Politikere som skifter parti
GJESTEKOMMENTAR: Hva er egentlig politikk? Hva er en politiker?
- Natasja AskelundBilledkunstner og helsefagarbeider
Denne artikkelen er over fem år gammel
KommentarDen siste tiden har det blitt nødvendig å stille noen spørsmål: Når ble det ett fett hvilket parti du tilhører? Når ble det viktigere å bli valgt inn i kommunestyret, enn for hvilket parti du faktisk sitter i? Når ble hva den enkelte politiker føler og mener viktigere enn partiprogrammet? Når begynte politikerne å shoppe partier når de ikke fikk den makten de ville ha?
I Norge er alle som har stemmerett pliktige til å ta i mot valg, det vil si at et valg er personlig. I noen land kan man stille til valg som uavhengig representant, men i Norge er man nødt til å tilhøre et parti.
Det skal ganske mye til for å kunne nekte å stå på en liste, man må være høyesterettsdommer, stille til valg for et annet parti eller være ansatt i diplomatiet, f.eks. De fleste partier ønsker politikere som arbeider for deres sak, og i alle vedtektene til partiene står det et punkt der man forplikter seg til å stille seg lojal til partiets ideologi og kampsaker.
Det er derfor #MeToo-sakene har så lite å si for partienes popularitet.
Det viktigste for velgerne
Iris har gjort undersøkelser siden 1985 for å finne ut hva som betyr mest for oss når vi går til valgurnene. Det viser seg at person er overraskende lite viktig, vi stemmer ut fra saker vi er opptatt av og på partier vi har tillit til. Det er derfor #MeToo-sakene har så lite å si for partienes popularitet, vi stemmer på partier og ideologi.
De fleste av oss møter opp på valgdagen og stemmer på partiet vi tror vil arbeide for sakene vi synes er viktige. Vi hører på debatter og leser avisinnlegg, og går ut fra at politikerne som blir stemt inn fra «mitt» parti vil arbeide for sakene på partiprogrammet. Vi regner rett og slett med at de er våre folkevalgte og arbeider for det partiet de representerer.
Er det ett fett om det er Høyre eller Frp som sitter i kommunestyret?
Varaordføreren i Bergen melder seg ut av KrF - byrådet mister flertallet
Utmeldinger på rekke og rad
For noen år siden meldte bystyrerepresentantene Anne Torill Stensberg og Hilde Karlsen i Stavanger seg ut av Ap i protest mot at partiet deres snudde i saken om bybane og valgte å satse på bussveien. De bedyret sin sosialdemokratiske tilhørighet helt til neste valg, men Hilde Karlsen meldte seg inn i Høyre og sto på Høyres liste i neste valg.
Da Gro Skartveit sto fram som lesbisk i 2001, meldte hun seg ut av KrF fordi hun var redd for at det ikke var hennes politiske arbeid, men hennes legning, som ville være viktigst ved framtidige nominasjoner. I 2002 meldte hun seg inn i Venstre, i 2011 ble hun valgt til ordfører i Finnøy. Nå i februar gikk Gro Skartveit inn i rekken av Venstre-folk som har meldt seg ut av partiet i protest mot regjeringssamarbeidet. Etter at både Skartveit og Skifjell har meldt seg ut, er Venstres representanter redusert fra fem til tre i kommunestyret i Finnøy.
I Råde Frp har ti medlemmer meldt seg ut i protest mot partiets håndtering av varslene om Ulf Leirstein. Mange har full forståelse for at de protesterer mot å være medlem av et parti som ledes av Siv Jensen, partilederen som tydeligvis har fått akutt hukommelsestap. Det er heller ikke vanskelig å forstå at Frp har et heftig problem i organisasjonen når det gjelder omgang med alkohol, det annet kjønn, mindreårige, sex og normal høflighet, men hva med alle dem som stemte på Frp i Råde når alle de folkevalgte i kommunestyregruppa kollektivt melder seg inn i Høyre? Hvor blir det av sakene Frp skulle jobbe for på vegne av velgerne sine? Eller er det ett fett om det er Høyre eller Frp som sitter i kommunestyret?
Marcela Molina meldte seg ut av Stavanger SV i 2015 etter intern strid, og hun ble nylig valgt inn i styret for Stavanger Ap. Summer Ejaz meldte seg ut av Stavanger Ap i 2014, og noen måneder senere meldte han seg inn i Høyre. Han sitter nå som bystyrerepresentant for Høyre.
I november 2017 meldte åtte politikere seg ut av Finnmark Arbeiderparti. Fem stykker meldte seg nylig ut av KrF med begrunnelse om måten partiet har håndtert varsler i kjølvannet av #MeToo-kampanjen. I 2016, 15 år etter at Skartveit meldte seg ut fordi hun var uenig med partiet i homosaken, meldte 82 personer seg ut av KrF fordi partileder Knut Arild Hareide deltok på Oslo Pride.
Sven Egil Omdal om KrF og Oslo Pride: «Nye barn av regnbuen»
Hvem har egentlig problemet?
Folk melder seg ut og inn i partier hele tiden for å statuere et eksempel, og det må selvfølgelig også være lov for politikere å skifte mening i saker. Det er forståelig å melde seg ut av et parti fordi du føler deg lurt av lederne og ikke lenger mener at du kan stå for politikken som føres. Men det er vel forskjell mellom å melde seg ut av et parti og ikke inn i et annet, og på å melde seg ut og inn? Er det virkelig et ideologisk spørsmål om vi velger buss eller tog? Og hvis politikerne ikke er enige om de gikk til valg for et regjeringssamarbeid eller ikke, hvordan vet de hva velgerne har stemt på? Hvis politikere melder seg ut av partiet fordi de ikke når fram i organisasjonen, hvilke muligheter har velgerne til å nå fram med sine meninger?
Hvem er det egentlig som har problemet? Er det partiet politikere forlater, partiet de går inn i, eller politikeren som melder seg ut? Hva med velgerne? Hvem skal de stole på?
Hvordan kan folk drive valgkamp på Arneageren og dele ut ballonger og boller for å få meg til å stemme på dem, når de i neste øyeblikk melder seg ut av det partiet jeg muligens lot meg overbevise til å stemme på, og så melder seg inn i et annet? Hva er egentlig politikk? Hva er en politiker?
Aftenbladet: «Flertallsarrogansen i Stavanger nådde nye høyder mandag ettermiddag»
John Peter Hernes (H): «Aftenbladet, arroganse og demokrati»
Harald Birkevold: «Nå begynner politikerne å bli nervøse. Visste de hva de vedtok da bommen senket seg?»
