Bare mirakler kan levere nye klima­lover i USA

GJESTEKOMMENTAR: Hva skulle amerikanerne gjort uten bensin? Dytte bilene selv?

Den amerikanske senatoren James Inhofe tror ikke på den globale klimaoppvarmingen. Som bevis på at temperaturen ikke har endret seg, viste han i 2015 fram en snøball i Senatet.
  • Gunnar Grendstad
    Gunnar Grendstad
    Statsviter, professor ved Universitetet i Bergen
Publisert: Publisert:
iconKommentar
Dette er en kommentar. Kommentarer skrives av Aftenbladets kommentatorer, redaktører og gjestekommentatorer, og gir uttrykk for deres egne meninger og analyser.

Det var en optimistisk president Joe Biden som reiste til klimatoppmøtet i Glasgow for å bidra til en internasjonal og forpliktende avtale for å bremse den globale oppvarmingen. USA har håndtert internasjonale kriser tidligere, men ingen tidligere kriser har vært av en slik type eller et slikt omfang som den globale klimakrisen.

To problemer gjør det spesielt vanskelig for USA å bidra til gode og raske løsninger. For det første er USA selv en del av klimaproblemet. Landet har en mektig oljelobby som kortslutter klimatiltak og et tungt energiforbruk som overhodet ikke er bærekraftig.

I over hundre år har kjærligheten til fossil-bilen banet veien for esende forsteder, asfaltjungler og endeløse motorveier. Hva skulle amerikanerne gjort uten bensin – dytte bilene selv?

Det andre problemet er den politiske utviklingen. Landet har gått i vranglås, og systemet er ikke lenger skrudd sammen for løse de største problemene. Tre faktorer kan forklare vranglåsen: den komplekse lovgivningsprosessen, sårbarheten i presidentvedtakene og den politiske polariseringen.

En snøball som bevis?

Den amerikanske senatoren James Inhofe tror ikke på klimaendringen. Som et bevis på at temperaturen i verden ikke øker faretruende, gikk han en februardag for snart syv år siden ut på gaten i Washington DC og pakket med seg en snøball. Vel tilbake i Senatet holdt han så en tale der han, med snøballen i hånden, erklærte at klimakrisen bare er tull og tøys. Dersom temperaturen i verden faktisk hadde økt, sa Inhofe, ville det ikke ha vært snø utenfor Kongressen.

Du har sikkert gjettet riktig. Inhofe er republikaner. Han representerer den konservative delstaten Oklahoma. I tillegg har han også vært formann i Senatets miljøkomité.

Komiteer i Kongressen skal gjennomføre undersøkelser, høringer og grundige debatter om en rekke ulike saker. Alle lovforslag som handler om miljø skal innom denne komiteen før et lovforslag legges fram til avstemning. Med 535 ambisiøse og egenrådige politikere i hele Kongressen, og med en labyrint av prosedyrer, må det nesten et mirakel til for å bygge et flertall for å vedta lover. Bare en liten andel av alle lovforslag kommer levende gjennom denne kverna.

Ikke tid til å vente

Mens lovgivningen i Kongressen er kronglete og nesten alltid forgjeves, er det lettere å overlate politiske handlinger til presidenten. Han trenger strengt tatt bare å rådføre seg med seg selv før han tar en beslutning med en gyldighet som om den hadde blitt vedtatt av Kongressen. Det var derfor Biden kunne reise med all sin presidentmakt til klimatoppmøtet i Glasgow med kommentaren om at han ikke hadde tid til å vente på lovgivning i Kongressen.

Miljøtilhengerne var derfor begeistret da noe av det aller første Biden gjorde som nyinnsatt president i januar var å bruke sine presidentfullmakter til å melde USA tilbake inn i Parisavtalen om å begrense den globale oppvarmingen til maks to grader celsius, men helst bare én og en halv grad.

Problemet med presidentvedtak er den korte levetiden. Det en president bestemmer, kan den neste presidenten omgjøre. President Clinton signerte Kyotoprotokollen i 1998, mens etterfølgeren Bush trakk USA fra avtalen i 2001. Obama godkjente Parisavtalen i 2015, mens Trump annullerte godkjenningen fire år senere. Når vedtak blir basert på presidentfullmakter, kan fram og tilbake bli like langt.

Les også

Joe Biden får det ikke til

Kommer ikke til å skje

President Jo Biden forlater podiet under en sesjon om metangassutslipp under klimatoppmøtet i Glasgow i november, mens hans spesialutsending for klima, tidligere utenriksminister John Kerry, overtar.

Varige politiske endringer må vedtas som lover i Kongressen og holdes i live gjennom økonomiske bevilgninger. Bidens lovforslag og infrastrukturpakke Build Back Better ligger i skrivende stund til behandling i Kongressen, men det er usikkert om pakken blir vedtatt. I tillegg til en rekke velferdstiltak, vil pakken være den største klimainvesteringen i USAs historie på nærmere en halv trillion dollar, eller drøye fire tusen milliarder kroner.

Investeringene vil gå til grønn energi, elektriske biler, tiltak for å redusere utslipp av klimagasser og en rekke andre klimatiltak. Det ambisiøse målet er at landet skal bli klimanøytralt inn en 2050.

Det kommer ikke til å skje. Eller rettere sagt: Det er mulig demokratene klarer å vedta Bidens Build Back Better i Kongressen, men sjansen for å iverksette klimatiltakene er små, og dermed også muligheten for å komme innenfor togradersmålet.

Hovedgrunnen til at klimatiltakene ikke vil lykkes er den politiske polariseringen. Dersom det finnes en alvorlig krise som hele USA skulle mobilisere for å løse, måtte det være klimakrisen som skaper uvær og ødeleggelser, svekker liv og helse, og truer den nasjonale sikkerheten.

Dessverre er befolkningen delt i to politiske leirer. De mistror hverandre og ser verden gjennom forskjellige briller. Under koronapandemien blir noe så enkelt som et smittedempende munnbind oppfattet som en politisk rød klut. Snart får vi nok et eget værvarsling for demokrater og et helt annet for republikanere.

Befolkningen er delt i synet på klimakrisen og hvordan denne overhodet skal løses. Det er lite trolig at klimafornektende politikere plutselig vil snu ryggen til sine velgere og sette seg ned og bli hjertens enige om gjennomgripende løsninger på klimakrisen.

Med den dype uenigheten på hjemmebane kan Biden bare glemme internasjonalt klima-lederskap.

Publisert: