Statoils/Equinors spagat og spørsmålet flere burde stille

KOMMENTAR: Hva skal egentlig Equinor være de neste 50 årene? Det er en debatt vi må ta.

Arve Johnsen (t.h.), Statoils første konsernsjef, overrakte sigaresken han i begynnelsen hadde selskapets kontantbeholdning i til nåværende konsernsjef i Equinor Anders Opedal under 50-årsjubileet sist helg.
Publisert: Publisert:
iconKommentar
Dette er en kommentar. Kommentarer skrives av Aftenbladets kommentatorer, redaktører og gjestekommentatorer, og gir uttrykk for deres egne meninger og analyser.

«Dagens kontantbeholdning hadde ikke fått plass i denne», sa Anders Opedal, konsernsjef i Equinor, da Statoils første konsernsjef, Arve Johnsen, overrakte ham den berømte sigaresken i gave til Oljemuseet under markeringen av 50-årsjubileet til det norske oljeselskapet lørdag.

Johnsen snakket om krigen i Ukraina og at denne har gjort Norge til den største leverandøren av gass til EU. Det var avtalene om salg av gass fra Troll og Sleipner som Johnsen og Klaus Liesen fra Ruhrgas ble enige om 30. mai 1986, som la grunnlaget for dette.

Les også

Equinor betalte 400.000 kroner for å få avlyst en forestilling

Fem tiår

I løpet av 50 år har selskapet, som startet med en mann og en sigareske, vokst seg til det Marten Boon, forfatter av andre bind av historien om Statoil/Equinor, kaller «en nasjonal kjempe». Det er også tittel på boken hans, som handler om perioden etter børsnoteringen i 2001.

I forbindelse med Statoil/Equinors 50-årsmarkering forrige uke ble to bøker om selskapets historie gitt ut. Det første bindet har fått tittelen «Middel og mål», og er skrevet av Eivind Thomassen.

Middel og mål, forklarte Thomassen, handler om dobbeltheten i Statoil.

Selskapet skulle ikke bare være en pengemaskin, men også en industribygger og sørge for utvikling av samfunn og arbeidsplasser. De politiske diskusjonene var mange.

Les også

Her avdukes sigaresken: – Har ikke lykkes med å få den før nå

Industribygging

For Arbeiderpartiet handlet det om å bygge opp en hel verdikjede, en industri og arbeidsplasser også på land. Altså både lete- og produksjonsvirksomhet og samtidig raffinerier og bensinstasjoner, selv om dette var mye mindre lønnsomt enn oppstrømsvirksomheten. Høyre var mer skeptisk til dette.

Dette kulminerte med de enorme kostnadene for utvidelsene av raffineriet på Mongstad på 1980-tallet, som førte til Arve Johnsens avgang som konsernsjef.

Med denne bakgrunnen er det kanskje litt enklere å forstå hvorfor Arbeiderpartiet har presset på for ilandføring av oljen fra Johan Castberg-feltet i Barentshavet til Veidnes i Finnmark. På tross av at dette var et prosjekt som Equinor flere ganger har vurdert som ikke økonomisk lønnsomt, fikk Ap dette inn i oljeskattepakken under pandemien.

Uten historien er det vanskelig å forstå hvorfor det skulle være viktig å ivre for et prosjekt som kunne risikere å ende opp som et rent tapsprosjekt.

Men her handler Ap som partiet alltid har gjort, med søkelys på industribygging og ikke bare lønnsomhet.

Les også

Equinor i 50: En sigareske, milliardene, skandalene – og rogalandsbunaden

Utenlandssatsing

Etter børsnoteringen i 2001 kom utenlandssatsingen, overmot og troen på at det skulle gå greit.

«Målet blir tydeligere avkastning, det lå der hele tiden at det skulle bli lønnsomt. Men hele tiden har selskapet måtte svare på forventningene fra det norske samfunn», sa Boon under femtiårsmarkeringen.

Statoils kultur og forholdet mellom partene forsterket den offentlige opinionens innvirkning på konsernledelsen ved at det ble tatt hensyn ikke bare til selskapets beste, men også til selskapets bidrag til det norske samfunnet, skriver han.

Selv om selskapet etter børsnoteringen i 2001 fikk frie tøyler, og at de i prinsippet ikke hadde noen begrensninger når de investerte i nye områder utenfor Norges grenser, øvde den offentlige opinionen – forsterket av statens aksjemajoritet, Statoils kultur og forholdet mellom partene, ledelsen og fagforeningene – enkelte ganger press på ledelsens avgjørelser.

Les også

Statoil/Equinor-konsernets omskiftelige vei til 50 år

Ikke statens krav

For eksempel var det ikke staten som krevde at Statoil trakk seg ut av oljesand i Canada, eller at de solgte seg ut av Bakken-området etter Dagens Næringslivs avsløringer om sløsing med penger knyttet til skifergass-virksomheten i USA.

Kapitalmarkedet brydde seg ikke om sløsingen med penger i USA, det gjorde derimot den norske offentligheten, og politikerne. Selv om selskapet i prinsippet ikke skal være politisk styrt.

Og det er heller ikke verken staten eller kapitalmarkedene som har krevd at Equinor skal investere i mer fornybar energi.

Det ligger en forventning til hva selskapet skal være i det norske folk.

Så lenge staten eier 67 prosent av Equinor, står ledelsen i en spagat mellom statens interesser i å få en langsiktig økonomisk avkastning på sin eierandel og det den har ønsket at Equinor skal drive med.

For avkastningen på Statoils investeringer både internasjonalt og i fornybar energi har vist seg å være usikre. Men politisk har det vært lite diskusjon rundt dette.

Les også

ONS: Grotesk grådighet eller tillit?

I mange år har det vært
diskutert om Statoil/Equinor
skal fristilles helt fra staten,
eller fortsette som nå.

De neste 50 årene

Boon skriver at «selv om privatiseringen ser ut til å ha skapt et mer effektivt og konkurransedyktig selskap, løste den likevel ikke fullt ut den iboende spenningen mellom at staten på den ene siden beholdt aksjemajoriteten på grunn av Statoils strategiske verdi for Norge, og på den andre siden ga fra seg kontrollen».

Spørsmålet er om denne dobbeltheten kan fortsette de neste 50 årene? I mange år har det vært diskutert om Statoil/Equinor skal fristilles helt fra staten, eller fortsette som nå.

Hvis man opprettholder status quo, gir det Equinor status som det Boon kaller «en nasjonal kjempe».

«Dette sikrer legitimitet og implisitt støtte til selskapets strategi innenfor ren energi mens det kjemper for å overleve etter at den fossile økonomien tar slutt – en status det kanskje ville mistet hvis selskapet ble helprivatisert», skriver han.

Opprettholder man eierskapet, vil denne dobbeltheten i selskapet fortsette.

Det er en viss berøringsangst for disse spørsmålene i norsk politikk. Men det er en debatt vi må ta.

Publisert: