Levende bygder – hva som må til

GJESTEKOMMENTAR: Hvorfor vil så mange mennesker heller bo i byen?

Publisert: Publisert:
Ståle Økland
Forfatter

Bekkjarvik i øykommunen Austevoll, som norske bygder kan lære av. Austevoll har skapt sterke næringsklynger skipsfart, fiskeri og oppdrett, inkludert havforskning. Foto: NTB scanpix

Jeg liker å stå ved Hjelmelandsvågen og nyte stillheten. Noen ganger lukker jeg øynene og sanser et solglimt som treffer ansiktet. Når jeg står sånn, tenker jeg ofte: Her skulle jeg likt å bo. På Hjelmeland er det trygt og godt, her er lufta ren og fjorden klar, og det finnes milevis med turløyper og storslåtte naturopplevelser. Slik er det også på Jæren og i Dalane. Disse små stedene der du treffer kjente i butikken, der barn kan leke fritt i gatene, og alle er med på dugnaden og vaffelsalget i idrettslaget.

Selv bor jeg på en annen kant av landet, i Oslo, hvor alt er stort og travelt. Rusler du rundt i hovedstadens gater, ser du knapt et eneste kjent ansikt, selv om du har bodd i byen i mange år.

Trend

De siste 20 årene har det skjedd en endring i Norge. Unge mennesker flytter til byene. Kjører du gjennom indre Telemark eller deler av Agder, kan du kanskje få øye på et gammelt skur eller en låve. Malingen flasser og landskapet er gjengrodd. Her var det en gang et helt lokalsamfunn, med skoler, butikker og hus. Kanskje ser du en pensjonist som har klort seg fast på en fjellknatt. Bygda opplever aldring. I 2040 vil mer enn hver tredje innbygger i mange distriktskommuner ha passert 70 år, ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB). Fordi unge flytter til byen, blir også barna født sentralt. Her vokser de opp og slår rot.

Min kone og jeg flyttet til Oslo for ti år siden. Vi søkte nye utfordringer, men så på Oslo som en mellomstasjon. Vi ble værende. Mine to døtre har vokst opp i hovedstaden, de har sine venner og nettverk her, og de snakker østlandsk. Det er Oslo som er deres hjem.

Politikk

Sentralisering kan bety at distriktspolitikken har vært ineffektiv. Senterpartiet hevder det. «Vi sier klart nei til sentraliseringen Høyre/Frp-regjeringen har forsøkt å gjennomføre på alle områder», skriver partiet på sine nettsider. Den ene dagen er det kommunereformen som er problemet, den neste er det politireformen. Senterpartiets leder, Trygve Slagsvold Vedum, vil gjerne snakke om sentralisering. Men sentraliseringen startet før Senterpartiet begynte å snakke om problemet, og den stoppet ikke opp da Senterpartiet satt med makten, under regjeringen Stoltenberg. Sentraliseringen drives av så sterke krefter at den er vanskelig å stoppe.

Vi ser den samme utviklingen i hele verden. Folk flytter fra bygda til byene. I 1950 bodde 750 millioner mennesker i byer. I dag er tallet 3,6 milliarder. Det betyr ikke at politikk er uvesentlig, for det finnes lokale forskjeller. Sentraliseringen har for eksempel vært sterkere i Sverige enn i Norge.

Arbeid til alle

Mange bygder klarer seg utmerket. Felles for dem er at de skaper arbeidsplasser. Arbeid er motoren i all bygdeutvikling. Uten arbeid, ingen bygd. Uten arbeid, ingen fritidstilbud eller kulturtilbud. Men det er ikke nok å tilby en jobb. Dagens unge studerer lengre, og de forventer å få noe igjen for utdannelsen sin. De vil være i et fagmiljø med andre som har de samme interessene. For en designer, arkitekt, ingeniør eller lege kan tilbudet noen ganger bli for lite i en liten bygd.

I øykommunen Austevoll i Hordaland har de klart å bygge en sterk klynge innen skipsfart, fiskeri og oppdrett. Selv om kommunen bare har 5000 innbyggere, er det maritime miljøet stort. Ungdom får tilbud om arbeidsplass og et sted de kan utvikle seg. Kommunens administrasjon har skjønt at næring er livsnerven i lokalsamfunnet og har lagt til rette for utvikling. Flere kommuner kan med fordel lære av Austevoll.

Forventninger

Når noen velger å flytte fra en bygd til en storby, handler det om forventninger. Forestillingen om at man kan oppleve noe nytt, møte nye mennesker, få nye impulser og skape noe stort er selve magien i en by som Oslo. Byen er uforutsigbar og full av muligheter. Det gjør den spennende. Mange unge føler seg tiltrukket av en urban livsstil, og de reiser til storbyer for å studere. Det betyr ikke at de mistrives på bygda. Nordmenn elsker å bruke tid på landsbygda, enten på tur i skog og mark, eller i hyttene sine. I noen av hyttegrendene er det et yrende liv, selv om innbyggertallet er lavt. Gol og Geilo er slike steder. Her finnes hoteller, restauranter, alpinanlegg og butikker selv om stedene har mindre enn 3000 innbyggere.

Skal en bygd tiltrekke seg småbarnsfamilier, bør det være arbeid til både mor og far. Om begge foreldrene må pendle, og pendleravstanden blir for stor, blir det for tungvint å kombinere jobb med henting i barnehage og alt som må gjøres i en småbarnstilværelse. Smertegrensen går ofte på en time. Å redusere pendleravstander kan være god distriktspolitikk. Regionalt samarbeid er viktig for å klare det.

Hjem til mor?

En åpenbar grunn til flytte hjem til bygda er muligheten til å treffe foreldre og besteforeldre. Men også her har det skjedd endringer. Dagens besteforeldrene sitter ikke hjemme og venter på besøk eller å få være barnevakt. De jobber, reiser, er travle med sine venner og er kanskje gift for andre eller tredje gang. Slekta kan være spredd til alle deler av Norge. Hjem kan være så mange steder i 2019. Det er ikke nødvendigvis stedet der mor eller far bor.

I dette landskapet må bygdene manøvrere. De som vil vinne i fremtiden, må gjøre seg attraktive. Det er en tøff kamp. Men når folk står sammen og jobber mot et felles mål, skaper de ofte resultater. Mange bygder viser at det er mulig å lykkes.

Les også

Desse to valde bygda

Les også

Det er bare to folkeregistrerte mennesker igjen på Rott

Les også

Boksensasjonen frå Sirdal


Les også

Jørg Arne Jørgensen: «Apokalypse på timeplanen»

Les også

Ståle Økland: «Kan kampen for klimaet vinnes? Hvorfor det dessverre ser dårlig ut»

Les også

Eirik Magnus Fuglestad: «Nå ska di riva løo, fjosen og heile driden» − om framtida til bygdene

Publisert: