Utenlands­kablene setter vårt energi­system på spill

GJESTEKOMMENTAR: Med sky­høye, uforutsig­bare strøm­priser har regjeringen fått et kjempe­problem i fanget. Men dette er resultatet av en villet politikk over mange år.

Smil i Norge og smil i Tyskland under den offisielle åpningen av NordLink-kabelen mellom Norge og Tyskland 27. mai 2021. Både stats­minister Erna Solberg og forbunds­kansler Angela Merkel deltok under online-markeringen.
  • Jørg Arne Jørgensen
    Jørg Arne Jørgensen
    Universitetslektor og religionshistoriker
Publisert: Publisert:
iconKommentar
Dette er en kommentar. Kommentarer skrives av Aftenbladets kommentatorer, redaktører og gjestekommentatorer, og gir uttrykk for deres egne meninger og analyser.

At et land som produserer vannkraft til kun 3–15 øre per kWh rammes av de uvirkelige strømprisene vi ser nå, er vanskelig å begripe. (Bort)forklaringene står i kø: Gassmangel i Europa, lite vind, økt elektrifisering, CO₂-avgifter på kull og gass, tørr sommer og så videre.

Motvillig må man innrømme hovedårsaken: De nye uten­lands­kablene som innlemmer oss i det europeiske energimarkedet.

Men fremdeles resirkuleres myter og misforståelser.

Forsyningssikkerhet

Den 623 km lange kraftkabelen NordLink fra Tonstad i Sirdal til Wilster i Nord-Tyskland kostet 18 milliarder kroner. Norge, ved Statnett, betalte halvparten. Kabelen har vært i drift siden desember 2020.

Kablene gir oss for­synings­sikkerhet, gjentas det ofte, senest av olje- og energi­ministeren i Debatten på NRK denne uken. Men forsyningssikkerhet har vi jo hatt i mange tiår. Strøm­produk­sjonen vår er jevn og temmelig forutsigbar, med et årlig overskudd på 10–20 TWh i snitt. Noen kabler til nordiske nabo­land for å bli kvitt over­skuddet og dekke opp litt i stadig sjeldnere «tørrår» har vært nyttige, og den første kabelen til Sverige ble bygd allerede 1960.

Men de nye eksportkablene til Tyskland og Storbritannia er noe ganske annet – de er ment til storskala eksport av strøm for profitt.

Kablenes påståtte «forsyningssikkerhet» gjør at vi ikke trenger å bygge ut mer vindkraft for å sikre oss i tørrår, sies det også. Men i realiteten gir kablene økt press på utbygging. Allerede i 2013 sa energiminister Tord Lien at de ville gi høye strømpriser og dermed stimulere til mer kraftutbygging i Norge. Tanken har vært å gjøre norsk natur til et enda mer attraktivt spekulasjonsobjekt for vind­baroner og kraft­selskaper. Et uhyggelig scenario fra et naturvernperspektiv.

Les også

Her fosser strøm-milliardene inn

Les også

Suldal vil gi billig strøm til 2000 hytter

Norge som «grønt batteri»

Så til klimaargumentet. Det europeiske, grønne skiftet krever enorme mengder balansekraft som kan trå til når det ikke blåser og solen ikke skinner. Og mange av oss er i utgangs­punktet positive til å være Europas «grønne batteri». Men i realiteten er det sørgelig lite vi kan bidra med. Norge utgjør under 1 prosent av Europas innbyggertall – og 90 prosent av strømmen bruker vi selv. Til nå i år er den norske netto­eksporten 15,5 TWh, en dråpe av EUs årsforbruk på nærmere 4000 TWh, et tall som blir mangedoblet når EU skal fullelektrifiseres. Balansekraft er en kjempeutfordring i kjernen av Europas grønne skifte, og de er simpelthen nødt til å utvikle løsninger på egen hånd.

Dessuten: Å bygge ned norsk natur for kraft til Europa er en elendig idé. Vi må huske at vindkraft ikke trenger å bygges i urørt natur – selv om det har blitt en norsk spesialitet. Det er knapt noe land i verden hvor vindkraft gjør større og mer ubotelig skade enn her til lands.

Og det er i utgangspunktet like klimavennlig å bruke strømmen her som å sende den til andre land. Man kan stille spørsmålet om strøm faktisk egner seg for frakt over store avstander. Strøm er ferskvare som helst bør brukes nær der den produseres. Det er en grunn til at vår kraftkrevende industri ble lagt nær fossene innerst i fjordene. Det er selvsagt vindkraften som endrer dette – den må sendes over store avstander, fra et værsystem til et annet, fra der det blåser til der det ikke blåser. Effekttapet er betydelig, i eksportkablene ligger det på rundt 5 prosent. Dette er altfor lite omtalt. For ikke å snakke om miljøkonsekvensene av den storstilte utbyggingen av kabler og sentralnett som kreves for å sende strømmen hit og dit diktert av prisnivå.

Les også

Jørg Arne Jørgensen: «Energiomleggingen til EU: Fest setebeltene!»

Den nye oljen?

Om alt går etter planen, vil vi tjene penger på å selge vannkraft når prisene er høye, og få billig overskuddskraft tilbake når det blåser. Men kanskje ikke i den størrelsesorden mange ser for seg. Strøm er på ingen måte «den nye oljen». For å sette det i perspektiv: I forfjor utgjorde strøm ynkelige 0,6 prosent av de 2082 TWh energi vi eksporterte. Resten var olje og gass. De siste årene har vi eksportert olje og gass for 400–600 milliarder årlig – strømeksporten var kun 2,3 milliarder i fjor. Ikke ubetydelig, men heller ingen grunn til de helt store vyene.

Og i motsetning til varer som fisk, metaller, olje og gass, som nesten bare går til eksport, brukes nesten all strøm her i landet. Og å tilby svindyr strøm til norske forbrukere gir lite mening. Verdiskaping er det i alle fall ikke. I stedet hemmer det næringslivet og blir en indirekte skattlegging når store summer overføres fra norske forbrukere til stat og kommuner som eier kraftselskapene (og til vindbaroner i skatte­paradiser). Om dette er samfunnsøkonomisk lønnsomt, er et stort spørsmål.

Les også

Hilde Øvrebekk: «Rydd opp i strømbråket nå!»

Les også

Aftenbladet mener: «Strømprisene truer regjeringen»

Avgjørende vippepunkt?

De to siste eksportkablene kan bli vippepunktet som endrer det norske energisystemet for godt. Vi har valgt å koble kanskje verdens billigste, reneste, tryggeste og mest velfungerende elsystem opp mot et gigantisk, ustabilt og uforutsigbart – og alle ulempene, inkludert prisnivået, smitter over. Det er påfallende at i våre dager, når skyggesidene av utemmet markedsliberalisme over landegrensene begynner å gå opp for folk, så slår dette inn over oss som en forsinket markeds-tsunami. Og det på en så grunnleggende livsnødvendighet som strøm.

Vi må huske at Norge trolig er det land i verden som bruker mest strøm per innbygger, hele tre til fem ganger så mye som Tyskland og Storbritannia. Når en så sentral del av vår infrastruktur settes på spill, er det vanskelig å forutse alle konsekvensene. Men det ser virkelig ikke bra ut, verken for husholdninger, offentlige virksomheter eller næringsliv. Vi er i ferd med å skusle bort et av de største godene vi møy­sommelig har bygd opp gjennom hundre år: ren, billig og stabil strøm.

Publisert: