Vindkraft ikke eneste svar

KOMMENTAR: At vindkraft på land lanseres som den eneste løsningen i kraftmarkedet, forutsetter at vi setter i gang tiltak som ikke er fundert i riktig kunnskap eller sunn fornuft.

Kommentar

Dette er en kommentar. Kommentarer skrives av Aftenbladets kommentatorer, redaktører og gjestekommentatorer, og gir uttrykk for deres egne meninger og analyser.

I sitt innlegg på Solamøtet mandag pekte Statnett-sjef Hilde Tonne på at Norge kommer til å mangle kraft dersom vi skal nå både målene om nullutslipp, starte opp ny industri og legge til rette for elektrifisering av alt.

Statnett venter at Norges kraftforbruk øker med 24 TWh innen 2027, mens produksjonen bare øker med 6 TWh. Det ligger derfor an til at Sør-Norge får et kraftunderskudd fra 2026 og hele landet fra 2027.

Havvind er ikke en løsning før en gang ut på 2030-tallet. Så hva skal vi gjøre i mellomtiden? Meldingen fra Statnett er at vi ikke kommer utenom vindkraft på land.

Les også

Ap- og Sp-topper hardt ut mot regjeringens kutt i Rogaland

Gapet

Vindkraftproduksjonen var på rundt 14 TWh i 2022. Dersom vi skal fylle gapet Statnett snakker om, må vi bygge ut mer enn dobbelt så mye vindkraft på land de neste fire årene som det vi har i dag.

Det er mye som krever kraft. Foruten planer om elektrifisering av transport, batterifabrikker, datasentre og lignende, er det en del kraftkrevende tiltak som nå settes i gang fordi politikerne krever det eller har satt rammebetingelsene.

Intensjonene er sikkert gode, men det er ikke gitt at disse er fundert i verken riktig kunnskap eller sunn fornuft.

Ett eksempel er elektrifisering av sokkelen, som ikke kutter globale utslipp, og som det finnes alternativer til dersom målet er å kutte utslipp.

Equinor har tidligere beregnet at deres elektrifiseringsplan vil kreve 10–12 TWh, og fornybarorganisasjonen Norwea har beregnet et behov på 15 TWh. Altså omtrent like mye som dagens vindkraftproduksjon.

Les også

Vi må diskutere alternativene

Melkøya

Før jul annonserte Equinor at de vil elektrifisere LNG-anlegget på Melkøya.

SV og Bellona har bedt om en utredning av en løsning for karbonfangst- og lagring (CCS) for å kutte utslippene. Men på Melkøya driver Equinor allerede med CCS, der CO₂ fjernes fra prosessgassen før nedkjøling til LNG.

«Det finnes ingen annen olje- og gassinstallasjon i Norge der forholdene ligger bedre til rette for CCS enn på Melkøya. I stedet velger man en løsning som nødvendigvis må få svært uheldige konsekvenser for regionen», skrev Bjørn Hånde, doktor ingeniør i termisk energi, i Dagsavisen denne uken.

Det vil kreve 300 MW å elektrifisere Melkøya. Tilsvarende strømforbruket til nesten hele Stavanger og en utbygging med rundt 120 store vindturbiner.

Les også

En ny skandale?

Hydrogen

Statsråd for høyere utdanning og tidligere olje- og energiminister Ola Borten Moe (Sp) beskyldte i forrige uke sin egen regjerings hydrogensatsing for å sende kraft «rett i dass». Han misforstår, mener energiminister Terje Aasland, og Borten Moe har også moderert seg i etterkant. Men her er det faktisk energiministeren som er på vaklende grunn.

Aasland og næringsminister Jan Christian Vestre hadde i forrige uke med seg Tysklands visekansler Robert Habeck til Herøya da Nel og Statkraft lanserte planer om å produsere grønt hydrogen i Norge.

Grønt hydrogen er produsert fra fornybar energi. Til forskjell fra blå hydrogen, som er produsert fra gass med CCS.

«Er det bedre å la vannkraften renne ut i havet? Eller er det bedre å stoppe vindmøllene når det blåser for mye og man ikke trenger kraften?» sa Aasland. Han mener vi må bruke hydrogen for å lagre den uregulerbare kraften som kommer når vi skal bygge ut mer vindkraft.

Les også

Den aktive næringspolitikken

Bakvendtland

Men dette er nesten som å gå baklengs inn i fuglekassa.

DNV GL skrev i 2019 en rapport om hydrogen i Norge på bestilling fra Klima- og miljø- og Olje- og energidepartementet. Der heter det at det ville det krevd 11,25 TWh kraft å produsere nok grønt hydrogen til dagens norske industri, rundt 10 prosent av Norges totale strømforbruk.

Ifølge DNV vil hydrogenproduksjon fra overskuddsstrøm være er et tiltak for balansekraft i regioner med lite vannkraft og begrensede muligheter for å hente fornybar balansekraft fra naboregioner.

Men ikke i Norge, der vannmagasinene kan brukes til å lagre store mengder energi. Og det vil være uforholdsmessig kostbart å produsere hydrogen bare når man har overproduksjon, skriver DNV.

Les også

Om næringslivets betydning – og oppgaven Rogalands­benken har nå

Høy pris

For å tjene penger på hydrogen må man kunne selge det til en pris som minimum dekker produksjonskostnadene, eller lagre det sånn at det kan brukes når strømprisen er høy.

I dag er det ikke et marked for hydrogen, og det er ingen som vet om dette blir lønnsomt. Og det med å lagre kraft og selge den når strømprisen er høy, er jo nettopp det som er poenget med pumpekraftverk. Som regjeringen med sitt høyprisbidrag på strøm i høst satte en stopper for, blant annet i Suldal/Røldal.

Statkrafts planer inkluderer også andre land. De sier derfor at tallene Borten Moe opererte med er litt annerledes enn de han kom med. Det kan godt hende. Men Statkraft sier samtidig at dette i Norge «skal skje i et scenario med langt mer fornybar produksjon enn i dag». De forutsetter altså en storstilt utbygging av vindkraft for å produsere hydrogen.

Utbygging av kraftproduksjonen som skal sørge for grønn hydrogen, vil også kreve betydelige investeringer i nettkapasitet, som strømkundene gjennom nettleien må betale.

Les også

– Skal være sjeleglade for utenlandskablene

Politikerne prioriteringer

Å bygge ny industri og sørge for at eksisterende norsk industri beholder konkurransekraften, må være politikernes fremste mål. Ikke å bruke opp kraften på symboltiltak og luftige tanker som ikke er fundert i virkeligheten.

Med den retningen vi går i nå, styrer vi rett mot enda høyere eller vedvarende høye kraftpriser, både for industri og husholdninger. Og vi går mot en storstilt, unødvendig utbygging av enorme mengder vindkraft på land.

Det er lett å forstå Statnetts logikk. De legger bare tallene oppå hverandre og ser at det er noe som ikke går i hop. Men det er ikke lett å skjønne politikernes prioriteringer.