Får vi det verre av å undersøke hvordan vi har det?

GJESTEKOMMENTAR: Det kan hende undersøkelser som viser at unge kvinner sliter, er selvoppfyllende profetier.

Publisert: Publisert:

Ungdata-undersøkelsene presenterer en virkelighet hvor unge kvinner er lidende offer, noe som skaper forventninger blant unge kvinner til at de skal fremstille seg selv som lidende offer, og som dermed påvirker hvordan de svarer i undersøkelsene. Foto: NTB Scanpix

  • Kristian Kise Haugland
    Filosof og pedagog
iconDenne artikkelen er over ett år gammel

Siden 2010 og frem til i dag har totalt 439.200 ungdommer fra 405 kommuner og fra Svalbard deltatt i spørreundersøkelsen Ungdata. Noen av spørsmålene omhandler psykisk helse, og Ungdata har år for år malt et stadig dystrere bilde av hvordan unge kvinner tilsynelatende har det med seg selv. Hvert eneste år siden starten i 2010 har omfanget av selvrapporterte depressive symptomer fra unge kvinner økt. Ungdata-undersøkelsen konkluderer nå blant annet med at hver fjerde jente i 15–16-årsalderen sliter med depressive symptomer, og at hver tredje unge kvinne er lite fornøyd med seg selv.

Teorier om det sosiale skaper sosial virkelighet

Men er det virkelig så ille som Ungdata-undersøkelsene viser? Universitetslektor i sykepleie ved UiT Narvik, Marthe Schille-Rongmo, har gjennom sitt forskningsarbeid stilt spørsmål ved om ikke Ungdata-undersøkelsene bidrar til å skape den virkeligheten som undersøkelsene måler. I sin masteroppgave, datert mai 2017, tar Schille-Rongmo opp et forhold som innenfor sosiologien er en av fagets mest grunnleggende hjørnesteiner, men som av og til overses eller tas for lett på innen folkehelseforskningen: At når vi observerer eller måler sosiale virkeligheter, så kan vi være med på å skape de sosiale virkelighetene som vi observerer eller måler.

Et eksempel: Det paranoide kontoret

At våre observasjoner kan bidra til å skape virkeligheten vi observerer, kan for enkelte kanskje virke litt vel abstrakt, så jeg vil derfor forsøke å beskrive et eksempel som det ikke er alt for vanskelig å forestille seg:

Tenk deg at du jobber i et kontorlandskap, og at du begynner å lure på hvor mange av dine kolleger det er som oppfører seg som om de forsøker å skjule noe for deg. For å undersøke omfanget av slik oppførsel, begynner du å følge nøye med på hva kollegaene dine gjør, og du begynner å føre en skriftlig observasjonslogg over hva de foretar seg.

Det skal ikke mye fantasi til for å forestille seg at dine kolleger relativt raskt vil begynne å unngå deg, bevisst stille seg mellom deg og arbeidet de har foran seg slik at du ikke får se, eller til og med reagere aggressivt på din tilstedeværelse. Du vil dermed kunne konkludere ganske entydig at flertallet av dine kolleger oppfører seg som om de forsøker å skjule noe for deg.

Det store problemet med den konklusjonen er bare det at kollegene dine overhodet ikke oppførte seg på denne måten før du begynte å undersøke hvordan de oppførte seg. Konklusjonen din er kanskje sann, kollegaene dine oppfører seg rent faktisk som om de har noe å skjule, det er bare det at det er dine undersøkelser som har skapt denne oppførselen.

Schille-Rongmos kritikk

Siden slik konstruksjon av virkelighet er uløselig knyttet til alt vi observerer av det sosiale, var det i grunnen på høy tid at noen gikk fra å se på hvilken virkelighet Ungdata-undersøkelsene beskriver, til å begynne å undersøke hvilken virkelighet Ungdata-undersøkelsene skaper. Det Schille-Rongmo gjennom sine undersøkelser har avdekket, er etter min mening to interessante forhold ved Ungdata-undersøkelsene:

  1. Ungdata-undersøkelsene presenterer en virkelighet hvor unge kvinner er lidende offer, noe som skaper forventninger blant unge kvinner til at de skal fremstille seg selv som lidende offer, og som dermed påvirker hvordan de svarer i undersøkelsene.
  2. Spørreundersøkelsene bruker et medikalisert språk som er utviklet for diagnostikk og behandling. Når slikt språk benyttes utenfor terapirommet, er det en reell fare for at språkbruken bidrar til å sykeliggjøre helt normal variasjon i befolkningen. Det er dermed mulig at Ungdata-undersøkelsene bidrar til en sykeliggjørende beskrivelse av normal ungdom.

Dette gjør at det for det første kan være usikkert om Ungdata-undersøkelsene gir gode og meningsfulle beskrivelser av hvordan dagens ungdom egentlig har det. For det andre kan det hende at Ungdata-undersøkelsene til en viss grad bidrar til at norsk ungdom får det verre.

Nå tror jeg ikke selve Ungdata-undersøkelsene har en veldig stor påvirkning på hverdagen til norsk ungdom, men undersøkelsene er en del av en større trend hvor ungdom, og særlig unge kvinner, beskrives som lidende offer for prestasjonspress. Kanskje er disse beskrivelsene delvis selvoppfyllende profetier.

Ikke meningsløse undersøkelser

Selv om det går an å være kritisk til om Ungdatas beskrivelser av hvordan det står til hos norsk ungdom er så ille som det ser ut, så er det ett forhold som beskrives av Ungdata som jeg ikke tror er en virkelighet som ikke ensidig skapes av undersøkelsen selv: Det er en tydelig negativ utvikling fra år til år. Det mest interessante, og alarmerende, med Ungdata-undersøkelsene, er altså ikke beskrivelsen av hvordan det står til med norsk ungdom. Det mest interessante og alarmerende med disse undersøkelsene er hvordan dette er i endring, og at endringen er negativ. Det er en trend vi bør arbeide for å snu.

(Kristian Kise Haugland er landsleder i organisasjonen Mental Helse. Som gjestekommentator i Aftenbladet skriver han for egen regning. Red.mrk.)

  • De siste gjestekommentarene finner du her.
  • Tidligere gjestekommentarer av Kristian Kise Haugland, og annet om og av ham, finner du her.
Publisert:

Les også

  1. Ferske tall fra Røde Kors: «Ungdoms stress og press − og hva unge, voksne og politikere bør gjøre»

  2. Kristian Kise Haugland: «Litt galskap må vi tåle før vi stiller diagnoser og lager pasienter»

  3. Magasin: «Generasjon prestasjon junior»

  1. Gjestekommentar
  2. Ungdom
  3. Kvinner
  4. Psykisk helse
  5. Kristian Kise Haugland