Vindkraftåret 2019

GJESTEKOMMENTAR: 2019 var året da nordmenn virkelig forstod hvilken trussel vindkraften innebar for naturen. Hva skjedde? Og hva kan vi se for oss framover?

Publisert: Publisert:

En så kraftig opinionsendring på så kort tid er sjelden kost. Foto: Jørg Arne Jørgensen

  • Jørg Arne Jørgensen
    Lektor og religionshistorikar

I 2018 var kun 10 prosent av befolkningen imot vindkraft. Ett år senere tyder undersøkelser på et todelt land, der omtrent like mange er for og imot. En så kraftig opinionsendring på så kort tid er sjelden kost. Grunnen er åpenbar: Det gikk opp for folk hva vindkraft betyr. Motstanden er klart størst i områder som er kjent med utbygging, mens østlendinger, som knapt blir berørt, er mest positive.

Eksploderte i april

I begynnelsen av året var det lite oppmerksomhet om vindkraft. Men i april eksploderte det da NVEs forslag til rammeplan for vindkraft ble lagt fram. Store deler av landet ble utpekt som egnet for vindkraft, inkludert mange urørte naturområder. Her i fylket ble heiene mellom Hunnedalen, Stavtjørn og Sirdal blinket ut, våre mest villmarkspregede områder. Det påfallende var at man pekte ut nye områder i tillegg til de som allerede var utbygd. I sum ble det veldig mye.

I løpet av det halve året rammeplanen for vindkraft lå ute på høring, kom det inn over fem tusen til dels illsinte høringsuttalelser.

Planen løftet vindkraft opp fra å være lokalstoff i berørte kommuner til et nasjonalt anliggende. En mediestorm fulgte, med nærmere tusen avisartikler per måned. En rekke Facebookaksjoner mot vindkraft ble etablert, med til sammen 250.000 medlemmer, ifølge Klassekampen 17.12. En landsomfattende organisasjon, Motvind, ble stiftet og fikk i løpet av kort tid nesten 8000 betalende medlemmer. Det ble arrangert demonstrasjoner ved utbyggingsplassene. Tunge autoriteter innen kraft og miljø markerte motstand. Tidligere direktør i OED og NVE, Erling Diesen, skrev at Norge ikke er tjent med utbyggingen. Medstifter av Bellona, Rune Haaland, begynte å arbeide aktivt mot vindkraft. Direktør for Bjerknessenteret for klimaforskning – Nordens største klimasenter – sa rett ut at vi kommer til å angre på vindkraftutbyggingen. Og endelig snudde mange kommuner. Sandnes og Gjesdal arbeider på spreng for å omgjøre vedtatte prosjekter på Vardafjell og Gilja.

I løpet av det halve året rammeplanen for vindkraft lå ute på høring, kom det inn over fem tusen til dels illsinte høringsuttalelser. Dette førte til at regjeringen simpelthen vraket hele planen – motstanden var for stor, ble det sagt. Som om det var planen som var problemet. Det var selvsagt vindkraften folk ikke ville ha, som Hogne Hongset påpekte i VG 22.10.

Et splittet folk

I løpet av året ble det ble tydelig at vindkraften økte motsetningen mellom sentrum og periferi. For mange i distriktene ble vindkraften dråpen som fikk begeret til å flyte over. Etter tiår med sentralisering, nedleggelser av industri, gårdsbruk, skoler og høyskoler, opplevde man at myndighetene la til rette for en storstilt rasering av landskapet i tillegg. Aslak Sira Myhre sa det svært skarpt i Dagsavisen 26.9: «Kort fortalt er meldingen som kommer inn fra Østlandet omtrent sånn: ’Vi driter i det dere driver med. Vi tar fra dere fellesgodene. Og vi deler ut resten av naturen deres til vindmølleparker.’»

2019 var også året der mediene våknet. Mye god gravejournalistikk ble utført. TV2 avslørte hvordan store summer fra norske vindkraftverk ble ført bort i skatteparadiser. Dag og Tid viste i en rekke artikler hvordan NVE ofte overser hensynet til naturmangfold når de gir konsesjoner. Det kom fram hvilke skattefordeler og subsidier vindkraftbransjen fikk, slik at vindkraftutbygging kom i stedet for effektivisering av vannkraften – som ville kunnet gi like mye strøm uten naturrasering. Aftenbladet skrev om sosial dumping, lave lønninger og få rettigheter i vindkraften i Bjerkreim, med en timelønn nede i 96 kroner og en arbeidstid fra 06:00 til 15:30, men ofte 60 timer pr. uke uten overtidsbetaling. Og når det blåser for mye, avbrytes arbeidet, og arbeiderne får ikke lønn. For å sette dette i kontrast: Direktøren i Macquaire Group, som eier flere vindkraftkonsesjoner i Norge, har en ukelønn på tre millioner kroner. Så man behøver ikke gjøre seg noen illusjoner – vindkraften er beinhard internasjonal storkapitalisme i grønn kamuflasjedrakt.

Hva skjer framover?

Hva skrinleggingen av rammeplanen betyr, er usikkert. I verste fall er vi tilbake til utgangspunktet, der utbyggingen skjer skrittvis uten overordnet plan, ansvaret blir pulverisert til hver kommune, som alene må stå imot storkapital med smøring og fagre løfter. Ikke lett med en slunken kommuneøkonomi.

Like før jul kom nyheten om at oljeframsnakker og vindkraftmotstander Sylvi Listhaug ble olje- og energiminister. Men mange vindkraftmotstandere er nok skeptisk til å få Listhaug på laget. Hun kan fort bidra til å skape ytterligere polarisering og gjøre dette til en kulturkamp. Den retorikken er farlig, for dette handler mest av alt om vern av natur og landskap. Og kan vi stole på at Listhaug setter naturvern høyt når det kommer til stykket? For det er jo slik at vindkraft er en del av regjeringens fremtidsplaner innen energi. Northconnect og de omstridte utenlandskablene er jo planlagt for eksport av vind- og vannkraftoverskudd.

Vi får uansett håpe at politikerne tar den sterke motstanden på alvor. Det er farlig om én halvpart av befolkningen overkjører den andre i et så betent tema. At det vil endre landets karakter i uoverskuelig framtid, gjør det enda viktigere med bred enighet.

Publisert:

Vindkraft

  1. – Bjerkreim burde sendt nabo­varsel

  2. De kjøpte hytte i Sir­dal for still­heten. Nå frykter de konstant lyd fra vind­turbiner

  3. Vindkraft-gigant vil doble vind-inntektene til berørte kommuner

  4. Motvind anker Vardafjell-kjennelsen

  5. – Hva er problemet med vindkraft?

  6. – Vi trenger endret konsesjonspraksis nå!

  1. Vindkraft
  2. Vindkraft
  3. NVE
  4. Aslak Sira Myhre
  5. Sylvi Listhaug