Trumps Syria-politikk er resultatet av en kunnskapsfri utenrikspolitikk

GJESTEKOMMENTAR: Har et utenrikspolitisk grep noen gang skapt flere kriser så raskt?

Publisert:
Fareed Zakaria
Redaktør og forfatter

Sorg over en kvinnelig slektning i den syriske grensebyen Qamishli. Hun ble drept av tyrkiske granater på invasjonens første dag. Baderkhan Ahmad, AP/NTB scanpix

Uavhengig av om våpenhvilen holder – Tyrkia kaller den for en «pause» i operasjonene – har president Trump tillatt Tyrkia å kaste sine styrker over Syria. Resultat er at kurderne blir sviktet, og at makten til Bashar al-Assad, Vladimir Putin og Iran blir styrket. Trump gikk med på Tyrkias ønsker, men nå har han også forgiftet USAs forhold til landet. Han har rammet Ankara med sanksjoner og truet med «totalt å ødelegge og utslette» økonomien deres. Amerikanske militære måtte bombe sine egne våpenlagre for å hindre at de falt i gale hender, og fly vekk tropper da styrkene til Tyrkia – en Nato-alliert – rykket inn.

Donald Trumps brev til president Erdogan.

USAs allierte i regionen er sjokkert til taushet. Republikanerne i Washington, som vanligvis slavisk støtter presidenten, har fordømt ham hardt. Amerikanske soldater har uttrykt dyp avsky mot sviket mot kurderne. Den 9. oktober oppfordret Trump sin tyrkiske kollega, Recep Tayyip Erdogan, om ikke å invadere Syria. Brevet var så dårlig skrevet at mange først trodde det var en parodi på et brev fra Trump. Erdogan startet uansett sin militære operasjon.

Vekk med kunnskap og erfaring

Trumps ulike trekk i Syria er en del av en Midtøsten-politikk som, Martin Indyk forklarer i tidsskriftet Foreign Affairs, er i fullstendig uorden. Indyk, som praktisk talt har hatt alle seniorstillinger i USAs Midtøsten-administrasjon, forklarer hvordan Trump-administrasjonen, fra sak til sak, kvittet seg eksperter på regionen, snudde om på mangeårig amerikansk politikk og antok at en kunnskapsfri tilnærming ville gi innovative, nye resultater.

«Faktisk», sier Indyk, «forstår administrasjonen så lite om hvordan Midtøsten faktisk fungerer at dens klumsete innsats har vært en fiasko over hele linjen. Som så ofte før manipulerer de lokale kynikerne en uvitende outsider og fremmer sine egne personlige agendaer på bekostning av naive amerikanere.»

Og Indyk fortsetter: «Nesten tre år inn i sin periode har Trump ingenting å vise til for sin innsats for å motarbeide Iran eller fremme fred i Midtøsten. I stedet har politikken hans økt konflikten mellom Iran og Israel, fremmedgjort palestinerne, støtter en uendelig krig og humanitær krise i Jemen, samt splittet Samarbeidsrådet for Golfen, muligens permanent.»

Systematisk uorden

Politikken overfor Syria virker spesielt avsporet, men den er faktisk en del av et mønster av uberegnelige trekk ellers. Trumps innledende tilnærming til Nord-Korea var å sende tre hangarskip nær landets grenser og true med «ild og raseri som verden aldri har sett». I løpet av noen måneder hadde han et toppmøte med Kim Jong-un, som han overdådig lovpriste. Han annonserte at de «var forelsket». Han avlyste felles militærøvelser med Sør-Korea – og hevdet at de uansett var for dyre – og virket villig til å trekke amerikanske tropper ut av landet. Siden Nord-Korea egentlig aldri gjengjeldte med politiske innrømmelser, ser kjærlighetsforholdet ut til å være satt på vent.

Politikken overfor Iran er tilsvarende uberegnelig. Trump overkjørte sin utenriksminister og Forsvaret og trakk USA ut av atomavtalen, og skrudde så opp presset på Iran ved å stramme til sanksjonene og definere Revolusjonsgarden som en terrororganisasjon. Teheran har svart med å bryte noen av atomavtalens restriksjoner og langet ut flere steder i Midtøsten – med nedskyting av en amerikansk drone, angrep mot tankskip i Persiabukta og luftangrep mot to av Saudi-Arabias oljeanlegg. Konfrontert med denne gjengjeldelsen, nektet Trump å svare militært, og han flørtet til og med med tanken om å møte Irans president. Og spenningen fortsetter å øke, uten noen løsning i sikte.

Les også

Republikansk kommentator: «Nå rakner det for Trump»

Heller magefølelse enn hjerne

Kjennetegnet til Trumps utenrikspolitikk er forakt for eksperter og fagpersoner, og mangel på interesse for historie og tidligere politikk. Da han under valgkampen ble bedt om å navngi eksperter han konsulterte om utenrikspolitikken, svarte han: «Min primære konsulent er meg selv.» Den utenrikspolitikken vi nå ser, fra Ukraina til Midtøsten, er en direkte konsekvens av magefølelsens triumf over hjernen, av følelser over intelligens og av personlige ambisjoner over nasjonale interesser. Og noe av resultatet de siste ukene har vært en revolt blant eksperter som har fått nok av alt rotet.

Når en betrakter fiaskoen i Syria, kan jeg ikke la være å tenke på F. Scott Fitzgeralds beskrivelse av to rike, arrogante og intellektuelt uinteresserte figurer i «Den store Gatsby»: «Tom og Daisy var bestandig så uforsiktige – de knuste ting og mennesker, og så trakk de seg tilbake til pengene sine og likegyldigheten sin eller hva det nå var som knyttet dem til hverandre, og lot andre rydde opp etter seg.»

Les også

Tyrkia anklages for krigsforbrytelser og brudd på våpenhvile

Les også

Erdogan truer med å «knuse hoder»

Les også

Macron langer ut mot NATOs håndtering av Tyrkias militæroffensiv

Les også

Trumps stabssjef trakk Ukraina-opplysning


Les også

USA-ekspert: «Om misnøyen blant velgerne øker, må president Donald Trump gå»

Les også

Fareed Zakaria: «Derfor støtter jeg nå riksrett»


Les også

– Eg syng ariar med kniven mot strupa

Les også

Podcast: Hva skjer egentlig i Syria og Tyrkia?

Publisert: