5. Demokratene, USA