Vi har ingen «klima­krise», det stikker dypere

GJESTEKOMMENTAR: Klimakrisen er bare ett av flere symptomer på det som dypest sett er en sivilisasjonskrise.

Naturen på Jorden er under press på alle kanter, vårt samlede forbruk er ikke bærekraftig. Her illustrert av verket «Mount Recyclemore – lederne av verdens sju rikeste land, G7-landene, i samband med G7-toppmøtet i England i juni – skapt av elektronisk søppel.
  • Jørg Arne Jørgensen
    Jørg Arne Jørgensen
    Universitetslektor og religionshistoriker
Publisert: Publisert:

Fossile brensler har noe lummert, nesten demonisk over seg – døde og begravde organismer, underjordiske, kullsorte levninger fra klodens urtid, proppfulle av kraft. Den energitette oljen er fanget i såkalte «feller», som den arketypiske ildsprutende dragen som vokter skatter i sin hule.

Janusansikt

Denne symbolikken gjør det lett å få dommedagsvyer. Det er vanlig å se oljen som en forbannelse, som alkohol eller heroin, noe rent destruktivt. Men fossile brensler har et janusansikt:

På den ene siden er de motoren bak det moderne samfunnet de siste par hundre årene, med enorm velstand, fordobling av levealder, åttedobling av verdens befolkning – J-kurver på de fleste arenaer. Plast- og andre petroleumsprodukter er innvevd i hele det moderne livet. Skyggesidene er like overveldende. Klodens arter, økosystemer og etter hvert også klimaet er truet av vår befolkningsvekst og ressursforbruk.

Sekstitallet var på mange måter den fossile energiens tiår. Bilismen skjøt fart. I 1969 ble Concorde, verdens raskeste og mest energikrevende fly satt i drift. Samme år skjedde oppskytningen av Apollo 11, som til dags dato er menneskehetens største fossile kraftutladning. Men sekstitallet ga også et stemningsskifte. Skyggesidene av det moderne samfunnet ble tydeligere, en idealistisk generasjon søkte «verdier på tvers av vekst», miljøbevegelsen begynte for alvor. Oljekrisen i 1973 bidro også til stemningsskiftet. Mange trodde på en endring.

I stedet gikk ting i feil retning. I løpet av åtti- og nittitallet førte den politiske høyredreiningen og globalt frislipp av markedskrefter til en tredobling av verdenshandelen, økt produksjon og konsum – og dermed økt press på miljøet. Markedslogikk tilsa at det var fornuftig å fly norsk fisk til Kina for filetering, og så fly den tilbake. Men den samme politikken som førte til press på miljøet, skapte også velstandsøkning for store deler av verden.

Ensidig fokus

Katastrofeoppslag om klima har vært normen de siste årene, og klimakutt er nærmest blitt synonymt med natur- og miljøvern. Men klima er ikke den eneste miljøutfordringen. Det er faktisk ikke klimaendringer som har gjort at over halvparten av verdens ville dyr har forsvunnet bare i min levetid.

Miljøverner Charles Eisenstein tror at vårt ensidige fokus på klimagasser skyldes at det appellerer til vår teknologisk-rasjonelle fornuft. Vi vil være i førersetet og føle at vi har kontroll over naturen, og vi prøver å justere nivået av gasser i atmosfæren som om de er gassene i en forgasser. Det store bildet er for mye å ta innover seg og gjøre noe med: At vi brer oss utover kloden, bruker altfor mye ressurser og fortrenger andre arter og livsformer.

Les også

Erik Tunstad: «Mennesket ødelegger naturen, arter dør ut. Men hvor mange? Er det for sent?»

