Mens partiene kjemper om å ha den beste distriktspolitikken, kan bypolitikken dø

KOMMENTAR: Sp-redselen i de andre partiene har skapt et kunstig behov for å satse på distriktene. Skoen trykker nemlig mest i byene.

Denne artikkelen er over fem år gammel

Kommentar

Dette er en kommentar. Kommentarer skrives av Aftenbladets kommentatorer, redaktører og gjestekommentatorer, og gir uttrykk for deres egne meninger og analyser.

Da noen lokallag før Ap-landsmøtet foreslo billigere bensinpris i distriktene for å stoppe flukten til Sp, fikk de sympati fra en så dreven politiker og retoriker som nestleder Trond Giske.

Det hadde vært lett å ta ned et slikt forslag. Selv kunne jeg brukt noen spalter på å forklare hvor vanskelig det er å gjennomføre, på å spørre om distriktsaken er større enn klimasaken eller på om det tenkes på tilsvarende rabatter for dem som må kjøpe dyre boliger i byene. Jeg kunne stilt spørsmålet om hvor dum det er mulig å bli, men akkurat nå er det de som stiller slike spørsmål, som er dumme. Det er blitt om å gjøre å vise at flere enn Sp har en distriktspolitikk.

Ni prikker

Her vil alle uansett tape mot Sp. Forrige uke trumfet partiets gruppeleder i Rauma kommunestyre, Magnhild Vik, bensinforslaget med å argumentere for at terskelen må være høyere for å miste førerkortet for bønder enn for andre. De er jo avhengige av traktor. Selv innkasserte hun sin niende prikk, og dermed førerkortbeslag, da hun kjørte i 103 km/t i 80-sone i påsken, skriver Åndalsnes avis.

Så å si hele siste utgave av partiorganet Sentrum er viet 2017s største fyord, «sentralisering». Andre distriktspolitiske fyord er «kaffelattedrikking» og «innenfor Ring 3», selv om Kaffe Latte er kommet både til Drangedal og Ulladalen.

Byminister

Dette er blitt et stort politisk spill, med én stor taper: Byer og tettsteder. Hvis noen har en bypolitikk, så gjemmer de den godt. Det er for eksempel dårlig nytt for Rogaland, der de aller fleste bor temmelig sentralt og neppe kvalifiserer til bensinrabatt. Det er virkelig grunn til å etterlyse en helhetlig, stimulerende bypolitikk, på tvers av kommunegrensene.

I en kommentar i 2012 argumenterte jeg for at Norge burde få en byminister. Distriktene hadde både landbruks-, fiskeriminister og en kommunal- og regionalminister fra Senterpartiet. Nå heter det kommunal- og moderniseringsminister, uten at det er blitt særlig mer urbant.

I 2012 rakte for øvrig daværende miljøvernminister Bård Vegard Solhjell (SV) hånden i været og sa at det var han som var byminister. Og han satte for ordens skyld ned et faglig råd for bærekraftig byutvikling. Da de leverte sin innstilling var det moderniseringsministeren Jan Tore Sanner (H), som var mottakeren.

Les også

Byplansjefen i Stavanger skal hjelpe regjeringen

Samtidig er de to departementene er blitt enige om at vi egentlig har to bydepartement. Klima- og miljødepartementet har ansvar eller delansvar for en rekke områder for bymiljø og grønn byutvikling, mens Kommunal- og moderniseringsdepartementet er sentrale for byutvikling.

Ulveminister

I mellomtiden er klima- og miljøministeren blitt mer og mer distriktsminister. Han er ute på landet og kjemper for ulv og mot mistillitsforslag. Sanner prøver å samle regionene, men byutviklingen lider under en uavklart reform.

Erna Solberg sa til Aftenbladet under valgkampen for fire år siden at «det er helt klart behov for en ny og tydeligere bypolitikk. Den siste stortingsmeldingen som ble laget om byutvikling, la jeg fram som kommunalminister i 2002».

Etter det har den nevnte rapporten om bærekraftig byutvikling kommet på bordet til moderniseringsministeren. Der har den faktisk ligget i over tre år, og sånn saklig sett er det en god idé om noen nå begynner å lese.

I dagens klima er det likevel blitt en en risikosport dersom noen forsøker høytlesing fra rapporten. For mens Senterpartiet får tosifret på hver eneste måling, er det neppe noen som vil rope at «En bærekraftig bypolitikk må minimere statlige sektorinteresser som fører til at slike vesentlige bypolitiske problem­stillinger overses. Eksempelvis må ikke høgskoler, sykehus og andre sentrale offentlige funksjoner lokalis­eres utenfor byene».

Trange ytringskår

De som mener at helsevesenet, politi og påtalemyndighet kan styrke sine primærtjenester ved å ha konsentrerte, sentraliserte spesialtjenester, har på samme måte trange ytringskår for tiden, eller har de egentlig det? Kanskje er det bare Senterpartiets vekst som har skremt dem som tror på byen?

Den norske landsbygda er uten tvil både livskraftig, bærekraftig og mer robust enn i våre skandinaviske naboland. Mye av dette skyldes en bevisst distriktspolitikk, som også inkluderer differensiert skatte- og avgiftspolitikk, billige studielån og flotte velferdsgoder til dem som velger å bo i utkanten.

Samtidig er det sånn at noen må bo i byene, noen som må føle at byen er hjemme i mer enn noen hektiske arbeids- og studieår. Forskingen rundt bylivet må styrkes, digitalisering og smartbysatsinger må settes i system og kollektivsatsingene må bli enda bedre. «Byminister» Sanner har i rettferdighetens navn strødd noen statsbudsjettmillioner på storbysatsinger, men det monner likevel ikke mye.

Fortsatt er det sånn at rundt 90 prosent av velgerne slutter opp om partier som burde ha lett for å snakke om fortetting, moderne boformer, timinuttersbyen, nærhandel og at det er mye positivt med bylivet. Det er variert, multikulturelt og har sterke kulturelle og økonomiske strukturer. Noen må våge å erkjenne at det ikke fins spøkelser, heller ikke sentraliseringsspøkelser. Gjerne over en kopp en kruttsterk, svart kaffe, hvis det er latten som er problemet.