Jeg savner Arbeiderpartiet!

GJESTEKOMMENTAR: Arbeiderpartiet sliter med å finne mål og mening, og har elendige meningsmålinger. Det er dårlig nytt for oss alle.

Publisert: Publisert:

Ap-ledelsen etter landsmøtet april, f.v. nestleder Bjørnar Skjæran, partisekretær Kjersti Stenseng, nestleder Hadia Tajik og partileder Jonas Gahr Støre. Foto: Terje Pedersen, NTB scanpix

  • Trond Birkedal
    Skribent
iconDenne artikkelen er over ett år gammel

Jeg har aldri stemt Ap, men har alltid hatt stor respekt for et styringsparti som har tatt ansvar, selv i opposisjon. Et parti som har vært med på forlik i store saker, som har tenkt langsiktig og ikke latt seg skremme av øyeblikksbilder i opinionen. Et Ap som har oppført seg som det store partiet det har vært. Nå oppfører de seg dessverre som det betydelig mindre partiet det er blitt.

Koalisjonen av de villige

NRKs kommentator Lars Nehru Sand har tidligere skrevet at Arbeiderpartiet er mer en koalisjon enn et parti. Her har metallarbeidere og offentlig ansatte akademikere funnet sammen med kunstnere og bønder i et parti som først og fremst har vært opptatt av makt og styring. I pragmatiske kompromisser på landsmøtene har noen av de viktigste vedtakene i landets historie blitt til.

På sitt beste har Ap tatt upopulære beslutninger og hatt evnen til å gjennomføre dem. Det har fungert når partiet har hatt tydelige og sterke ledere. Det er dessverre lenge siden vi har sett Ap på sitt beste.

Årets landsmøte fremsto mer som en hjemme-alene-fest uten voksne i mils omkrets. Her ble det foreslått og vedtatt gratis skolemat, gratis SFO, gratis tannhelse og første politiske spiker i kisten for oljeindustrien.

Reduserte inntekter

Det kan virke dramatisk å skrive at Aps vedtak om Lofoten, Vesterålen og Senja er en spiker i kisten på oljeindustrien, men legger man politisk spillteori til grunn er det god dekning for påstanden. Det har vært flertall for å konsekvensutrede på Stortinget, men det har samtidig vært urealistisk med en regjering som går inn for dette siden V, KrF og SV har vært motstandere. LoVeSe har lenge vært en distraksjon i miljø/oljekonflikten, men det har også vært et viktig forhandlingskort for begge sider.

For ja-partiene har det vært greit å ha LoVeSe som en seier disse partiene kan smykke seg med, og det har «kostet» ja-partiene såpass mye at de ikke har mer å gi på olje. Nei-partiene kan skryte av at de har stanset LoVeSe og ja-partiene har kunnet jobbe uforstyrret videre med å dele ut konsesjoner og styre oljepolitikken som de vil. Nå er LoVeSe borte fra forhandlingsbordet, og neste gang det skal forhandles om regjeringsplattform vil miljøpartiene kreve nye og store seire innenfor olje og gass. Ap har altså fjernet demningen som har kommet oljeindustrien, statsfinansen og oljearbeiderne til gode, og nå er alt i spill.

«Aps nestleder Hadia Tajik erklærte på landsmøtet at hun elsket skattebetalere. Det kan stemme, for man tukter som kjent den man elsker,» skriver Trond Birkedal Foto: Pedersen, Terje / NTB scanpix

Økte utgifter

Som jeg har skrevet tidligere i denne spalten, er det i utgangspunktet ikke rom for økte offentlige utgifter. Bare for å holde på dagens nivå må skattene øke med 5 milliarder i året. Ap gikk inn i valgkampen 2017 med et løfte om å øke skattene med 15 milliarder kroner. De må altså øke skattene med 5 milliarder for å opprettholde dagens velferdsnivå, legge til de 15 milliardene de lovet i 2017 i tillegg til å øke skattene ytterligere 13 milliarder for å finansiere vedtakene om gratis SFO, skolemat og tannhelse. Og da har de ikke en gang fullfinansiert vedtakene – de regner med at kommunene tar en del av regningen for SFO og skolemat. Vi snakker altså om cirka 35 milliarder kroner i økte skatter. Det er urealistisk å tro at dette kun kan skje gjennom å øke skattene til de rike, dette går ut over alle.

Aps nestleder Hadia Tajik erklærte på landsmøtet at hun elsket skattebetalere. Det kan stemme, for man tukter som kjent den man elsker.

Seg selv nok

Ap har en stolt historie med å ta ansvar for store, viktige reformer og forlik som skal stå seg noen stortingsperioder. Etter det begredelige valgresultatet i 2017 konkluderte Aps leder Jonas Gahr Støre med at den epoken i partiets tradisjon er over. Fra nå av skulle partiet fokusere på sine primærstandpunkter og passe seg for å ligne på Høyre. Jeg tror dette er en grov feilvurdering.

Det er fortsatt mange velgere som venter på at partier skal ta ansvar, gjøre tøffe vedtak og vise seg styringsdyktige. Støres nyorientering gjør at partiet skyver fra seg disse velgerne og heller prøver å konkurrere med Sp, SV og til en viss grad Frp om stemmer. I overskuelig framtid kan ikke Ap få bedre eierskap til ulikhet enn SV, bedre eierskap til «elite vs folk flest» enn Sp og Frp eller bedre eierskap til miljø enn MDG og SV. Ved å forlate det de har vært og prøve å bli noe de absolutt ikke er, faller de mellom to stoler. Spørsmålet er hvem som skal plukke dem opp igjen.

snittet av målinger den siste tiden ligger Ap an til å være like store som sine mulige regjeringspartnere Sp og SV til sammen. Det er en helt ny situasjon for partiet som vanligvis har vært mange ganger større enn disse, både hver for seg og til sammen. Det fører til at partiet har mindre autoritet til å sette dagsorden og til å styre landet. Et SV og Sp i fri dressur med adgang til å bruke ubegrenset med penger og et Ap som bærer ved til bålet, er dårlig nytt for alle som er opptatt av sunne statsfinanser, fornuftige renter og en bærekraftig økonomi. Dersom det er voksne igjen i Ap bør de komme hjem og avslutte festen. Det er nok nå.

Trond Birkedal er tidligere politiker for Frp (red. anm).

Publisert:

Les også

  1. – Ingen partier snakker om de sakene jeg er opptatt av

  2. – Hvem er kommunevalget viktigst for, dem eller oss?

Mest lest akkurat nå

  1. Preikestolen: – Vi taper noen millioner

  2. Søket går over i ny fase – leter nå etter antatt omkommet

  3. Politiet henlegger sak om bilbrann i Hundvåg­tunnelen

  4. Var på vei over Skagerrak da de så uvanlig farkost

  5. Snart avgjøres det hvem som blir ny Venstre-leder: En av disse har hatt fire ukers ferie i juli. Den andre to dager.

  6. Forbudet mot ferjedrift over Høgsfjorden er årsaken til dagens dårlige debattklima

  1. Jonas Gahr Støre
  2. Oljepolitikk
  3. Lofoten
  4. Arbeiderpartiets landsmøte