Klimagassene skaper utvilsomt farlige klimaendringer. Men i likhet med Eisenstein er jeg redd for et enøyd fokus på dette. Paradoksalt nok vil klimakampen forsterke presset på natur. Fornybar energi innebærer i økende grad hogst og brenning av skog og biomasse, som øker press på natur og biomangfold og slipper ut store mengder CO₂ (selv om ny skogvekst skal ta opp denne CO₂-en, har dette et tidsperspektiv på opp til hundre år – og vi har et mål om å være karbonnøytrale lenge før det). På verdensbasis kommer kun en ørliten del fra vind og sol – diffuse kraftkilder som krever stort areal og ressursforbruk. Solcellepanel og vindmøllevinger danner store søppelberg. Elektrifiseringen krever utstrakt gruvedrift, spesielt utvinning av sjeldne jordart-metaller er en miljømessig katastrofe. Vi må tilsynelatende velge mellom to mål som står i motsetning til hverandre: Bekjempe klimaendringer eller verne natur og dyreliv. Vi kan i teorien nå begge mål med et radikalt minsket forbruk. Men hvor mange vil gå med på det? Og hvem er vi som kan nekte fattige land den velstanden vi selv har?

Det er altså ikke en ensidig «klimakrise». Den er bare ett symptom på det som best kan kalles en sivilisasjonskrise. Vårt fossildrevne konsumsamfunn, der vi har vent oss til en nesten ubegrenset tilgang på energi, går direkte på bekostning av naturen. Og det finnes ingen quick fix. Ja, vi kan håpe på et kolossalt teknologisk gjennombrudd innen kjernekraft eller batteriteknologi – men energien vil trolig bare bli brukt til enda mer ressursutnyttelse. Jung sa noe slikt som at et ekte dilemma kan ikke løses innenfor den tenkemåten som skapte dilemmaet.

Les også

Jørg Arne Jørgensen: «Det er noe som ikke stemmer med de norske klimamålene»

Les også

Jørg Arne Jørgensen: «Det faktisk finnes oppegående folk som hevder at uberørt natur ikke har verdi i seg selv»

Fødsel

Kjennetegnet på en krise er en følelse av det ikke finnes noen vei ut, ingen fullgod løsning, alle veier virker som blindveier. Hvis man vet hva man skal gjøre, er det ikke en ekte krise, spør du meg. I dag brer menneskefiendtlige ideer seg, mange tenker at vi i stedet for å være kronen på skaperverket, er et skadedyr. En kreftsvulst på kloden. Unge nekter å få barn. Undergang blir et tema, forsterket av oljens gufne aura, som en type dødskrefter fra underverdenen, en drage som er sluppet løs, som i Johannes Åpenbaring i Bibelen.

Ofte blir endetiden i ulike religioner sammenlignet med en fødsel. I Matteusevangeliet snakker Jesus om «fødselsriene». Det er godt gjort å finne noe positivt i endetidsvisjoner, og det sier kanskje noe om mitt grunnleggende dystre sinnelag, men det er faktisk en mer oppløftende metafor. En fødsel er en uavvendelig prosess, en transformasjon som skjer når noe har vokst ut av sin form, når det er for trangt, når det ikke mulighet for mer vekst innenfor det gjeldende. Noe grunnleggende nytt kommer ut på den andre siden.

Om ikke annet så må vi ha det håpet. Rene undergangsvyer fører ikke noe godt med seg.

Publisert:
  1. Gjestekommentar
  2. Jørg Arne Jørgensen
  3. Klimaendringer
  4. Naturvern
  5. Fornybar energi

Mest lest akkurat nå

  1. Kjøpte rekkehus alene i en alder av 24: – Jeg er ikke noe god på økonomi, men er fornuftig

  2. Full krangel om Norges største gondol til 500 millioner. Bak står Spotify-investorer.

  3. Tidligere proffsyklist Chris Anker Sørensen døde i ulykke: - Uforståelig og ufattelig

  4. – De truet med å sende meg tilbake om jeg ikke var snill

  5. Nyt helgen, for snart vil regnet bøtte ned

  6. Viking-talentene til kvartfinale