Å bli kvitt Erdogan

Kommentar

Dette er en kommentar. Kommentarer skrives av Aftenbladets kommentatorer, redaktører og gjestekommentatorer, og gir uttrykk for deres egne meninger og analyser.

Når du og jeg sliter med en inflasjon på rundt fem prosent, må tyrkerne ta tigangen. På vei inn i det som kan bli en thriller av et president- og parlamentsvalg 14. mai, prøver den sittende presidenten Recep Tayyip Erdogan å hamle opp med en inflasjon på 50 prosent. På det verste i fjor var den over 80 prosent.

I tillegg plages han av dårlig helse, og så var det neppe ideelt med tanke på gjenvalg at 50.000 av innbyggerne hans mistet livet i et jordskjelv sist vinter, mange som ofre for juks, svindel og korrupsjon i en bygg- og anleggsbransje som Erdogan er kjent for å ha tette økonomiske bånd til.

Oppskrift på tap

Under normale omstendigheter skulle den sviktende økonomien og avsløringene av byggejuks etter jordskjelvet vært «oppsigelsesgrunn» for en president på valg, men ingenting er normalt når det handler om Erdogan.

Gjennom sine 20 år ved makten har han uthult landets demokrati og dratt Tyrkia i retning av autokratiet. Han har begått politiske utrenskinger i politiet og forsvaret, og har gjennomført både yrkesforbud for – og fengslinger av – opposisjonelle akademikere, jurister og journalister.

Den reaksjonære og nasjonalkonservative politikeren har på det nærmeste tilbakeført det moderne, vestlige og sekulære Tyrkia til Det osmanske riket. Friheten er innskrenket og presidentmakten utvidet. Parlamentet har fått mindre makt, rettsvesenet er blitt politisert og samfunnets maktbalanse er vippet i favør av presidentpalasset.

Populistisk islamist

Systemkritikk er kriminalisert under Erdogan og opposisjonen slått i hartkorn med terrorister. En til dels fragmentert og svekket politisk opposisjon, og en vingeklippet presse, har ikke vært den sittende presidentens kraftigste hodepine. Det er den tyrkiske hæren som har utfordret den populistiske islamisten hardest, og hadde generalene lykkes med sitt kuppforsøk i 2016, ville Tyrkia sett annerledes ut i dag.

Landet har hatt flere militærkupp, senest i 1997. De tre viktigste kuppene fant sted i 1960, 1971 og 1980 og ble iscenesatt av sekulære og til dels liberale generaler som hver gang har tilbakeført makten til parlamentet. Det har nesten vært en tradisjon i Tyrkia at de militære har grepet inn for å stabilisere landet når politiske ledere har trukket for langt til den ene eller andre kanten.

Generalene har fram til Erdogans tid vært garantister for et sekulært Tyrkia, men de siste 20 årene har de måttet strekke våpen – bokstavelig talt – for Erdogans autoritære islamisering av landet. Ironisk nok har generalenes sterke stilling vært et argument mot at landet skulle få søke om EU-medlemskap, og så har altså den demokratisk valgte presidenten i stedet blitt en ivrig forkjemper for å svekke menneskerettighetene.

For ordens skyld: Det er ikke lenger aktuell politikk for EU å ta Tyrkia inn i den europeiske varmen.

Maktkamp i Nato

Heller ikke Nato kan skryte av gode erfaringer med den tyrkiske presidenten. Han har nektet forsvarsalliansen å bruke baser i Tyrkia i forbindelse med operasjoner i Midtøsten, har gått inn i nabolandet Syria for å nedkjempe den kurdiske militsen som i samarbeid med blant andre Norge og USA nedkjempet IS, og han har i et års tid lagt Sveriges Nato-søknad på is.

Hele tiden har Nato-sjef Jens Stoltenberg vært nødt til å bite det i seg, vel vitende om at Tyrkia er svært strategisk viktig for forsvarsalliansen, samt at veien fra Ankara til Moskva kan vise seg å være oppsiktsvekkende kort om det skjærer seg totalt mellom Tyrkia og Nato.

På vei hodestups inn i valgkampen er Sverige, Nato og EU Erdogans minste problemer. Den kriserammede økonomien som ledsages av en drepende inflasjon, korrupsjon og en voldsom arbeidsledighet, er det som mest sannsynlig kan gi Erdogan-tap 14. mai.

By mot land, Europa mot Asia

Opposisjonsleder Kemal Kilicdaroglu har et ørlite forsprang på menings­målingene, som spenner fra en 49 prosentpoengs oppslutning mot 45 for Erdogan, til dødt løp på andre målinger. Vi kan vente at Erdogan vil komme sterkere i innspurten: Han har hele statsapparatet og den regjeringskontrollerte pressen i ryggen.

Kemal Kiliçdaroglu lover å gjeninnføre ytringsfrihet og pressefrihet i Tyrkia. Han sier at han vil sette politiske fanger fri, avpolitisere domstolene, respektere menneskerettighetene og gjeninnføre en sekulær og demokratisk styreform.

For deg og meg virker kanskje dette som en opplagt seier for opposisjonen, men så enkelt er det ikke: Tyrkiske velgere er praktisk talt delt i to like store leirer.

Til tross for at Erdogan startet sin politiske karriere i Istanbul og ble en populær borgermester der, står han ikke lengre høyt i kurs blant byens velgere. Vi finner den samme tendensen i andre storbyer.

Det er likevel for enkelt å definere dette som en by/land-konflikt, selv om oppslutningen om Erdogan er størst blant religiøse tyrkere med lav utdannelse på landsbygda. Bosporosstredet utgjør også et tydelig politisk skille: Velgere i den europeiske delen av Tyrkia er mer Erdogan-skeptiske enn velgere i den asiatiske delen av landet.

I tillegg spriker opposisjonen til mange kanter. Den synes først og fremst bare å ha én samlende interesse: Å bli kvitt Erdogan.

• Jan Zahl: «Det er ikkje Tyrkias stadig meir autoritære leiar Erdogan som skal bestemma grensene for ytringsfridom i Norden»