Død av desperasjon

GJESTEKOMMENTAR: Motsetningene i samfunnet øker, vennskap og gode relasjoner blir færre. Resultatet er økt dødelighet.

Publisert: Publisert:
Erik Tunstad
Biolog og forskningsjournalist

Økt polarisering i samfunnet, mindre generell tillit til andre og økt fortvilelse over egen livssituasjonen rammer hardt – noen grupper mer enn andre. Foto: NTB scanpix

Opphetet diskusjon er ingen nyhet, folk har kranglet i tusenvis av år. De siste årene har vi dog vennet oss til en mer dannet tone – politikere har vært uenige, men har likevel vist hverandre respekt.

Nå synes ting å endre seg, debattklimaet blir heftigere, mange skylder på de sosiale mediene.

Disse kan selvsagt ha noe med saken å gjøre, men det er mer: Avstanden mellom partene synes å ha økt. En såkalt grønn person er ikke bare uenig med en såkalt klimaskeptiker – han rett frem forakter, på grensen til hater ham. Han betrakter ham ikke bare som en han er uenig med, han betrakter ham som et dårligere menneske, et han kan skjelle ut i de verste ordelag – med ord han føler seg berettiget til å rope høyt, i full offentlighet.

Heller ikke dette er nytt, kommunister og nazister fraterniserte ikke på kveldstid i 1930-tallets Berlin, og våre hjemmeavlede ml-ere skilte heller ikke mellom arbeid og fritid.

Så hva er det da som er nytt? Den moralske selvgodheten, kanskje? Påstandene både om ens egen høye moral, og motstanderens mangel på samme?

Stort fall i tillit

Men hvorfor blir det mer av det nå? Dagens samfunn er i ferd med å bli polarisert, det blir stadig mindre akseptabelt å samarbeide med andre enn sine egne. De andre skal bare foraktes.

Jeg snakker her om et tap av sosial kapital, et begrep statsviteren Robert Putnam definerte som «forbindelser mellom individer – de sosiale nettverk og normene for gjensidighet og tillit».

To amerikanske økonomer, Eric Gould og Alexander Hijzen publiserte i 2016 artikkelen «Growing Apart, Losing Trust? The Impact of Inequality on Social Capital». Her viser de til noe de eldste av oss kan huske fra en gang for lenge siden – at folk stolte på hverandre.

I 1970, skriver Gould og Hijzen, sa mer enn 60 prosent av voksne amerikanere seg enige i at «de fleste mennesker er til å stole på». En tilsvarende spørreundersøkelse fra 2012 viser at denne prosenten nå er nede i 20. Folk stoler ikke på hverandre lenger – og enda mindre på politikere.

I sin siste bok, «Upheaval» (omveltning) fra 2019, skriver den allsidige forskeren Jared Diamond at det største fundamentale problem som truer USAs demokrati, er den akselererende forvitringen av viljen og evnen til politisk kompromiss.

Han fortsetter: «[…] politisk kompromiss er en av demokratiets grunnleggende fordeler, sammenliknet med diktaturet, fordi det reduserer […] både majoritetens tyranni og dets påfølgende paralysering av en frustrert minoritet.»

Det var sammenbrudd i evnen til å inngå kompromisser som førte til den amerikanske borgerkrigen, fortsetter Diamond, før han minner oss om motsetningene og samarbeidet mellom den republikanske presidenten Ronald Reagan og Tip O’Neill, demokratenes mektige leder i Representantenes hus på 1980-tallet, et forhold som visst var motsetningsfullt. Likevel samarbeidet de to til fellesskapets beste, når dette var påkrevet.

Dette kontrasterer han med dagens konflikt- og kampanjefokuserte politiske landskap, som han mener er grunnen til at Kongressen i perioden 2014–2016 fikk ferdigbehandlet færre saken enn noen annen kongress i nyere amerikansk historie.

Er fremmedgjøring og konfliktvilje i ferd med å spenne beina på samfunnet? Er dette forklaringen på brexit?

Nettverkenes betydning

En av mange gode bøker om samholdets og vennskapets betydning for menneskets utvikling er «Blueprint», utgitt i 2019 av sosiologen Nicholas Christiakis. Han studerer strukturen av kontaktnett, han tar for seg altruisme, altså uegennytte/nestekjærlighet, og forteller om folk som ofret livet for å redde andre. Hvordan kan et slikt samhold og en slik offervilje oppstå?

Den klassiske forklaringen, den biologer som J.B.S. Haldane, Bill Hamilton og John Maynard Smith kom fram til, handlet om slektskap. De kalte det «kin selection», det biologiske bevis for at blod er tykkere enn vann.

Men Hamilton så at dette ikke stemte helt: Samfunnet baserer seg på mer enn slekt, vi må ha venner også. Christiakis skriver at samfunnet trenger vennskap – og tillit – for å fungere. Og det gjør alle vi individene også.

En av de mest interessante bøkene jeg leste på slutten av 2019 var økonomen Andrew McAfees «More from less». Som andre informerte mennesker er også McAfee optimist for fremtiden, men han ser minst én stor fare: «Disconnection» – utenforskap, tap av sosial kapital. Dette betyr i ytterste konsekvens at vi alle får færre nære forbindelser å støtte oss på.

Noen hver kan mene at vi klarer oss uten mange venner, men i store menneskemengder vil en reduksjon av forbindelser føre til tragiske hendelser.

Noen mer utsatt enn andre

Nesten alle kurver for dødelighet peker nedover: død fra sult, ulykker, sykdommer, ekstremvær går ned– vi er mindre sårbare og lever lenger. Én kurve peker imidlertid feil vei: Dødeligheten øker for hvite, middelaldrende amerikanere. Og dette rammer ikke engang alle disse «hvite, vestlige menn», bare dem med lavest utdannelse. Og de dør av tre årsaker: overdoser, alkohol – og selvmord. McAfee kaller det «deaths of despair» – tidlig død som følge av håpløs fortvilelse og desperasjon.

Selvmordsraten i dette segmentet steg med 14 prosent mellom 2009 og 2016, overdoser nesten doblet seg mellom 2008 og 2017: «Færre bånd mellom mennesker betyr flere dødsfall på grunn av desperasjon».

Jeg foreslår et nyttårsforsett: Få deg en venn du er uenig med. Når alt kommer til alt, det handler kun om dannelse og anstendighet.

Publisert: