Ødelegge kunst for å redde verden?

GJESTEKOMMENTAR: «Logikken» er nesten umulig for meg å forstå.

I det siste har klimaaktivister griset til svært kjente kunstverk i mange land – angivelige for å vekke oss. Fredag 18. november skjedde det i Vigelandsparken også. Deretter måtte det rengjøres.
Publisert: Publisert:
iconKommentar
Dette er en kommentar. Kommentarer skrives av Aftenbladets kommentatorer, redaktører og gjestekommentatorer, og gir uttrykk for deres egne meninger og analyser.

Altså: Verden går til helvete. Jorden holder på å brenne opp, mens regnet flommer og havet kveles av plast. Så spør jeg meg: Hva kan jeg gjøre med det?

Spørsmålet kverner, men ikke et øyeblikk ville jeg komme på at svaret var å lime meg fast til «Skrik» av Edvard Munch, kaste tomatsuppe på «Solsikker» av van Gogh eller for så vidt ertesuppe på «Såmannen» hans heller.

Det går til helvete. Verden går til helvete. Strømkrise og krig er en ting, og både høye renter og inflatoriske matvarepriser er vanskelig nok, men det er klima, miljøet, verden som skremmer fettet av meg. Ifølge EUs klimaovervåkingsprogram Copernicus er det aldri tidligere registrert høyere oktober-temperaturer i Europa enn i år. Klimaendringer med tørke, og flom på toppen av krigen i Europa og ettervirkningene av koronapandemien fører til dårligere avlinger og en varslet, verdensomspennende sultkatastrofe. Selv om vi gjenbruker, sorterer søppel og kjører elbil, er følelsen av avmakt lammende.

Hva kan jeg gjøre? Nytter det å gjøre noe som helst? Kan det virkelig hjelpe å lime seg fast til «Torvmyr, Jæren» av Kitty Kielland eller kaste suppe på «Gamle furutrær» av Lars Hertervig?

Jessica Agar, som limte seg fast til en reproduksjon av da Vincis «Nattverden», malt av to av hans elever på 1500-tallet, sier at hvis man virkelig mener at kunst kan redde verden, krever hun at kunstverdenen bruker makten sin og stenger gallerier og museer inntil man stopper oljeproduksjonen.

Aksjonistene Joachim Skahjem og Anne Klenge fra Stopp oljeletinga har griset til flere skulpturer rundt Monolitten i Vigelandsanlegget i Oslo sist fredag – og sitter og venter på politiet.

Kunstens rolle

Jeg tror virkelig på kunsten; jeg tror den er menneskets samvittighet. Jeg tror at verket til Laure Prouvost, som nå stiller ut på Nasjonalgalleriet i Oslo, sa noe viktig, noe nytt, noe annet om klima, om mennesker, om verden med verket «Deep Blue Surrounding You» på Veneziabiennalen i 2019. Jeg tror biennalen, «May You Live in Interesting Times», var med på å forandre og forstyrre vårt syn på klimakrisen. Slik årets biennale er med på å forandre vårt syn på skeive, på kunsten i den ikke-europeiske verden, på historien, på mangfold, på verden rett og slett.

Edvard Munch beskriver i en tekst om bakgrunnen for verket/verkene «Skrik» at han var ute og gikk med sine venner og opplevde at det gikk et skrik gjennom naturen, men at vennene som gikk med ham, forble uberørt. Jeg tror virkelig at Munch, skriket hans, har gjort forskjell for mennesker i generasjoner. Jeg tror at Olafur Eliassons verk «Ice Watch» i 2015 gjorde forskjell. De tolv isblokkene som var hentet fra Grønland og plassert på Place du Panthéon i Paris under klimakonferansen, mens de sakte smeltet til imponerende, skremmende, vakre skulpturer, var et sterkt og viktig bidrag i debatten.

Der vi brenner hellige bøker,
ødelegger kunst og skriker
til hverandre i avmakt og redsel,
klarer vi ikke å redde noen ting.

Shorts i november

Mens jeg skriver dette, uler vinden rundt hushjørnene, løv og løse gjenstander fyker nedover gaten. Og jeg kjenner på en nesten uvirkelig angst. Jeg får angst av at jeg kan løpe søndagens langtur i shorts i november, jeg får angst av at skiskytternes sesongåpning flyttes fra Sjusjøen til Lillehammer på grunn av snømangel, og jeg får angst av at viktige kulturminner, slik som Bryggen i Bergen eller Sfinksen i Kairo, står i fare for å forsvinne på grunn av klimaendringer.

Når byggematerialer fra den nye brannstasjonen i Leirvik virvler i vinden på min vei hjem fra atelieret, har jeg min fulle hyre med å løpe etter plastemballasje og rør­ender for å plukke dem opp før de havner i sjøen. Men det kan jo ikke nytte, jeg får ikke tak i alt, noe har festet seg høyt, høyt oppe i trærne, og det ligger masse innenfor byggegjerdene, og dit kan du bare komme med hjelm, vernesko og godkjent adgangskort.

På løpeturen langs Hafrsfjord, den jeg løper i shorts i november, må jeg til slutt gi opp å ta med meg sjokoladeemballasje, tomme bæsjeposer folk har mistet ut av lommene sine og gamle snusbokser. Det nytter jo ikke. Det ligger nye poser, nye snusbokser, nye sjokoladepapir neste gang jeg løper. Løpingen demper angsten en liten stund, men den gjør ingenting med problemet.

Maktesløsheten er lett å føle på. Når til og med Greta Thunberg har gitt opp, hva kan vi egentlig gjøre? Vi må gjøre noe med plasten i havet, med klimaendringene, vi må gjøre noe for å stoppe utbyggingen av fjellet, som truer artsmangfoldet, vi må gjøre noe nå for å nå 1,5-gradersmålet. Jeg tror bare ikke det nytter å lime seg fast til malerier og skulpturer. I en verden der vi brenner hellige bøker, ødelegger kunst og skriker til hverandre i avmakt og redsel, klarer vi ikke å redde noen ting. Ikke verden, og ikke hverandre.

Søndag 24. oktober griset klima­aktivister fra Last Generation til Claude Monets maleri «Les Meules» («Høystakkene») i Barberini Museum i Potsdam utenfor Berlin.

Det siste som dør

Jeg tror virkelig på kunsten. Jeg har sagt det mange ganger, men jeg både tror og vet at kunsten kan trøste og glede og gi utløp for lengsler og smerte. Kunsten tenker tanker ingen våger å si høyt og er fødselshjelperen til framtiden. Den er menneskehetens hukommelse og kan romme guder og demoner. Den beskriver det som aldri har skjedd og spår om det som må komme. Kunsten kan opphøye hverdag til ekstase og kvele den minste gnist. Kunsten er vårt eneste håp, det siste som dør, og er med på å redde verden uten suppe eller lim.


Publisert: